– Jeg vet at det er mange som irriterer seg over gitarknusingen, som mener det har blitt gjort før eller som synes det er barnslig. Men det bryr jeg meg ikke så mye om. Det handler om lyden, sier støymusiker John Hegre.

© Magdalon Inge Opdahl

Musiker og lydtekniker John Hegre bedyrer at han ikke hadde ambisjoner om å være hverken Pete Townshend eller Jimi Hendrix da han under en konsert i Singapore på midten av 2000-tallet for første gang knuste en elektrisk gitar i fillebiter foran et publikum. Siden har det ”blitt en greie”.

– Jørgen Træen og jeg preparerte noen elektriske gitarer med kontaktmikrofoner i forbindelse med et prosjekt i Singapore. Vi fikk frem lyden av treet og kroppen, du kunne høre teksturen i materialet, forklarer Hegre.

Han forteller detaljert om hvordan de gjøv løs på gitarene i et bad av feedback og støy, hvordan instrumentrester lå spredt på gulvet og dannet et svakt, akustisk lydteppe. Han forklarer hvordan han over tid har finpusset teknikken for å få mest mulig lyd ut av knusingen, og hvordan det som for utenforstående ser ut som en aggressiv, transeaktig tilværelse egentlig er en praktisk prosess hvor han trinnvis prøver å få gitaren til og låte best mulig mens den destrueres.

– Livsløpet til gitaren er tidsrammen jeg har til å lage et stykke musikk. Det går an å få en knusende gitar til å låte bra støymessig, så er det noe å se på i forhold til det å sitte bak en laptop og bevege en pekefinger, forklarer musikeren – som mener at 500 kroner per gitar er en ”knusegod pris”.

Drar i flere strenger
Hegre er en av støybautaene her til lands. Han fullførte lydteknikerutdanning ved Norsk lydskole i Oslo i 1991, og livnærte seg i flere år som lydtekniker helt til han på slutten av 90-tallet bestemte seg for å gjøre sin egen musikk til hovedgeskjeft.

Siden den gang har det blitt over 60 plateutgivelser med ulike prosjekter, brorparten sammen med støykompanjong Lasse Marhaug og deres duo Jazzkamer. De to har turnert verden rundt med sine improviserte lydflater, som penetrerer seg inn i pannebrasken, psykisk så vel som fysisk. Hegre får utløp for mer popete ideer i Kaptein Kaliber, duoen han startet sammen med David Aasheim i 1998, og han har gått fra å være live lydmann til permanent gitarist for støyrockbandet Noxagt. Og da har vi bare pirket lett i overflaten av prosjektberget som utgjør Hegres CV.

– Hvis du skal ha ett prosjekt å klare og overleve på det så må du ha en hit, men hvis du har mange bein å stå på og alle bare er litt halvpopulære så går det greit, humrer han.

Bor blant bølgene
Hegre snakker via internett fra hjemmet sitt, en båt forankret i Neptun-båtforening i Store Lungegårdsvann i Bergen. Han har satset smalt musikalsk, og for å kunne livnære seg av sitt eget kreative arbeid sørger han for å holde levekostnadene lave. Arbeidsstipendet på 200 000 kroner som han fikk fra Bergen Kommune i september i år kommer godt med.

– Det betyr mye. Med stipendet kan jeg lett sette av noen uker til bare øving selv om det ikke er penger i det. Det gir en prioriteringsfrihet, jeg kan jobbe med det jeg har mest lyst til.

– Hvis vi går helt tilbake, hvorfor ble det musikk?

– Jeg hadde en storebror som hørte masse på plater gjennom 70-tallet og jeg sneik en del i platesamlingen hans. Jeg studerte klassisk gitar hos Sveinung Sæverud i noen år, sønnen til Harald, og jeg spilte i pop- og rockeband i ungdommen. Men jeg gikk litt lei, jeg mistet inspirasjonen på hele bransjegreia – spille i band, prøve å få kontrakt… Så jeg begynte å utforske det og spille bare for gledens del. Fra å spille med kompiser som spilte instrumenter begynte jeg å spille med andre kompiser som ikke var musikere. Jeg syntes nesten det var mer spennende, mer utfordrende.

– Hvordan var overgangen fra klassisk gitarist til støymusiker?

– Det tok vel syv-åtte år før jeg avlærte det jeg hadde lært. Jeg hadde fått mye dårlige vaner, jeg ble sittende å spille skalaer og fikk liksom ikke frigjort meg fra det. Hvis du plukker opp en gitar så kommer det gjerne fraser eller ting du har på repertoaret. Jeg prøvde å slutte med det og det var vel da jeg begynte å improvisere uten og være helt klar over det.

Hegre tar fortsatt enkelte oppdrag som lydtekniker og liker avkoblingen det gir fra å stadig skulle jobbe frem eget materiale. Men han har det best når han får spille og lage musikk, forteller han.

– Hvordan oppstår musikken?

– Det meste av det jeg gjør vil jeg klassifisere som fri improvisasjon mer enn støy eller bråk. Jazzkamer og Golden Serenades [Hegres prosjekt med Jørgen Træen, journ. anm.] er bråkete, men det er fritt improvisert. Men betingelsene varierer fra prosjekt til prosjekt, det går en del på utstyr, backline, hva som brukes.

– Starter prosessen med lyd eller teknikk?

– For min del starter det stort sett med verktøyer eller instrumenter. Innen støy kan det være mer verktøyaktig, du har en miksepult, forskjellige pedaler og kontaktmikrofoner. Innenfor støy- og improvisasjonstradisjonen er det mange som jobber med enkle ting – høyttalere og noen mikrofoner, som du bruker på en måte de gjerne ikke er tiltenkt. Der er det en blanding av lydteknisk kunnskap og musikalsk vurdering.

– Ligger mye av kreativiteten i å finne nye måter og bruke teknikken på?

– For min del, ja. Du går ikke inn i en musikkforretning og spør etter en sampler eller noe som er bra til å lage støy med. Du går på loftet, ser hva du finner og utforsker mulighetene for hvordan du kan bruke og misbruke det.

– Når du lytter til andre artister innenfor støymusikk, hører du først og fremst på lyden eller på hvordan de har fått til lyden?

– Jeg lytter på det som musikk, men hvis jeg kjenner igjen et verktøy – en metode eller et triks – så kan det overskygge musikken. Det synes jeg særlig med en del laptop-musikk gjennom de siste 15 årene. Musikkprogrammer som SuperCollider, Max og Ableton Live er topp verktøy, men kan samtidig gi en signatur. Du kjenner musikken igjen mer på grunn av verktøyet enn på grunn av innholdet. Det liker jeg ikke så godt. Musikken må være høyere enn verktøyene og teknikken som er brukt.

Lave skuldre i Bergen
47-åringen har bodd store deler av livet sitt i Bergen, og tror det har betydd mye for hvor han er i dag rent kunstnerisk. Kaptein Kaliber startet da et band måtte avlyse en konsert på Garage, og lydteknikerne Hegre og Aasheim stilte opp i stedet. De begynte å lage musikk og ga det ut på Tellé Records, som holdt til nede i gangen fra hvor de hadde studio.

– Det er et lite miljø i Bergen, sier Hegre, og forteller om improvkvelder på Café Opera og bestillingsverk til Periferifestivalen skrevet sammen med de tre andre medlemmene av musikerkollektive Skurkeklubben – Aasheim, Træen og Bjørn Torske.

– Bergen har vært et bra utgangspunkt. Band fra Bergen som skal satse drar tradisjonelt til Oslo eller London. De som blir igjen har litt lavere skuldre, de har det litt friere. Men jeg vil ikke si at det er uambisiøst.

Hegre hjemme i båten på Store Lungegårdsvann,
Hegre hjemme i båten på Store Lungegårdsvann,

– Hva gir det deg å samarbeide med andre?

– Alle jeg har samarbeidet med er katalysatorer på en eller annen måte. Det blir forskjellig dynamikk i forskjellige samarbeider, og for meg er det positivt. Det er også bra rett og slett for å få ting gjort. Jeg har laget noen soloplater – noen har vært radige, mens andre har vært årelange greier. Man tenker at alt må bli helt riktig, så tar det bare veldig lang tid, du får en litt for kraftig lupe. Men når du jobber sammen med noen så har du ikke tid til det og for min del er det sunt, forteller Hegre.

– I støyverdenen er det en tradisjon for å gjøre mye og være produktiv. I stedet for å jobbe frem mot den ene store, finslipte utgivelsen som det skal satses på, er det mer tradisjon for å få opp produksjonen. Det behøver ikke devaluere kvaliteten med høy produksjon.

– Hvor ligger motivasjonen i det kunstneriske arbeidet ditt?

Hegre tenker seg godt om, nøler.

– Jeg vet ikke, jeg holder bare på. Og jo mer jeg har holdt på med musikk, jo mer nysgjerrig har jeg blitt. Det finnes så utrolig mye musikk, og det er fortsatt så ufattelig mye jeg ikke vet om og som jeg ikke har hørt. I tillegg har jeg så mange påbegynte prosjekter som kan følges opp i ulike retninger og på forskjellige plan.

Vil jobbe mer med barn
Ett av disse prosjektene er musikk for barn. Sammen med Nils Are Drønen og Stein Urheim har Hegre de siste årene lært skoleelever og barnehagebarn om Ornette Coleman gjennom forestillingen ”Ornette for ungene”. Arbeidet bygger videre på hans og Drønens tidligere prosjekt ”Fri improvisasjon for barn” rettet mot barnehageunger.

– Da Lasse Marhaug hørte noe av det vi hadde tatt opp herfra sa han at det minte ham om det japanske nypsykedeliabandet Acid Mothers Temple. Det lignet, men det var bedre!, ler Hegre.

Får du noe tilbake fra barna musikalsk?

– Å ja. Hvis du jobber med musikk i Max eller SuperCollider så har du som regel en ’random’-funksjon som mange bruker. Den har en tendens til å låte likt, men når du har 15-20 unger i alderen fire til seks som går helt amok, da får du en organisk og kjempefin ’random’-effekt som er helt umulig å få andre steder. Det er en energi der som er helt unik, forteller Hegre entusiastisk.

– Det er ting jeg har lyst til å holde på med på sikt, å lage musikk for og med barn. Noe som kan gis ut som en plate, men ikke som en barneplate. Det er litt av filosofien bak barneprosjektene også, at det skal passe både for voksne og barnehagebarn. Det skal fungere på flere plan.

– Hvis du ser tilbake på alt du har gjort hittil, hvor er høydepunktet?

– Det er mange. På begynnelsen av 90-tallet fikk jeg en veldig interesse for japansk støy, det var slik jeg kom i kontakt med Lasse. Da vi dro til Japan for første gang med Jazzkammer og spilte sammen med Merzbow, en veldig flink og anerkjent bråkmaker, tenkte vi, hva gjør vi nå? Nå er vi her, vi fikk det jo til med en gang! Etter det føler jeg for min del at jeg har gått fra høydepunkt til høydepunkt. Jeg føler meg kjempeprivilegert.

– Du omtales gjerne som bråkmakeren fra Bergen. Trives du i den beskrivelsen?

– Det er helt topp, bråkmaker er et bedre navn en støykunstner synes jeg. Bråkmaker er nesten som skomaker, det føles mer som et fag, et håndverk.

– Gjelder merkelappen kun i musikken?

– Hehe, når jeg har brukt det så har jeg kun tenkt musikk. Så kan jo andre legge noe annet i det hvis de vil, smiler Hegre.

Publisert:

Del: