Slaver av solen. Mesusah. Metropolis. Malmklang. Det er syv lange år siden de spilte sitt siste farvel til fansen på Rockefeller i Oslo. ”Slutter én av oss, er det over”. Det var avtalen, og den holdt de. Men 20. oktober kl 1900 skal det pustes liv i rockemonsteret Seigmen. I alle fall for én kveld. – Det er ikke noe bedre sted å våkne til live enn i Dødens Dal, tenkte vi. Trondheim var den første byen som tok imot oss som rockestjerner, så det føles riktig å spille det som kommer til å bli den feteste Seigmen-konserten noensinne akkurat her, sier Kim Ljung.

Seigmen live

Av Knut Steen

”Slutter én, er det over.”

At bruddet kom som en overraskelse på flere enn fansen, er ingen stor hemmelighet. Da dere satt der – etter ti lange år med hardt arbeid – var det litt surt å ha lovet hverandre og fansen noe slikt?

— Det var Sverre som sa stopp. Han begynte å bli sliten, hadde ikke gnisten som trengtes. I 1999 hadde han spilt med oss i ti år, og sa takk for seg. For resten av oss var det egentlig ingen tvil, vi hadde hatt en greie fra begynnelsen om at hvis en sluttet, så sluttet alle. Men det er klart det var tungt. 94-96 var våre beste år, vi håpet å komme oss ut av Norge, få et publikum i Europa og USA. Mot slutten gjorde vi to store Europa-turnéer, det var nok de som tok knekken på Sverre.

Men etter alle disse årene, da dere endelig hadde ”fått det til”, var det ikke bittert å måtte slippe tak i alt?

— Sverre var en så viktig del av bandet at det hadde blitt veldig feil å fortsette. Men selvfølgelig var det veldig tungt! Vi bestemte oss for å holde ord, for å gjøre fansen fornøyd la vi ut på en avskjedsturné. Mottakelsen var enorm. Den aller verste tiden kom vel etterpå, da vi hadde gått av scenen for siste gang. Vi hadde spilt sammen siden vi var 17 år gamle. Dette var det vi ville og kunne, så var det plutselig slutt.

Seigmen var på vei til å spille inn ny plate da bandet døde. Kim Ljung hadde hele veien vært den fremste kreative drivkraften, plutselig sto han uten noe sted å gjøre av musikk og tekster.

— Det var en veldig rar tid. Fordi det skjedde så mye med oss, var det ikke bare å stoppe for min del, så jeg fikk meg en skikkelig knekk, forteller Ljung.

Så kan man lure; var det mer materiale, finnes det en Seigmen-skive ingen noensinne fikk høre?

— Kanskje. Noen skjeletter er bygget opp fra grunnen og tatt videre i Zeromancer, andre kommer nok aldri til å se dagens lys.

Etter litt masing, forteller Ljung at både ”House of Cards” (fra Clone Your Lover) og ”Cupola” (fra Eurotrash) opprinnelig var ment som Seigmen-låter. ”Opelwerk”, som også ble gitt ut i ny innpakning på debutalbumet, hadde også vært spilt med Seigmen siden 1998.

— Det eneste jeg visste da Seigmen var over og publikum hadde gått hjem for siste gang, var at jeg ikke ville ha noen 9-16 jobb. Jeg måtte ut. Erik Ljunggren og jeg dro over til USA nesten med en gang, men vi tok med oss instrumentene. Vi skulle drive med musikk, koste hva det koste ville, bestemte vi oss for. På tre måneder ble utrolig mye gjort..

Denne avgjørelsen skulle bli begynnelsen på det som i dag er Zeromancer.

— Vi fikk Warner-kontrakt med en gang, under arbeidsnavnet ”Flirt”. Alt vi hadde var noen få låter.

Er det litt greit å ikke hete Flirt i dag?

— Tja, jeg syns det var et kult navn, jeg. Men det var noen som het det allerede. Vi endte opp med 10 000 lapper på veggene, vi skulle ha et navn ingen andre hadde og det skulle gi en impuls til den harde elektroniske rockestilen vi ville legge oss på. Jeg har alltid vært glad i å sette sammen ord og assosiasjoner, så da ble det Zeromancer fra ”Less Than Zero” av Brett Easton Ellis og ”Neuromancer” av William Gibson.

Bandkabalen gikk også opp ganske fort: Alex Møklebust på vokal, Kim Ljung på bass, Noralf Ronthi på trommer, Erik Ljunggren på synth/programmering og Chris Schleyer på gitar.

Men til tross for pågangsmot i bøtter og spann, ble ikke hjemreisen til Norge den triumfferden det ny-gamle bandet hadde håpet på. Mens debuten ”Clone Your Lover” ble mottatt med vantro og ”du-skal-ikke-komme-her-og-komme-her”- kommentarer, fikk oppfølgeren ”Eurotrash” regelrett slakt i Norge.

Ljung, som i Seigmen-sammenheng hadde blitt skamrost for både låtskrivertalent og tekster, var nå plutselig en av fem tomme posører – som hadde solgt Seigmen-sjelen for å bli berømte i utlandet, lød mumlingen fra pressen. Hvordan var det å være Kim Ljung akkurat da?

–Det var veldig snodig. ”Clone Your Lover” ble sluppet i Norge og Tyskland samtidig etter en ekstremt vellykket konsert i L.A. Vi dro hjem med lave skuldre og mente at vi hadde en gigaplate i kofferten. Det fikk vi også, men ikke i Norge. ”Eurotrash” er til dags dato vårt bestselgende album i resten av verden. Det var aldri meningen å lage et Seigmen nummer to med Zeromancer, men vi visste selvfølgelig at vi ikke kom til å slippe unna sammenlikningene.

— Vi har alltid vært flinke til å gjøre det vanskelig for oss selv. Etter den suksessen ”Metropolis” var, burde vi sikkert gjort nesten det samme albumet en gang til, i stedet for å trekke inn en masse gamle analoge synther og lage en rar, innadvendt plate som ”Radiowaves”. Men det er viktig å stole på seg selv, tørre å gjøre det man vil i stedet for det man bør. Inkludert Ljungblut-skiva, sitter jeg nå med ti plater på samvittigheten. Mange hadde nok gitt seg etter den trøkken vi fikk, men vi har nektet å legge oss etter vinden. Det vi vil er å spille i band, livet mitt består av å gi ut plater. Musikalsk kjører jeg med veldig store skylapper, uten å tenke på om terningkasterne liker musikken. Det er derfor vi har så mange trofaste fans.

For til tross for lunken mottakelse i pressen, har Zeromancer klart å videreføre Seigmen-tradisjonen med stappfulle konsertlokaler. Ikke bare i utlandet, men også i Norge. Ljung flirer.

— Paradokset er jo at folk ikke hører på hva anmelderne mener. Du kan sikkert selge litt flere plater i første runde hvis en eller annen Moslet eller Strzelecki snakker pent om deg, men i lengden er det ingen som bryr seg om dem. Å kunne fylle Rockefeller gang på gang er mye viktigere – alle har sett band som har fått knallkritikker, men som mister fansen veldig fort. I dag fungerer ikke plateselskapene som de pleide, det har blitt lettere å gi ut plater og vanskeligere å få noen oppmerksomhet rundt dem. Da blir live-spillingen enda viktigere, gir man alt man har hver gang, føler folk at de har fått valuta for billettpengene. Og går man fornøyd hjem, kommer man også gjerne tilbake. Å avslutte en lang turné foran et stappfullt Rockefeller er en utrolig følelse hver gang. Det bekrefter at vi har gjort og fremdeles gjør noe riktig. Jeg ville ikke vært noen av de opplevelsene foruten!

Til tross for at Zeromancer har vært jobbet nærmest kontinuerlig med innspillinger og turneer siden 2000, har Ljung også fått tid til sitt eget lille soloprosjekt. Med et navn som ”Ljungblut”, aner man en aldri så liten egotripp?

— Ja, absolutt, begge deler. Den skulle være bare min – og veldig liten. Etter mye skriving til Zeromancer ble jeg sittende med et knippe låter som var for innadvendte til at de kunne brukes i en Zeromancer-sammenheng. Jeg syntes de kledde min egen stemme, og begynte å jobbe litt med å ta dem videre. I et lite rom, fullt av gamle klisne Seigmen og Zeromancer-postere, fant jeg et lydbilde som jeg håpet å kunne formidle videre på en EP. Men så ble det litt vanskelig å stoppe. Det endte med at jeg låste ZMR litt inn i skapet, for å lage en fin plate.

For Epen ble til et dobbeltalbum, som ble gitt ut nærmest som ”et privat anliggende” mellom Ljung og fansen. Og for de som måtte lure – her er det ingen overliggere fra Seigmen-tiden, alt er nytt materiale. 1000 signerte og nummererte eksemplarer forsvant fort fra en spesiallaget nettbutikk og en håndfull assorterte indie-butikker.

— Det finnes også en russisk utgave av plata, avslører Ljung:

— Den har rødt omslag i stedet for grønt, og er trykket i 500 eksemplarer. Derfra og ut er det pirattrykk. Om det blir noen konserter med Ljungblut? Nei. Jeg hadde i alle fall ikke tenkt det. Men etter at jeg skjønte at det måtte komme en Ljungblut-plate til, kan det hende at jeg legger ut på en liten turné. Jeg hater enkeltkonserter, det blir så mye styr. Blir det noe av turneen kommer jeg til å ta meg den store friheten det er å spille både Seigmen- og Zeromancer-materiale i tillegg….i en veldig nedstrippet versjon, selvfølgelig. Jeg tror det kan bli moro.

Men tilbake til nåtiden – i dag, i kveld, i Trondheim. Etter seks år, syv måneder og fjorten dager – hvorfor skal Seigmen gjenforenes akkurat nå?

— Det har gått mange år, med utrolig mange henvendelser. Vi i Seigmen har faktisk ikke vært samlet siden den gang. Hadde vi ikke blitt invitert til Øystein Ronanders 40-årslag, hadde det nok ikke blitt noe av. Men Øystein har vært manager for Seigmen siden dag én, så alle ville være med og feire ham. Du kan si det ble en veldig spesiell fest, der vi fant tonen veldig fort. Det er utrolig hvor mye tunge kvanta alkohol kan utrette. Rett etter den festen fikk vi et veldig lukrativt tilbud fra UKA i Trondheim.

Lukrativt – som i mange penger?

— Ja, vi får godt betalt. Men settingen var også viktig for oss. Vi har fått forespørsler fra flere festivaler, men det var i grunn ikke aktuelt. Skulle vi først spille igjen, ville vi gjøre det på en egen konsert, der folk kom for å se bare oss. Tilbudet vi fikk fra UKA gikk på å spille i Dødens Dal. Det tiltalte Seigmen. Det er ikke noe bedre sted å våkne til liv enn i Dødens Dal.

At det ble Trondheim, skyldes gamle minner, forteller Ljung:

— Seigmen har en spesiell historie i forhold til Trondheim. Det var i denne byen vi ble mottatt som rockestjerner for aller første gang, i 1993. Det var totalt uventet, og helt fantastisk. Derfor føltes det riktig å gjøre det her.

For dere har ikke hatt noen ”tjuvreunion” her eller der i mellomtiden, med ”bare en liten konsert” eller ”bare noen låter”?

— Nei, absolutt ikke. Noen ”oppløste ” band har spilt mye sammen etter bruddene, men du kan ikke ha en gjenforeningskonsert hvis du ikke har vært borte i minst fem år. Da vi fant ut at vi skulle gjøre dette, måtte vi først finne ut om det var noen gnist – også etter at festen var over. Eller for å si det på en litt annen måte: Vi måtte finne ut hvor jævlig dette kom til å høres ut.

Det blir en del latter i begge ender av telefonrøret.

— Du kan trygt si at det ikke var så veldig fint, men fremdeles bedre enn vi fryktet. Det var utrolig mye som måtte graves opp igjen hvis vi skulle vise folk hvor bra dette kunne gjøres. De siste ni ukene har vi øvd utrolig intenst, men nå tror jeg det er så bra som det kan bli. Det eneste som står igjen er å folde hendene og håpe at teknologien fungerer.

Hva kan de som finner veien til Dødens Dal vente seg i kveld?

Det blir oss fem i originalbesetningen på en scene – vi kommer til å spille låter fra alle epokene, for å tilfredsstille både oss selv og de som har løst billetter. Vi kan love en innholdsrik konsert – dette kommer også til å bli den lengste konserten Seigmen nonsinne. Det blir også en konsert der vi vil vise frem noen greier som ingen har sett maken til i Norge.

…og da snakker vi om pyro-smellerter og lys?

— Ja, noe sånt. Seigmen har alltid vært veldig flinke til å ikke sitte igjen med NOEN penger, fordi vi har brukt alt på å lage show. I gamle dager var det jo bare puddelbandene som brukte like mange penger på effekter som vi gjorde.

Og så det uunngåelige spørsmålet – hva skjer etter at lysene slukkes i kveld?

— Aner ikke. Om jeg hadde visst det, som jeg kanskje gjør, så kunne jeg ikke sagt det. I kveld vil vi gjerne vise at det var vi som oppfant ideen om at et band skal være en totalopplevelse – vi skal stå for alt vi sto for denne gangen.

— Går dette som vi vil, blir dette den feiteste Seigmen-konserten noensinne.

Publisert:

Del: