– Jeg var vel den frontmannen med dårligst selvtillit i hele verden, jeg følte meg ikke som noen vokalist i det hele tatt. Ordene kommer fra Norges mest karismatiske frontfigur, Seigmens Alex Møklebust. Mens avisene skrev om “Alex med selvtillit litt høyere enn Oslo Plaza”, følte både frontmannen og bandet at han ikke ga nok. Det var ikke før Zeromancer han følte at han fikk det til: – Vi vokste opp med Seigmen, men vi ble voksne med Zeromancer, forteller Møklebust i den første delen av dette intervjuet med Ballade. Hele reisen igjennom Seigmen-årene kan ifra i dag oppleves på bandets doble DVD-produksjon, ”Fra X til Døden”, som allerede har forhåndssolgt i 3000 eksemplarer.

Seigmen i Trondheim 2005 (Foto: fotogjengen ved Studentersamfundet i Trondheim)

Av Knut Steen

Mye har vært sagt om Seigmen, men hvor kom de egentlig fra, musikalsk? Kikker man på dokumentaren som er en del av DVD-utgivelsen, blir man ikke stort klokere. I begynnelsen møter man en voksende gjeng unge gutter med mye pågangsmot og lite annet. Hadde de fem i det hele tatt noe felles utgangspunkt for hvilket musikalsk uttrykk de ville jobbe mot?

Noe helt annet
— Nei, det var nettopp det, bekrefter vokalist Alex Møklebust:

— Kanskje vi var litt annerledes på den måten? Ta for eksempel Noralf (Ronthi, trommer). Han har alltid hatt en musikksmak vi syntes var udugelig. Han hørte på en masse prog, og liker fremdeles ting som Alice Cooper. Sikkert kred nok det, men Noralf var svoren fan av 1992-skivene til Cooper…alt dette tok han med seg inn i vår tankegang og grunnkomp. Men der ble det noe helt annet. Ulike musikalske utgangspunkt var vel noe av det eneste vi hadde til felles, forteller Alex. Selv var han veldig glad i det han kaller ”den mørkere delen av 80-tallet”: Joy Division, The Cure, New Order og Depeche Mode.

Konstruktiv retningsløshet
Fordi Seigmen opprinnelig var en dårlig samspilt duo, ble det aldri laget noe manifest på hvordan man skulle høres ut. I stedet kom impulsene rekende med nye bandmedlemmer.

— Seigmen begynte jo med Sverre (Økshoff) og meg, forteller Møklebust. – Noralf fortsatte å spille med oss fordi han syntes vi var så talentløse og håpløse at han ikke klarte å la være. Kim (Ljung) kom inn etterhvert, og året etter kom Marius (Roth). Det er klart vi hadde våre separate greier, men men Seigmen ble aldri noen av delene, til det var vi for forskjellige. Grunsjen, som var på vei til å bli det neste store, var nok medskyldig i at Seigmens lydbilde ble såpass mye tyngre. Samtidig var vi så ferske at vi ikke visste hva vi ville. Når man ikke tenker blir det ofte spennende resultater. Noe man hører hele tiden om alle slags band, er at ”den første skiva var den beste”. Kanskje årsaken til det diktatet er at man ikke har noen sperrer helt i begynnelsen, man er villig til å utforske alt?

En slags konstruktiv retningsløshet?

— Kanskje det? Jeg jobber med nye artister nå, noe av det jeg prøver å prente inn i dem, er at i det de begynner å tenke på hva andre synes, går det galt. Å ta hensyn er livsfarlig for musikken. Det er viktig å beholde lekenheten, det er nok en feil mange band gjør.

Stor utenpå, liten inni
Det teatralske var noe av det som ble lagt mest merke til da Seigmen spilte konserter – var det vanskelig å oppnå forståelse for en så utagerende sceneopptreden i det havet av flanellskjorter og kassegitarer som var norsk rock?

— Ja, men vi brydde oss ikke så mye. Jeg husker at jeg leste anmeldelser om vokalist Alex, med ”selvtillit litt høyere enn Oslo Plaza”. Men det var jo ikke sant. Jeg var – veldig mye lengre enn folk trodde – antakeligvis den frontmannen med dårligst selvtillit i hele verden.

— Jeg følte meg ikke som en vokalist, jeg slet mye. Mange tror nok at det de ser av meg på scenen er veldig kalkulert, men for meg var det alt annet – jeg var avhengig av å bli revet med for å kunne gjennomføre en konsert. Det folk ser der oppe er ikke et skuespill, men det er bare én del av hvem jeg er. Det er først i de senere år at selvtilliten har tatt seg opp, avslører Møklebust.

Mer enn musikk
Men til tross for dårlig selvtillit og en del musikalsk retningsløshet – Seigmen var alltid klare på at en konsert måtte være mer enn noen sanger, forteller Møklebust:

— Vi var enige om at man måtte spille på så mange sanser som mulig. Det gjorde ikke nødvendigvis bandet bedre, men følelsen av å være på konsert blir bedre, større. Vi var alltid veldig ydmyke overfor publikum, vi ville gi dem respekt ved å tilby det beste showet vi kunne. Uansett om det er 2 eller 10 000 i salen – dette er mennesker som har gitt oss en kjempekompliment ved å kjøpe billett, og de fortjener å få noe igjen for pengene. Forlengelsen av den tankegangen var at vi reiste veldig mye, og brukte menge flere penger enn vi egentlig hadde på sceneshow. Seigmen var alltid et veldig uøkonomisk band….

På begynnelsen fikk jo Seigmen en del tyn for å være så utagererende på scenen. Så kom suksessen med ”Total”, og kritikken stilnet. I pressens øyne hadde Seigmen hadde gått fra å være posører til å være et unikt, karismatisk, strålende konsertband. Hvis man hopper litt frem i tid – da tre av dere startet opp igjen som Zeromancer – var det negative posørstempelet øyeblikkelig tilbake. Hvordan var det å obeservere denne sirkelen?

— Jeg synes det er helt greit. Legger man hodet på blokka, får man tåle mye. Forskjellen på da og nå er at nå tåler vi mye mer. Selvtilliten er mye høyere med Zeromancer enn den noensinne var med Seigmen. Zeromancer gjorde utrolig mye for oss, spesielt for meg. Jeg ble bedre kjent med Kim det første året i USA enn jeg ble de ti tidligere årene med Seigmen. Vi vokste opp med Seigmen, men vi ble voksne med Zeromancer. Det var der jeg nådde en del av de personlige målene jeg hadde satt meg. Da tåler man en del trøkker, det er ikke så forbaska farlig lenger. Den verste kritikken å takle, er den du får når du har dårlig samvittighet for at du kanskje ikke har gjort en god nok jobb. Når du føler at kritikerne kanskje har rett, er det tøft.

Pigger
At en så fullbåren frontfigur som Alex Møklebust følte seg utilstrekkelig, vil nok overraske mange. At resten av bandet var enige med ham, hadde vel ingen trodd.

— Jeg følte ikke at jeg gjorde jobben min i Seigmen, og resten av gutta var enige, jeg fikk mye tyn. De visste at det bodde mer i meg, at jeg kunne bedre. Men da kritikken kom, slo jeg ut piggene, selv om følelsen av utilstrekkelighet var der. Det endte med et oppgjør: før vi dro til USA for å gjøre Zeromancer spurte Kim om jeg ville være med på en biltur. Vi snakket sammen på en ny måte. Han formulerte egentlig den negative kritikken av meg på en veldig rosende måte: Han ville ha bort piggene hvis vi skulle jobbe sammen. Det er den kuleste bilturen jeg har hatt noensinne. Det ble en oppvåkning som fikk resultater. Det var ikke vits i å fortsette hvis jeg ikke ville gi mer.

Slitasje
Men tilbake til Seigmen – i den ferske dokumentaren virker det som bandet spiste opp alt samtlige medlemmer hadde av tid mens bandet eksisterte. Til gjengjeld gikk det skikkelig fort oppover da det først tok av.

Det blir fristende å invitere Møklebust til spekulasjoner: Kunne Seigmen ha vart lenger dersom oppturen hadde vært litt mindre krapp? Svaret kommer kontant:

— Ja. Jeg tror det. Hvis Metropolis ikke hadde blitt en så stor suksess, hadde vi kanskje holdt lenger. Alle vi ha suksess, men ikke på den måten. Vi kunne gå på scenen og rape i mikken – folk ville uansett juble og hoie. Det ble så fryktelig feil – som Kim sier i dokumentaren; Seigmen var alltid best i angrep. Når vi ikke trengte å kjempe, føltes det ikke riktig. Vi trodde nok ikke at vi kunne gjøre hva som helst – eller at vi var uovervinnelige – men vi trodde heller ikke at vi skulle føle den typen suksess så direkte på kroppen. Det ble umulig å stenge ute alle forventningene og kravene til hva vil skulle og burde gjøre.

Utgjorde dette mye av slitasjen på bandet?

— Det gjorde nok det. Det var også derfor det tok to år imellom Metropolis og Radiowaves. Vi visste at et engleskspråklig album ville bli møtt med mye skepsis, men den plata satte oss i angrepsposisjon igjen. Det er lett å si nå, men vi fikk også noen trøkker som sved skikkelig. Men da plata gjorde det godt i utlandet og vi begynte å få god repons på konserter, føltes det som en stor seier, sier Alex Møklebust.

Den andre delen av dette intervjuet publiseres i morgendagens Ballade. Her forteller gitarist Sverre Økshoff om reaksjonene på at han sluttat i Seigmen, mens Alex Møklebust gremmes over pinligste hjemmevideo-opplevelser fra dokumentaren på den nyutgitte DVDen.

Publisert:

Del: