Den 7. oktober var det 200 år siden Magnus Brostrup Landstad ble født. Han stod bak to av de viktigste bøkene som kom ut i Norge på 1800-tallet: “Landstads Kirkesalmebok” og “Norske Folkeviser”. Her kan du lese mer om Landstads liv og virke, ført i pennen av Velle Espeland i Norsk Visearkiv. En av Landstads viktigste medspillere var Ludvig Mathias Lindeman, som har gitt navn til den aktuelle Lindemanprisen.

Ludvig Mathias Lindeman

Av Velle Espeland, Norsk visearkiv

Det er i år også 150 år siden første del av “Norske Folkeviser” kom ut. Boka kom heftevis og var komplett på sensommeren 1853. I begge bøkene er det Ludvig Mathias Lindeman komponist, organist og vår fremste samler av folketoner, som står for melodiene.

Folkevisesamleren
Landstad var født på Måsøy i Vest-Finmark, men faren som var prest, ble i 1811 Flyttet til Vinje og senere til Seljord i Telemark. Her vokste Landstad opp og ble kjent med folket og miljøet. Etter at han selv hadde studert til prest ble han først sogneprest i Kviteseid, men flyttet i 1840 til Seljord, for å etterfølge sin far som nettopp var død. I Øvre Telemark hadde de gamle folkevisene holdt seg svært godt og i Seljord begynte Landstad å samle disse gamle visene. Det var i siste liten for mye var alt glemt. Landstad sammenlikner det selv med å redde et gammelt familiesmykke ut av et brennende hus. Når mange av visene har overlevd i muntlig tradisjon til i dag, er det også takket være Landstad. Han åpnet folks øyne for at dette var en verdifull arv.

Det har vært mye diskutert om det var Landstad eller Olea Crøger som først begynte å skrive ned folkevisene, men det spiller forsåvidt ingen rolle. Samarbeidet mellom de to var snart i gang. Olea kjente miljøet godt og kunne dessuten også skrive ned melodiene. Hun kunne skrive noter, men brukte også salmodikonsiffer.

Viseforskerne på den tiden så på folkevisene som en form for middelalderlitteratur. For dem var melodien et uinteressant vedheng. Landstad hadde sans for visene som viser. Han ville ha melodiene med, men kunne ikke selv skrive dem ned.

Lindeman og melodiene
Ludvig Mathias Lindeman var selvsagt til å utarbeide melodibilaget til folkeviseboka. Han hadde allerede i 1840 stått for melodibilaget i den aller første samling av folkeviser som ble trykt på norsk: Samling af Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter. Fra 1848 hadde han hver sommer reist rundt i bygdene og samlet folketoner. Han hadde tidligere blitt kjent med Olea Crøger og hadde vært flere ganger i Telemark og skrevet ned melodier etter de samme kildene Landstad og Crøger hadde brukt.

Lindeman klarte å finne melodier til de aller fleste tekstene i Landstads bok.

Folkeviseboka ble populær
Norske Folkeviser er en skattekiste på over 900 sider. Mange av visene er blitt en del av vårt nasjonale repertoar: Bendik og Årolilja, Falkvor Lommansson, Liti Kjersti og bergekongen, Margjit Hjukse, Haugebonden, Knut Liten og Sylvelin, Åsmund Fregdegjeva for ikke å glemme Draumkvedet, som må være Europas mest omskrevne folkevise.

Mange av de beste melodiene skriver seg fra Olea Crøger enten hun noterte dem ned selv eller sang dem for Lindeman.
Boka har inspirert forfattere: Ibsen skrev Olav Liljekrans over en folkevise fra Landstad, Sigrid Undset var inspirert av folkevisene. Gerhard Munthe laget illustrasjoner til visene og en rekke komponister har latt seg inspirere av tekster eller melodier fra folkeviseboka.

Landstad hadde store problemer med språket i folkevisene. Dette var før Ivar Aasen hadde lansert nynorsken og Landstad hadde få forbilder når det gjaldt å skrive norsk dialekt. Historikeren P. A. Munch, som var en av tidens store autoriteter, ivret for at norsk burde skrives slik at sammenhengen med gammelnorsk kom klart fram. Landstad stilte seg på Munch linje, men dette gjorde at boka fikk mye mindre utbredelse enn den fortjente. Særlig folk fra Vestlandet syntes språket var vanskelig, og den danske folkeviseforskeren, Sven Grundtvig, kalte Landstads språk “mæsopotamisk”.

Kirkesalmeboka
Omtrent samtidig med at Landstad gav ut Norske Folkeviser fikk han i oppdrag å utarbeide en norsk salmebok. Tidligere hadde danske salmebøker vært i bruk ved norske gudstjenester, men den unge staten trengte en salmebok med norsk preg. Hva dette preget skulle bestå av, var man imidlertid uenige om. Landstads prosjekt besto i å fornorske selve språket – sette inn ord fra norsk dagligtale og dialekter i de gamle salmene. Omtrent halvparten av salmene i hans utkast skrev seg fra eldre salmebøker. Resten var for en stor del tekster av samtidige salmediktere. Blant annet hentet han en del fra N. F. S. Grundtvig. Samtidig diktet han også egne salmer.

Kommisjonen som skulle vurdere salmeutkastet, mente at salmeboken burde godkjennes, men de reagerte sterkt på språkbruken. De var redde for at de norske ordene skulle virke som stilbrudd og profanere gudstjenesten. I en høytidelig sammenheng hørte ikke slike hverdagslige ord hjemme. Landstad stod på sitt, men etter flere runder måtte han bite i det sure eplet og erstatte mesteparten av de fornorskete ordene med mer konservative former. Men i hans egne salmer fikk en del uttrykk stå. Hans mest kjente salme, julesalmen Fra fjord og fjære, fra fjell og dyben dal speiler et norsk landskap og miljø.

Salmemelodiene
Lindeman tok ikke sjansen på en tilsvarende strid om melodiene. Han brukte gamle, kjente melodier, komponerte en god del selv også, men inkluderte ikke en eneste av de praktfulle salmemelodiene han hadde samlet i norske bygder. Først i 1926, da Landstads kirkesalmebok hadde blitt til Landstads reviderte, kom de gamle folketonene inn i koralboken. Og da var det etter press fra folkemusikkforskeren O. M. Sandvik.

Landstads siste år
Kirkesalmeboken ble autorisert til bruk i den norske kirke i 1869, og etter hvert ble den det nasjonale salmeverket Landstad hadde ønsket. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs orden i 1870 og døde ti år senere i Kristiania.

Publisert:

Del: