Schtimm takker for følget: No sleep till Kiel

Av Schtimm, i ferd med å legge Europa bak seg for denne gang

No sleep till Kiel…

Så var vi i ferd med å forlate tysk jord. Stedet var Norwegenkai i Kiel, og forhistorien var den klassiske; helvetes masse stress, tvil, bilproblemer, sykdom, lite søvn, utmattelse og en lang reise. Men verdifullt hadde det vært. Bak oss lå 10 konserter, svært mange mil på Autobahn, møte med nye mennesker og generelt en del opplevelser som hadde preget oss både positivt og negativt. Det siste døgnet av tysklandsferden startet i Berlin.

Å komme seg på rett vei ut av Berlin kan være komplisert. Bare det å komme seg noen vei i Berlin kan være en utfordring. Men det gjorde vi, og etter en relativt lite nevneverdig kjøretur ankom vi den lille landsbyen (etter tysk målestokk) Hann Münden. Vi fant spillestedet ganske raskt, og alt virket lovende. Hvis du krysser Rognan Samfunnshus med baren i «From dusk till Dawn» og the Roadhouse i «Twin Peaks-fire walk with me» for så å tilsette det hele litt tysk stil er du ca der.

Vi gikk oss en runde for å ta byen i nærmere øyesyn. Vi fant vel egentlig det vi hadde forventet: Tysk småbyidyll, og storslagen arkitektur. Det eneste som overasket oss var at de fleste jentene i 16-års alderen gikk rundt og trillet på barnevogner. Etter en rask antropologisk debatt om dette temaet, gjorde vi oss klar til soundcheck. Alt var slik det bruker å være på dette punktet. Så var det middagstid. Vi skulle spise hos han som drev stedet, Mike; en bra fyr som tok jobben som god vert meget seriøst. Til middagen hadde han fått tak i en kokk, og måltidet besto av fisk fisket i Stavanger for et par uker siden av en annen fyr. Dæven- dette rørte oss nesten til tårer, og maten var nydelig. Vi ble rett og slett tatt godt vare på.

Så var det tid for å rettferdiggjøre vår tilstedeværelse; det vil si å levere en bra konsert. Etter Mikes utsagn var dette en av de beste konsertene de hadde hatt der, og han sa at vi definitivt måtte komme tilbake neste gang vi var i landet. Vi fikk bare tro han på det. Det var en litt merkelig crowd, men det var veldig hyggelig å blant annet konstatere at det var tre stykker som hadde tatt veien fra Kassel for å få med seg enda en konsert med oss. En av de tok til og med opp konserten på DAT.

I likhet med en del av de andre konsertene vi har gjennomført på turen, delte vi denne kvelden scene med et annet band. I kveld var det et tyskspråklig orkester. Da bandet gikk på scenen, ble vi veldig usikre på om dette var ment som en spøk eller om det var blodig alvor.

Introen som ble spilt over anlegget hørtes ut som 80-talls barneTV-musikk og trioen kom dresskledde på scenen. Trommisen var så å si prikk lik Håkon Moslet. Herren på bass/vokal var snarlik John Malkovitch – for øvrig en eksentriker som visstnok har vært med i flere tyske filmer, samt har hatt en større rolle i en tysk krimserie – vi lurer fortsatt på om dette er en a, b eller c-kjendis…

Pøyken på gitar var mest lik en italiensk fotball-spiller. Han var delvis bosatt i Sverige, og var grunnen til at vi måtte nedtone internhumoren, i og med at han var stødig i svensk. Så og si alle låtene deres hørtes ut som diverse bidrag fra tysk Grand Prix, eller Eurovision Songcontest som det vel heter i dag, i rockeversjoner. Men det var det ikke. De sang på tysk, og våre sikre kilder blant publikum fortalte at tekstene handlet mest om anal og penis. Da hele gjengen plutselig rev av seg klærne og plutselig stod i kjole ble vi bare rett og slett pinlig berørt og måtte snu oss bort. Ikke for at handlingen var sprø, men for at det var så totalt malplassert og feil. Det som var så merkelig var at de var en fantastisk trivelig gjeng utenfor scenen. Vel tilbake i Mikes hjem ble det synging av tyske folkesanger og peking på kart for å vise fram vårt herrrlige land. Alt i alt var det en meget trivelig men absurd kveld og en verdig avslutning på turnéen.

Den eneste oppgaven som gjensto før vårt tyske mission var utført, var å komme oss til Kiel. Det klarte vi.

Det var veldig godt, men også litt trist å stå på kaia og ventet på å komme oss hjem. Turen er på ingen måte over: Det skal gis jern på Mono på mandag og Blæst på fredagen før vi kan si at vi er heime. Men det er noe avsluttende over en lang sjøreise. Hvis du har giddet å lese så langt som dette, får du ha takk for følget. Kanskje vi møtes vakker dag?

Ballade takker Schtimm for den eksemplariske turnéboken, og anbefaler alle å ta en titt på deres utmerkede hjemmeside: schtimm.com.