Denne uken er den 76. utgaven av Scream Magazine på gaten, samtidig som påsken og Infernofestivalen står for døren. Det rene heavy metal-bladet er blitt Narvesens mestselgende musikkmagasin, og er en suksesshistorie som viser at det merkeligste kan gå an bare man er sta nok. Ballade har snakket med Scream-redaktør Frode Øien om det å selge sammenstiftet papir uten å ha nåla i veggen.

Scream Magazine

Av Didrik Schjerven Søderlind

Frode Øien er redaktør av Scream, og var med i startgropen den dagen helt i begynnelsen på nittitallet da bladet først så dagens lys .

Skribenten var ikke selv noe ubeskrevet blad; han hadde arbeidet med gitartung rock siden 1984, og var en av dem som startet opp Radio 1, der han i en årrekke hadde et eget heavyprogram.

I dag jobber Øien deltid i Voices Media & Entertainment (som tidligere het Voices of Wonder), der han er label manager. Ved siden av driver han sin egen plateetikett, Face Front, som blant annet huser Backstreet Girls, Thunderbolt og Pagan’s Mind. Vi må anta at vesentlige deler av det som måtte være igjen av ukas timer slukes av Scream, som med årene har vokst seg ganske så røslig.

Inkludert en abonnementsmasse på et sted mellom 1100 og 1200, er Scream i dag oppe i et totalt salg på 5500 blader. Det høres kanskje ikke så mye ut for den som er vant til å se skrytetallene til VG, men for et blad som er dedikert til en såpass spesiell musikksjanger som den mer utrendy delen av den tunge rocken, er det virkelig noe å heve øyenbrynene over.

En annen øyebrynaktiverende side ved Scream, er hvor lenge bladet har maktet å holde koken. På 12 år har det blitt 76 Scream-utgaver, noe som tyder på den blandingen av stahet og mangel på matvett som kreves for å drive et slikt tiltak. Men det er nok også snakk om en slags selvforsterkende effekt, en god sirkel om du vil. Jo lenger bladet har holdt koken, jo lettere blir det å få solgt annonser, som er det økonomiske hjerteblodet til et blad som Scream.

— Vi gjør årsavtaler med forskjellige plateselskaper på annonser, og 60-70 prosent av dem er planlagt et år i forveien. Vi får mange annonser, for selskapene vet hva vi står for og at vi er pålitelige. De fleste metallblader dør fort, men våre oppdragsgivere vet at Scream ikke kommer til å forsvinne, sier Øien.

Men selv om lojale annonsører har gitt bladet en stabil økonomi, blir man ikke rik av å jobbe med Scream.

— Nei, det blir man nok ikke, og det er ingen som tar ut vanlig lønn i Scream. Bladet går i overskudd, og en andel av overskuddet deles av alle dem som er med på å lage bladet. I fjor tok vi ut 120 000 av et overskudd på 200 000 kroner, og av dem fikk jeg 10 000 kroner, forteller Øien, som ikke legger skjul på at utbyttet ikke akkurat står i forhold til arbeidsinnsatsen. Og det har vel neppe – noen gang – sett ut som en god forretningsidé å dra i gang Scream:

— De første åra la jeg ut alle utgifter av egen lomme, så Scream skylder meg nok et par hundre tusen kroner, påpeker Øien.

Så selv om Scream drives som et slags spleiselag der man kanskje får med seg noen matrester hjem etterpå, finnes det noen frynsegoder til dem som bruker fritiden på å intervjue langhårede rockere eller anmelde platene deres.

— Vi dekker alle utgifter, det blir litt reising på skribentene og de får en god del CDer. Og det er jo en slags betaling, påstår Øien.

Med sin størrelse ligger Scream i et sjikt mellom profesjonelt drevne magasiner og fanziner, og Øien har fått smake på både fordelene og ulempene med å være liten.

— Fordelene er at vi ikke trenger å gå inn på noen kompromisser. Vi hev oss aldri på grungebølgen, noe vi fikk en del pepper av plateselskaper for. Men dette er vår styrke, at vi er fullstendig uavhengige, og leserne setter pris på at vi er trofaste mot det vi står for. De vet hva de får. Ulempene er selvfølgelig at vi kunne tenke oss å selge flere blader, så vi kunne jobbe med dette på heltid og gå hjem klokka fire, grunner Øien.

Men til en slik drift er nok det norske metallpublikummet for lite. Men selv om metall er en ganske liten nisje i et land som Norge, blir summen av mange lands tilsvarende nisjer et ganske stort publikum. Så burde man ikke eksportere Scream?

— Vi har ofte blitt spurt om det, og har så vidt prøvd det i Danmark og Sverige. Men for det første fikk vi beskjed om at svensker ikke leser norsk, for det andre er det ikke lønnsomt. Hvis vi sender 500 blader over kjølen, og distributøren skal ha sitt, er det ikke noen penger igjen. Utenlandske selskaper spør oss også om vi ikke vil skrive på engelsk, men så langt har vi valgt å ikke gjøre det, sier Øien.

Så langt redaksjonen og produksjonen. Men hvem leser Scream? Ballades muldvarper i heavyrock-verdenen kan fortelle at påfallende få av Screams abonnenenter har gatenummer på postadressene sine. Men selv om den metallen Scream dekker ikke er noe utpreget urbant fenomen, er det ikke bare folk i distriktene som leser bladet:

— De som bor i byene får jo tak i oss på Narvesen, så de abonnerer nok ikke. Vi har mange abonnenter i Nordnorge og på sørvestlandet. Særlig Rogalandsdistriktet, Vestfold og Grenland er godt representert – og så Trondheim selvsagt! påpeker Øien.

Nettopp ved å klare å nå en trofast leserskare som ikke er så avhengige av hva som er moteriktig på musikkfronten denne sesongen, har Scream blitt en sjelden blomst i norsk bladflora. Og fremtidsplanene, de er mer av det samme. For se etter noen nye trender, det skal Scream ikke.

— Sånt skal ikke vi drive med, avslutter Øien.

Publisert:

Del: