Datarock slipper “historiens mest ekstravagante singel”. Vi ba frontfigur Fredrik Saroea gi oss ti sannheter om musikkbransjen i dag.

Datarock

Denne måneden slipper bergensbandet Datarock det de selv kaller “historiens mest ekstravagante singel“.

Om utgivelsen lever opp til den betegnelsen kan bare tiden vise, men en ting er uansett sikkert: Begrepet “singel” har sjelden blitt mer utfordret enn det blir her. Utgivelsen er en designerleke med en 4GB minnepinne, hvor man finner låten “Cathcher in the Rye” – pluss 105 bonusspor, 1500 fotografier, 20 musikkvideoer og en 60 minutters konsertfilm.

Inspirert av denne bloggposten på Hypebot (som igjen var inspirert av denne posten på Music Business Blog) ba vi Datarocks frontfigur Fredrik Saroea gi oss ti sannheter om musikkbransjen, og hva de betyr for bandet. Her er teksten vi fikk tilbake:

1: Platesalget stuper?

Dette stemmer helt sikkert, men samtidig er dette en mer eller mindre irrelevant “utvikling” i alle tilfeller der artisten har bygget profilen sin etter de sosiale medias inntog – sammen med fildeling- & streamingtjenestene. Det er lite konstruktivt å bruke tid på frustrasjon, så prøv heller å maksimalt utnytte potensialet nettet gir for spredning av lyd & bilde. Og gi samtidig ut vinyl eller andre gøyale formater der kjøperen får med nedlasingskoder. Så blir alle, inkludert deg selv, glad.

2: Konsertmarkedet er stedet artisten tjener penger i dag!

Tja – det er jo ved konsertvirksomhet at artisten gjerne har de aller største utgiftene.

I Norge står vi i en helt unik særstilling både med antallet klubscener som betaler bra, og det enorme antallet festivaler som tidvis betaler gigantiske honorarer. Men drar man ut i verden finner man raskt ut at konsertbilletter ikke kan måle seg med prisnivået her hjemme. En ikke uvanlig måte å opptre på er jo så dramatisk som at man betaler for å få lov til å spille, og deretter deler den potensielle profitten med stedet.

Konsertmarkedet er med andre ord ekstremt differensiert, og konservirksomhet som karrierevalg er et sjansespill der man absolutt bør knytte til seg max kompetente samarbeidspartnere. Ikke stress med å få platekontrakt. Stress med å få best mulig agent!

 

Datarock og låten “Fa Fa Fa”.

3: Spill er den nye radioen

Dette stemmer jo med hensyn til nedslagsfelt, men det er lite penger å tjene. Selv gigantiske spill som FIFA betaler helt symbolske honorarer for bruk av låtmaterialet, men på den måten spres selvsagt musikken til uforståelige antall “lyttere”.

Tanken er selvsagt at man øker verdien sin i synkroniseringsmarkedet, men i motsening til ved radiorotasjon så er det altså lite å hente økonomisk – med mindre låten plukkes opp av en tredje part som betaler gode penger for synchen siden låten har blitt så kjent takket være spillet.

 

Den gode nyheten er selvsagt at at det å få låter med i profilerte spill er gangbart stoff i media, og er man heldig så øker jo pressen både konserthonorarene (i og med økt potensielt publikumsantall) og ikke minst mulighet for inntekter ved radiospilling.

Les også: Knut Schreiner om hva det betyr å være “stor i utlandet”

4: Major vs indie vs DIY

Både major- og indielabler kan ha fantastisk kompetanse som gavner artisten som ville helvetet, men hele organisasjonen kan også være pill råtten og full av idioter og utbrente, uengasjerte løkskaller. Eller i verste fall – velmenende, greie, koselige og tilsynelatende kompetente folk som blir vennene dine og i prosessen kjører hele opplegget ditt i grøften.

Det vil si at ingenting kan vurderes på et generelt plan – her er det mange nyanser som spiller inn. Man må derfor gå grundig inn i det individuelle scenariet. En fin måte å sette seg inn i et label på, er å snakke med en av labelets artister som du tror stiller seg i omtrent samme prioriteringskategori som ditt eget band. Mas og kjør på og få all info du klarer å få ut av dem – vanligvis er artister mer enn villig til å fortelle alle pro & con.

 

Det eneste som er ordentlig fett med å gjøre alt helt på egenhånd (DIY) er at du selv bestemmer alt som skal skje, men der ligger jo også den ekstreme begrensningen. Og du har ingen å skylde på hvis ting ikke går som du hadde håpet…

 

5: Trenger man management?

Selvsagt! Men er du syk i hodet eller har et sykt bra nettverk av kompetente folk rundt deg så er det fullt mulig å bygge en adekvat managementstruktur rundt hva og hvem som helst.

Det sier seg imidlertid selv at etablerte tungvektere innen management kan en haug med triks du aldri kommer til å lære, at de har en haug med allierte du aldri kommer til å få, og at de vet bedre enn deg hvordan man kjøper og skaper suksess – pluss at de vet hvordan man finansierer galskapen. Men suksess kan måles på tusen måter, så det kan være sunt å tenke at du er din egen lykkes smed. Sett realistiske, oppnåelige mål som ikke går på bekostning av vennskap, familie, helse, økonomi og moral. Sa presten…

 

6: Publishingavtaler – skal jeg skrive under på den kontrakten?

Nei – ikke om du må spørre meg eller en av vennene dine. Bruk en advokat som ikke bare vil ha honorar, men som setter hele sin ære og sitt gode navn og rykte inn i prosessen. Ikke tenk på bindende publishingavtaler før du føler profilen din har nådd en OK peak der publishingselskapene må forholde seg til en høy og stigende publishingverdi – dvs. etter at du allerede har generert seriøse publishinginntekter gjennom Tono og deres internasjonale partnere (eller en enkel admin deal – se under).

Når dagen kommer der kontrakten kan signeres, må du sørge for høy cut, kort retentionperiode, og ikke minst kreativ kontroll så du selv har “last saying” i hvor låten kan ende opp.

 

Det hete tipset er forøvrig såkalte administrasjonsavtaler der publishingselskapet gjerne tar en svært lav cut mot at artisten gjerne ikke får noe som helst forskudd. Disse admin-dealene har gjerne svært kort eller ingen bindingstid, så en toppers adminavtale kommer ikke engang i veien om man får et tilbud man bare MÅ ta.

 

7: Bookingbyrå?

Måten norske bookingbyråer jobber er nok litt uvanlig. Her kjenner alle hverandre. Vi kjenner hverandres venner, kjærester, barn og forelde. Da fucker ikke vi hverandre helt på samme måten som man kan i upersonlige foretningssamarbeid.

Om man skal inn i et internasjonalt bookingbyrå må man derfor sørge for å fremprovosere “den norske ånden” gjennom personlige møter og en litt emo åpenhet om hva og hvorfor det og det er så uendelig viktig å ha på stell for å kunne levere et maksimalt bra show versus det å måtte legge ned hele bandet underveis i turneen.

Det er forøvrig mange myter om hvem som er bra der ute, men igjen – man kan ikke vurdere et bookingbyrå på generelt grunnlag. Min erfaring tilsier at den ideelle agenten er en gjerne uavhengig, superpersonlig, og dedikert aktør.

Les også: Drømmefabrikken by:Larm

 

8: I dag kan jo alle spille inn plater selv!

Nja – men bør du nå det? Det er etter min mening totalt meningsløst å ikke benytte seg av all den kompetansen man med litt innsats og vilje har eller kan få tilgang til.

Hvem man får hjelp av og hvor man finner hjelpen får økonomi og ambisjoner regulere. Men for all del – få all den hjelp du kan når musikk skal spilles inn og gjøres tilgjengelig for andre enn deg selv og din mor.

Det at alle kan laste eller kjøpe programmer og utstyr betyr nemlig ikke at alle har talent for produksjon. Ikke spar penger du har råd til å bruke – og du har råd til å bruke noe. Teknikk og produksjon er erfaringskunnskap der bare de aller mest talentfulle ender opp med å fortsette å få oppdrag og derved igjen og igjen opparbeider seg verdifull erfaring, kompetanse, triks, følsomhet, ører, smak, signatur, osv. – og denne logikken gjelder uansett hvilken prisklasse man stiller i.

Så dagens tips er – gjør så mye du kan på egenhånd, men spar opp penger og bruk all den hjelp du kan få av profesjonelle partnere både til innspilling, produksjon, mixing og mastring.

 

Datarock og låten “True Stories”

9: Er albumet som format døende?

For flere sjangre er det enkeltspor som selger mest – ikke albumet som sådan. Folk vil jo ha max fete playlister og har ikke lengre tid til å høre på de tre, fire eller fem intetsignede låtene de misliker fra albumet ditt. Da laster folk heller de feteste sporene og mikser dem med favorittene fra tusen andre album.

Men også dette kan artisten jobbe med på en konstruktiv måte. Bruk for eksempel mesteparten av innspillingsbudsjettet på de låtene du virkelig har tro på, og så bruker du resten til å kose deg og spille inn de restende låtene uten å tenke på så mye at produskjonen må være mint.

Personlig har jeg veldig tro på EPen som fremtidens format. En “single” med tre, fire ekstra spor som kjøperen selv kan velge om han eller hun gidder å betale for? Et format som på en ypperlig måte kan romme artistens kunstneriske kvalitet og bredde uten å ruinerer artisten økonomisk dersom kjøperen bare vil kjøpe ett av sporene? Perfekt for dagens overlessede og blaserte konsument!

 

10: Kan man fortsatt ha det gøy i musikkbransjen?

Ja!

Publisert:

Del: