DEBATTINNLEGG: Musikkbransjen ønsker en innkjøpsordning etter modell av bokbransjeordningen. Dagens innkjøpsordning for plater er på åtte millioner, mens bokordningen har en verdi på rundt 90 millioner kroner. I denne artikkelen går Erling Andersen i interesseorganisasjonen for den uavhengige norske platebransjen (FONO) og Samstemt! ut og argumenterer for en styrket innkjøpsordning for plater, herunder en prioriering av barneplater. – En slik ordning vil kreve en tilleggsbevilgning på 40 millioner kroner, skriver artikkelforfatterne her.

Illustrasjon: CDR

Av Erling Andersen, Jan Lothe Eriksen og Magnar Sundt

I oppslag i pressen tidlig i mai (bl.a. Aftenposten 3. mai og 4. mai 2007) fremgår det at det står svært dårlig til med produksjonen av norske barneplater. Komponist Geir Holmsen er bekymret for utviklingen, og mener det må iverksettes tiltak for å bedre situasjonen. Leder i kulturkomiteen på Stortinget, May-Helen Molvær Grimstad, har sagt at hun vil ta saken opp med kulturministeren. Hun mener dette er en svært viktig kulturpolitisk sak.

På mange måter har norsk musikk hatt en positiv utvikling de senere år: Norsk musikks andel av platesalget har vært økende. Andelen norsk musikk på radio har også økt, bl.a. som følge av pålegg om en minimumsandel norsk musikk i radio og avgiftslegging av ikke-vernet (les: amerikansk) musikk. Noen artister har også markert seg internasjonalt, bl.a. innenfor sjangerne jazz/samtidsmusikk, klassisk og metall.

Det norske produksjonsmiljøet kjennetegnes av mange og gode talenter, høy sjangerkompetanse, en imponerende entusiasme og mange kvalitetsutgivelser.

Er det da behov for kulturpolitiske virkemidler i forhold til norsk musikkproduksjon?

Vi mener det. Større norskandel på salg og radio gjelder nesten utelukkende noen (få) populærmusikkutgivelser som faller innenfor radioenes formatering. Alle andre sjangere sliter med tilgjengeligheten både på utsalgssteder for musikk og på radio. En viss internasjonal suksess for noen norske utøvere skyldes ubetalt, hardt og målrettet arbeid fra de artistene og plateselskapene det gjelder, uten vesentlige bidrag fra kulturmyndighetene.

På sparebluss

Et fellestrekk ved underskogen av små og mellomstore norske utgivere er svak økonomi. De fleste norske plateselskaper drives på sparebluss, i en ”fra hånd til munn”-økonomi uten sikkerhetsnett i form av forutsigbare kulturpolitiske rammevilkår. Dermed evner ikke selskapene å realisere potensialet for norsk produksjon eller følge opp utgivelsene i tilstrekkelig grad, og slitasjen i produksjonsmiljøet blir betydelig.

Dette representerer etter hvert en fare for både nyskapningen, kvaliteten og mangfoldet, og muligheten for opprettholdelse av en norskbasert platebransje. Problemet synliggjøres allerede ved den manglende og svake produksjonen av norske barneplater, men dette er bare toppen av et isfjell.

Bok og film

Bokbransjen har et slikt sikkerhetsnett. Det utgjøres av innkjøpsordningene for bøker, og har en verdi på rundt 90 millioner årlig (i tillegg til momsfritaket for bøker, som koster staten et sted mellom 1 og 1,5 milliarder pr.år). Folk i bokbransjen er de første til å innrømme at ordningene utgjør selve bærebjelken for norsk litteratur.

Filmbransjen har også stor tillit hos kulturmyndighetene, og mottar offentlig produksjonsstøtte på rundt 300-500 mill. kroner pr. år. Bare i løpet av de to siste år er bevilgningene økt med 60 mill. Det kan vel antydes at norsk film neppe hadde vært der den er i dag uten denne omfattende statlige støtten.

For å ha sagt det med én gang: Det er strålende at både bøker og film har ordninger som sikrer en stor og kvalitetsmessig god produksjon. Ikke minst er det bra at barne- og ungdomslitteratur er tilgodesett med nærmere 30 mill. kroner i en egen innkjøpsordning.

Norsk musikkproduksjon har en innkjøpsordning på 8 mill. kroner. Dette rekker til et begrenset innkjøp av ca. 20 % av norske plateutgivelser – de øvrige 80 % ”nulles”! I bokordningene ”nulles” rundt 15 %. For ordens skyld: Dette har ingen sammenheng med at det produseres vesentlig færre kvalitetsplater enn kvalitetsbøker. Det skyldes at innkjøpsordningen for plater disponerer 1/10 av midlene i bokordningene.

Forøvrig kjøpes det inn tre ganger så mange eksemplarer av hver bokutgivelse til en høyere pris. Verdien av ett enkelt bokinnkjøp er dermed 3 ganger større enn for et plateinnkjøp, og alle kvalitetsbøker kan regne med å komme inn under ordningen.

Hvorfor er det slik?

Vi hører ofte disse ”begrunnelsene”:

— ”Det norske språk/det skrevne ord står i en særstilling.”

Her kan det innvendes at sangtekstforfattere som Alf Prøysen, Torbjørn Egner, Erik Bye, Odd Børretzen, Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Knutsen & Ludvigsen og en rekke andre også har hatt en viss betydning for norsk språk, også i forhold til barn. I tillegg har vel norsk tradisjonsmusikk, også på plate, er viss betydning som bærer av norsk kulturarv, herunder språktradisjoner. Norsk musikk er også under sterkt press utenfra. Den er i full konkurranse med utlandet, og skulle dermed være minst like viktig å verne som språket.

— ”Det er blitt så billig å produsere plater.”

Påstanden er ikke sann: Det er ikke blitt billig å produsere kvalitetsutgivelser – det koster opptil flere hundre tusen kroner, selv i dag. Dette kostnadsargumentet brukes ikke i forhold til film. Der hersker det fortsatt stor forståelse for at ”det er dyrt å lage film”, noe som gjenspeiles i produksjonsstøttebevilgningene.

— ”Det koster for mye for det offentlige å gi norsk musikkbransje en tilsvarende ordning som bokbransjen.”

Argumentet er meningsløst: Man kan ikke forsvare at kulturbærerne bøker og film tilgodeses slik de gjør i dag, og samtidig neglisjere fonogrammet som kulturbærer.

— ”Musikkbransjen kan ikke forvente at offentlig finansiering (alene) skal opprettholde bransjen.”

Det er det heller ingen som gjør, og dit er det svært langt igjen: Innkjøpsordningen utgjør 2,5 % av omsetningen av norske plater. Tilsvarende tall for bøker og film vites ikke, men er åpenbart langt større.

Fokus på barn

Kultur for barn: En sjekk av tallene for innkjøp av barne- og ungdomslitteratur over en treårsperiode (2004-06) viser at det ble kjøpt inn til sammen ca. 600.000 eksemplarer fordelt på 360 titler. Disse ble distribuert til norske biblioteker og skolebiblioteker. Tilsvarende tall for barneplater var 10.000 eksemplarer fordelt på 19 titler.

Hvorfor innkjøpsordning?

Som kulturpolitisk virkemiddel har slike ordninger to viktige fortrinn: De stimulerer produksjonen av kvalitetsutgivelser, og de bedrer synlighet og tilgjengelighet av utgivelsene overfor publikum. En robust innkjøpsordning vil generere ny og større aktivitet som i sin tur returnerer skattepenger og avgifter til staten.

Musikkbransjen ønsker en innkjøpsordning etter modell av bokbransjeordningene, herunder en prioritering av barneplater ved at det kjøpes inn flere av disse enn øvrige utgivelser. En slik ordning vil kreve en tilleggsbevilgning på 40 millioner. Hvis man synes dette er mye, må det være lov å vise til at dette tilsvarer produksjonsstøtten til 3-4 norske filmer (av 20 – 25).

En slik ordning vil øke kvaliteten av norsk fonogramproduksjon, ikke minst barneplater, sikre og styrke det norske produksjonsmiljøet, og gi publikum, deriblant barn, en vesentlig bedre tilgang til norsk musikk. Vi fristes til å sitere en fersk leder i Aftenposten: ”Musikk er like viktig som litteratur og film, og det bør avspeiles i støtteordningene som utvikles for de ulike feltene.”

For Samstemt!,
Erling Andersen, Jan Lothe Eriksen og Magnar Sundt

Erling Andersen er administrasjonsleder i FONO – interesseorganisasjonen for uavhengige norske plateselskaper, Jan Lothe Eriksen er dagleg leiar i Norsk Folkemusikk- og Danselag, Magnar Sundt er dagleg leiar i Landslaget for Spelemenn.

Forfatterne er tiknyttet Samstemt! – et musikkpolitisk samarbeid mellom FONO, Landslaget for Spelemenn, NorgesNettet, Norsk jazzforum, Norsk Folkemusikk- og Danselag og Norsk Rockforbund, og innkjøpsordningen var nylig tema for Samstemt!-konferansen 2007.

Publisert:

Del: