Å leve med en kjempe kan være mere krevende enn man forestiller seg. Den forlanger ekstra takhøyde, store mengder vann, generell pleie og har konstant behov for profesjonell berøring.

Guro Skumsnes Moe med oktobassen, Ole-Henrik Moe med picolettofiolinen - verdens største og verdens minste strengeinstrument, © Henrik Beck/Ny musikk

Det kunne vært et spørsmål i spillet «Sant eller usant». Finnes det et strengeinstrument som er fire meter langt, som har stemmeskruer på størrelse med bordtennisracketer, og der den dypeste tonen ikke kan oppfattes av det menneskelige øre? Du ville muligens ha svart nei, fordi det høres helt usannsynlig ut. Eller ja dersom du hører til den kategorien som velger å tro på det absurde.

Verdens største strengeinstrument og hjemmesydde bøker
Svaret er altså ja. Den er en sjeldenhet; det finnes kun ni eksemplarer av arten i hele verden, og bare én i Norden. Guro Skumsnes Moe (36) er komponist og musiker, bassist i rockebandet MoE og en del av frilansensemblet The Touchables. Guro arbeider først og fremst med samtidsmusikk, og har en forkjærlighet for støymusikk. Hun jobber parallelt med flere prosjekter. Albumet The Noise is Rest, med duetter for oktobass og picolettofiolin, slippes på vinyl og cd fredag 30. august.

Hun har, sammen med Lasse Marhaug, skrevet musikken til den prisbelønte filmen Det fremmede av Amat Escalante, og oppholdt seg sommeren 2018 som artist in residence ved Headlands Center for The Arts, der hun har forberedt en ny komposisjon til The Touchables, basert på romanen Stillheten av Jens Bjørneboe. Guro komponerer også musikk til figurteater, og turnerer ofte, senest med rockebandet MoE i Mexico, Kina, Japan, England – og til Træna.

Hun skriver fanziner, «et slags ikke-perfekt blad, som tillater større røffheter», ifølge henne selv, som inneholder reisedagbøker og intervjuer. I løpet av dette året utgir hun og hennes samarbeidspartnere fem album. Hun skriver tekster, syr bøker og vektlegger likeverdig samarbeid med utøvere og medkomponister, der verbal tydelighet og frihet fra antakelser og forhåndsskapte forventninger er sentrale verktøy. Guro er opptatt av prosesser og hver enkelts deltakelse på egne premisser i alle prosjekter hun arbeider med. Hun sier det er eksistensielt viktig, og en forutsetning for å skape.

– Du syr bøker, sier du?
– Ja. Jeg liker stoffligheten, det fysiske, taktile. I starten av en ny komposisjon med flere involverte, gir jeg utøverne hver sin hvite bok jeg har sydd sjøl, hvor de skriver sin versjon av øvelsene som komposisjonen bygges opp av. Utøverne er essensielle i dialogen. I boka kan de reformulere øvelsene og gjøre det til sitt. Det er en motivasjon til å gå inn i lyden. Jeg er på en måte mer opptatt av hvor lyden skal komme fra, indre sett, enn hva slags lyd som kommer ut. Komposisjonene blir på denne måten en kollektiv skisseprosess.

The Touchables fungerer som et kammerorkester. Det ble startet av fire musikere; Ole-Henrik Moe (fiolin, bratsj, komponist), Kari Rønnekleiv (fiolin, horn, cello, trombone), Hanne Rekdal (fagott, fløyte) og Guro (oktobass, komponist). I et kammerorkester kommer mye an på klangen. Guro er opptatt av klanger i alle varianter.

Enkelte av dem kan du kun leke med dersom du har en oktobass. Derfor bestilte ensemblet en fra fiolinmakeren og kunstneren Wolfgang Stab i Tyskland. Han hadde aldri bygget en oktobass tidligere, men gikk løs på oppgaven med glede, selv om prosjektet etter hvert gikk løs på familielivet hans med noe som liknet mer på vrede… Byggeprosessen tok lang tid, naturlig nok. Men en vårdag i 2015 kom kjempen til Norge – med danskebåten. Den fikk en del oppmerksomhet både i pressen og i musikkmiljøet.

Med oktobass og picolettofiolin utforsker Guro Skumsnes Moe og Ole-Henrik Moe ytterpunkter i lydbildet, © Henrik Beck/Ny musikk

Furu, osp, sau og mammutsommerfugl
Det skal en hel del hel ved til for å bygge en oktobass. Forstykket og bakstykket på kassen er i furu. Sidene er av osp. For å skape lyd, er oktobassen kledt med tre kjempelange strenger, og de er laget av tarmer fra ikke to eller tyve, men to hundre sauer.

Stemmeskruene øverst på halsen er så store at man må bruke begge hender for å bevege dem. Oktobassen er stemt i kvinter. Nederste streng er stemt i C 16 hertz. Til sammenlikning er en firestrengs kontrabass, som framstår som lillebroren til oktobassen, stemt i kvarter med E som nederste tone. En femstrengs kontrabass har de fire lyseste strengene stemt likt en firestrengs pluss nederste streng stemt i C på 32 hertz. Den ligger en stor ters under E’en.

Oktobassens C er den tonen vi mennesker ikke kan høre. Så hva hører vi da?
– Vi hører alle overtonene, forklarer Guro. Og det som oppstår av klanger i samspill med andre instrumenter. Dette er unike klangrom som kun kan skapes sammen med oktobassen. Den dypeste tonen ligger der som et uhørbart, men bevegelig element. Gjennom overtonerikdommen og andre instrumenters toner skapes dette «rommet bortenfor rommet» av klanger, mens det samtidig oppstår i rommet…

Hvordan lyder tarmene fra to hundre sauer? Å bruke ordet stor i denne sammenheng kjennes latterlig. Når Moe spiller alene, gjerne med to buer samtidig, kan det høres ut som åpningen av Kafkas «Forvandlingen», eller enkelte passasjer i Haruki Murakamis Kafka på stranden, dersom dette hadde vært musikkstykker og ikke litterære verk. Den største strengen vibrerer med en ekstrem dybde. Tonene er som dratt opp av det underjordiske, og likevel opplever man at de kommer til en fra uendelig mange steder og retninger, samtidig.

Lyden ligger utenfor tilhørerens auditive kontroll. For noen kan det oppleves illevarslende, for andre beroligende, for de færreste likegyldig. For de aller fleste vil oktobassen bringe noe ukjent, rent klangmessig. Hadde det eksistert sommerfugler på størrelse med mammutelefanter, ville deres vingeslag kanskje ha lydt omtrent slik. Da Murakamis ovennevnte roman kom ut skrev The Independent følgende: (…) byr på mysterier nok til å glede fansen, men vil også trollbinde nybegynnere. Dette kunne lett gjelde som en karakteristikk av Guros gigantiske instrument.

Lyden er ikke bare en lyd, den oppleves som en tilstand. Et nærvær av dypet.

Selv beskriver hun hvordan hun opplever lyden slik:
– Det er som om lyden av oktobassen åpner sinnet mitt, og jeg glemmer det, så hver gang jeg spiller på den føles som en åpenbaring av noe jeg ikke vet hva er. Det gjør meg urolig og åpen. Lyden er ikke bare en lyd, den oppleves som en tilstand. Et nærvær av dypet.

Men hvem kom i utgangspunktet på at verden kunne trenge en oktobass?

Dødsmesse
Det var den franske komponisten Hector Berlioz (1803-1869) som ønsket en kjempe i orkesteret til sitt requiem, Grande Messe des morts. Dette var en komposisjon med gedigne proporsjoner, ekstra blåsere, messinginstrumenter, og et stort kor i tillegg til fire brassensembler offstage. Verket varer i halvannen time, og ble komponert i 1837. Ironisk nok fikk Berlioz aldri oppleve oktobassens klanger i sitt eget verk. Innen den første ble bygget og tatt i bruk, hadde Berlioz vandret over til de evige musikkmarker.

Den første oktobassen ble til på midten av 1800-tallet mellom hendene på den franske strengeinstrumentmakeren Jean-Baptiste Vuillaume. Den er nå å finne på museum; Musée de la Musique, La Villette i Paris. Første gang oktobass ble brukt i et orkester var i Messe solenelle av en annen fransk komponist, Charles Gounod (1818-1893).

I løpet av de nærmere to hundre årene som har gått siden oktobassens fødsel har åtte andre oktobasser sett dagens lys. Og en av dem bor altså i Norge.

Kjempens hemmelige rom
– Den er ganske krevende å leve sammen med, forteller Guro. – I tillegg til takhøyden, må oktobassen ha riktig temperatur rundt seg til enhver tid, og behøver høy luftfuktighet. Dette innebærer blant annet at den må «vannes» jevnlig. Jeg ble nødt til å ta kontakt med en ekspert på oppbevaring av museumsgjenstander for å finne det perfekte rommet for den. Luftfuktigheten holdes jevn ved hjelp av flere luftfuktere som står rundt den. Oktobassen har i lang tid levd i et studio i Halden, Athletic Sound, som har tatt godt vare på den, men er nå på flyttefot nordover.

– Den er så stor, men også så skjør

– Kari og Ole-Henrik er også eiere, mens jeg er fungerende oktobassist, og oktobassvaktmester. Noen ganger når jeg kommer, er det som å besøke en grinete eldre herre, eller ei gammal kjerring, som ikke har sett folk på en stund. Litt sånn anklagende: «Hvorfor kommer du først nå? Jeg har vært tørst i flere dager…» Når jeg skal spille konserter, må oktobassen fraktes i en Volkswagen Transporter. Kjempen har fått navnet Paul Pauline.

– Den er så stor, men også så skjør, sier Guro med kjærlighet i stemmen.

– Noen vil kanskje betegne ditt valg av instrument som sært. Hvorfor valgte du dette enorme instrumentet?
– Jeg jobbet med en innspilling – «Left to swallow» med rockebandet MoE, og en tekst jeg hadde skrevet i forhold til det som hendte i Norge 22. juli 2011. Jeg lette etter en lyd, og ville ha inn en synth som man ikke hørte, men som bare lå der og skapte et sårt, vemmelig ubehag i et veldig lavt frekvensregister. Ole-Henrik Moe presenterte oktobassen for meg, jeg hadde aldri hørt om instrumentet før. At det fantes et akustisk instrument som kunne gi denne opplevelsen jeg søkte etter, det var fantastisk. Takk og lov at jeg er så naiv at jeg aldri tenkte på hvordan det faktisk er å ha et sånt instrument…

– Hva skiller oktobassen fra andre instrumenter du spiller?
– Det er alle rikdommene som skjuler seg i det. Alle mulighetene du ikke finner i andre instrumenter eller noe annet sted overhodet. Klangen, resonansen, alle de sjansene for lyd og lydbilder som jeg leter etter, og det å skape nye, ukjente rom som vi ikke vet om engang. Du må bruke tyngre buestrøk, buen er litt kortere enn en kontrabassbue. Jeg forsøker å få ut lydene, få fram resonansen. Jeg blir langsommere med den, dette er jo ikke noe superraskt virtuosoinstrument uansett. Jeg har som nevnt en stor forkjærlighet for støymusikk, og oktobassen er det perfekte støyinstrument. Jeg søker etter andre lyder som ikke er tonale, noe som er mer tekstur og mer abstrahert som bor inni der.

Oktobassen måler 3,85 m, og veier 80 kilo. Guro er 1,58 m høy, «og det er på en god dag», som hun sier. Det er derfor en utfordring å nå opp til instrumentet.

– En gang ble jeg spurt om det var noe jeg skulle ønske jeg hadde når jeg spiller oktobass.
– Gardintrapp, kanskje?
– Ja, de fleste tenker det har med høyden å gjøre. Men svaret på det er nei. Høyden kan jeg jo alltids finne en løsning på. Det jeg trenger er større ører

Oktobassen er 3,85 m høy og veier 80 kilo. Guro er 1,58 m høy «på en god dag», © Henrik Beck/Ny musikk

Utforskning av ytterpunkter
Denne uka kommer albumet The Noise is Rest, på både cd og vinyl.

– Hva kan du fortelle om det, og hvordan har prosessen fram mot albumet vært?
– Dette er en akustisk skive med duetter for oktobass og picolettofiolin, verdens største og verdens minste strengeinstrument. Albumet er et kombinert kunstnerisk og forskende samarbeidsprosjekt der Ole-Henrik Moe og jeg begge er komponister og utøvere, hvor vi har forsket på ytterpunkter – mulighetene som ligger i de dypeste og høyeste lyder man kan finne på akustiske instrumenter. Å spille sammen med picolettoen er helt annerledes enn når jeg spiller oktobassen i kammerorkesteret. Der er det akkurat som om oktobassens toner blir «stumme», som om orkesteret trekker til seg overtonene som en svamp. Lydbølgen til den nederste tonen er 21 meter. Å spille sammen med Ole-Henrik på picolettofiolinen er en helt annen opplevelse. Man tar ikke av hverandres frekvensomfang, og vi kan gå dypere inn i hver idé. Man hører jo overtonene til alle oktobassens toner, også de som ikke oppfattes av det menneskelige øret. Det lyder disharmonisk fra Ess… Øret søker etter grunntonen, men finner den ikke. Det er et stort spenn av overtoner der hvor oktobassen får synge helt alene. Men picolettofiolinen, som har så høyt register, kan så ta over og fylle inn videre, lenger opp.

Albumet er et resultat av komposisjon og improvisasjon, og et samarbeid Guro betegner som «helt herlig».

– Hva slag musikk er det dere har skapt her da?
– Noe av det er en type dronemusikk, og noe er mer i retning av fri improvisert musikk – teksturell, abstrahert improvisert, mer europeisk enn amerikansk i uttrykket. Dronemusikk har mange utholdte toner med både flageoletter, som gir brutte overtoner, og toner som har mer støy på seg. Vi holder disse tonene lenge, og lydbildet formes av hvordan disse tonene interagerer.

Albumet er første del av en serie på tre, der de to neste planlagte albumene er med hele ensemblet The Touchables – Svart/Hvitt, som skal slippes senere i høst, og Dots Kinematics til slutt, med støymusikeren Pain Jerk på analoge synther. Denne skiva planlegges utgitt i 2020.

The Noise is Rest kommer både på cd og vinyl. Guro er glad i vinyl, og foretrekker det selv om hun motvillig innrømmer at man ikke kommer utenom at kvaliteten er god på en cd. Hun understreker at hun ikke bruker ordet «bedre» her. Oktobassen er i disse dager innlagt på rehab, hos Åmund Lie i Hamar, før den etter noen justeringer forhåpentligvis blir i form til lanseringskonserten som planlegges å finne sted i september.

Musikk gjør at man husker at man er menneske.

– Sånn helt på tampen, Guro: Hva motiverer deg som utøver og som komponist, og hva vil du med musikken?
– Det magiske rommet som skapes i øyeblikket når man spiller live. Med intens lyd og ikke-konvensjonelle lydbilder er det som om man fjerner alt rundt. Det er en hyllest til tilstedeværelsen som skapes mellom lyd og lytter. Ønsket om å gi tilstedeværelse krever jo tilstedeværelse. Å presse grensene gir et rikere samfunn. Som komponist ønsker jeg å utvide egne og andres blikk til å gi større speilbilder av det å skape noe. Å kunne åpne opp for noe som for andre ikke finnes, å beholde troen på at det som befinner seg i ytterkantene bidrar. At vi alltid husker å stille de viktige, kritiske spørsmålene. Det er akkurat som vi er programmert og glemmer at vi har mange muligheter. Jeg ønsker å nå ut til folk, det ligger en humanisme i bunnen her, å gi mennesker en verdighet. Eller minne dem om den verdigheten vi alle innehar. Musikk gjør at man husker at man er menneske.

Publisert:

Del: