Frode Øien er redaktør av Scream Magazine, som i tolv år har vært Norges ledende blad for tung rock og ekstrem-metal. I forbindelse med den kommende Infernofestivalen skrev han denne artikkelen, der han stiller spørsmålstegn ved motivene for Akersgatas oppmerksomhet rundt metal-musikken. – Jeg tror svært lite på at disse journalistene plutselig har begynt å like denne musikken, mener han, og hevder videre at mange nok snarere “skriver det de blir fortalt”.

Satyricon live Quart festival 2002

Av Frode Øien, redaktør, Scream Magazine

De seneste årene har ekstrem metallen – da kanskje fortrinnsvis black metallen – fått en del oppmerksomhet i norsk media. Det har vært musikken som har stått i fokus denne gangen, i motsetning til for rundt 10 år siden da det var det kirkebrenning, drap og frykt som preget overskriftene.

Vi er selvfølgelig glade for at musikken vi liker får oppmerksomhet. Eller er vi det? Jeg er neimen ikke så sikker. Årsaken til det er at jeg tviler på at motivene for oppmerksomheten er ekte. OK, en journalist skal ha et objektivt syn på det meste og slik sett fortjener metallen like mye spalteplass som pop, rock, elektronica etc. Jeg blir dog litt skeptisk når mange av disse journalistene begynner å påstå at de liker denne musikken.

Det tror jeg nemlig svært lite på.

Hvorfor skal de i så fall plutselig begynne å like denne musikken nå? Dimmu Borgir, Immortal, Emperor og Satyricon er våre sterkeste kort innen ekstrem metallen – ikke tilfeldig ettersom de nok også kan sies å være av de aller beste. Men hvorfor er det kun akkurat disse som blir plukket frem og storskrytes av Akersgata journalistene? Jeg tror ikke det er fordi disse folkene har skjønt at dette er musikk som en del av folket faktisk liker. Svaret tror jeg ligger i følgende: Black metal er fortsatt et skummelt begrep for “hvermansen” her i Norge, derfor er det litt tøft å skrive om dette “fenomenet”. Her er rampeguttene innen norsk musikk!

At alle ikke tar det spesielt seriøst likevel fikk vi en skoleeksempel på rundt utgivelsen av det siste Dimmu Borgir-albumet. Dagbladets fredagsbilag ville gjøre en stor sak på bandet, men så presterte de å sende en kvinnelig reporter som overhodet ikke hadde kjennskap til bandet – hun hadde vel heller ikke hørt musikken, og forarbeidet til “storyen” var vel heller dårlig, for å si det mildt. Resultatet ble derfor også et fryktelig dårlig oppslag, der innholdet stort sett var visvas fra begynnelse til slutt. Gutta i Dimmu Borgir har også uttalt at de ikke kan stå for det som ble skrevet i denne artikkelen. Med andre ord, en helt verdiløs story.

Ja, ja, stakkars journalister, de vet selvfølgelig ikke bedre.

Jeg nevnte at jeg ble ekstra bekymret når disse journalistene i tillegg påstår at de liker musikken. De gjør de nemlig mest sannsynlig ikke. At den nye Dimmu Borgir- eller Satyricon-skiva er bedre enn det meste andre som slippes på markedet, vet de selvfølgelig ikke. De blir fortalt det, og dermed er det greit! Anmeldelsen blir så deretter – det her var tøft, skikkelig bra, en milepæl – slike fraser slenger de ut av seg. De har selvfølgelig helt rett, men de har ikke klart å finne ut det av seg selv. Nå var vel ikke koblingen mellom anmelder og plateselskap heller helt heldig for VGs troverdighet når det gjelder det siste Satyricon-albumet…

De har måttet tåle mye kritikk – disse journalistene som sitter i Norges største aviser og forteller hva folket bør bruke pengene sine på innen musikk. Jeg tror de fleste av disse journalistene sitter med en drøm om å være først ute med å oppdage – og dermed være sterkt delaktige i å “breake” – dette bandet. Det har blitt gjort en del forsøk på dette opp gjennom årene, men de har vel ikke lykkes nevneverdig. Vi har sett og hørt utallige nye norske popkometer som skal bli den neste store. Fremhypet av disse journalistene. Jeg lurer på når de skal ta tak og finne et nytt norsk ekstrem metal-band som de mener blir Norges flaggskip de neste årene? Det hadde vært noe å ta tak i. Kommer de til å gjøre det? Neppe, selv om svaret kanskje ligger bare noen hundre meter unna kontorene til disse journalistene. I påsken, på Rockefeller og John Dee… Hvis ikke i år, kanskje neste år. Jeg er sikker på at de er velkomne.

Publisert:

Del: