KOMMENTAR: To ørsmå øyeblikk av pur magi og musikalsk omslutning sørget for at Safe as Milk-festivalen ikke bare ble en hyggelig sammenkomst, men også et varig minne for Ballades utskremte i Haugesund. Lee Ranaldos uanstrengte, vagt forberedte performance på Høvleriet lørdag og James Blackshaws vakre klagesang i Skåre Kirke søndag løftet seg til en solid bukett musikalsk spilleglede og utforskningtrang innenfor et bredt musikalsk lerret, skriver Jon Olav Glette i denne kommentaren.

Lee Ranaldo08/Foto: Jasmina Kemura

Av Jan-Olav Glette

Foto Jasmina Kemura

Harald Are Lund må nok tilskrives noe av æren for fremveksten av Safe as Milk-festivalen 10 år tilbake i tid. Ikke bare har festivalen hentet sitt navn fra Lund-helt Captain Beefhearts debutalbum. De har også samme genrefrie, åpne og ledige tilnærming til musikk. Kall det øye for eksperimentet og avantgarden, men samtidig respekt for det fengende, mer løsluppne. Eller gjør som haugesunderne selv; kall det blott eventyr og eventyrlysten musikk.

Don Vliet som var føde- og malernavnet til Beefheart er en av den moderne musikkens sanne stifinnere gjennom sin uredde og modige tilnærming til musikk. Hans særegne rytmer og amalgamasjon av fri jazz, Delta blues, nyere klassisk musikk og rock`n`roll nærer stort slektskap til filosofien til Safe as Milk og innbefatter mye av det musikalske spekteret som får plass her. Den 67 år gamle amerikaneren har med sin ufortutsigbarhet lagt sine spor over såvel punk som New Wave og post-punk. Da mangler vi bare elektronikaen på SAM-kartet.

Den smale musikksti

Mot strømmen og på siden av den kommersielle vanetankegangen, hele tiden redde for å bli forutsigbare eller gjentagende, har festivalen likevel funnet en fungerende formel. Ved siden av musikken i seg selv, er det den lune, menneskelige varmen, godheten og nysgjerrigheten til arrangørene som gir festivalen dens karakter. Glimt av virkelig auditiv storhet opplevde Ballades journalist kun to ganger blant en rad solide konserter.

Med avslappet, naturlig autoritet tusler Sonic Youths gitarist Lee Ranaldo bort til scenen i det Rorbua-aktige naustet ved sjøkanten i Haugesund, ber arrangørene snurre i gang den visuelle bakgrunnsfilmen som danner ramme rundt alle hans mer eller mindre spontane gitarimprovisasjoner denne kvelden.

Den 52 år gamle New Yorkeren veksler mellom en form for spoken word-resitasjon av Jack Kerouacs tekst, egne dikt komponert gjennom internettspam han har samlet, gitardroning og bjellesildring. Lett henslengt fester han gitaren til et tau i taket, river den over gulvplankene eller gyver løs med trommestikker eller berører vart med fiolinbue. Blott oppstår det noen øyeblikk en magi som får Ballade-journalisten til å glemme selvrefleksjon og tilstedeværelse, men bare eksistere i musikken som fremkalller gledestårer og klemming blant de mest engasjerte lytterene.

Da er det lett å tilgi feilskjærene og det noe mundane i deler av konserten. Den som ikke våger å prøve, vinner heller ikke kan en kanskje si.

Klagesang med henførende kraft

Engelskmannen James Blackshaw viste stor beherskelse over den akustiske tolvstrengeren da han etter eget utsagn for første gang holdt konsert edru i Skåre kirke søndag ettermiddag. Hans flyktige, dystre folk-klagesang blir gjennom sin løssluppenhet og utspredelse lindrende for lytteren. Beherskede gitarlitanier fremstår i sin drømske karakter slik de velvillig males ut som en form for syntetiske gitarsymfonier, helbredende og vakre.

Rumble in Rhodos viste med sin blanding mellom fengende melodier og energi prov på at de legger stadig nye alen til sin vekst. Kommunikasjonen med publikum var mer enn god, og befestet inntrykket fra deres solide andre-album ”Intensions”.

Marius Ergo som fikk æren av åpne tilstelningen tok i bruk en gitar fra det 19. århundre. Hans eklektiske sammenføring av pastoral folk, tidlig afrikansk blues, appalachisk folk, klassisk gitarklimpring og hva det nå måtte være han fant plass til mellom innslagene av skjærende og kvinende knotteskruing, ga grunn til å glede seg til kommende debut-Ep og album. Med ene foten nær Fleet Foxes, noen tær ved Pentangle, andre ved festivalkollega James Blackshaw, Devendra Banhart, Bright Black Morninglight og deres like viste han seg med lidenskap og musikalsk potens.

Polyfoni, fonetikk og kakofoni

Lokale Årabrot som her opptrådde sammen med Stain ”Concept” Skagen demonstrerte festivalens begeistring for trass og obsternasighet. Da de en sjelden anledning hadde fått plass på en Haugesunds-scene, opptrådte de i hele sju og et halvt minutt. Herlige minutter med harvende gitar, buldrende bass og hardtromming over vokale skrik og vræl pakket mellom avantgardistisk støylek og -droning.

Pamelia Kurstin var et hyggelig livebekjentskap jeg gjerne vil utforske nærmere. Kursitin antok thereminen som var den et strengeinstrument; djup kontrabass og nærmest seg instrumentet med større beherskelse og tilbakeholdenhet enn hva vi har vært vant med. På den måten fikk hun også frem det merksnodige instrumentets melodiske potensiale.

Sonic Youth-kamerat og frijazzklovn og -læremester Han Bennik gjøv først løs på sitt enkle trommesett som en ivrig trettenåring som for første gang fikk prøve seg, men snart viste hans lelksjon seg å innbefatte ikke bare høyeksplosiv tinnitusfremkallende intensitet og kraft. Like store deler artisteri, showmanship, kreativitet og oppfinnsomhet preget hans matiné lørdagen.

Med skrekkblandet fryd fikk tilhørerne se ham rase gjennom skolelokalet på Røvær for å tromme på ribbevegger, kateter, gulv og piano. I pausene åpnet han for publikums spørsmål fortalte egenkomponerte vitser og uttrykte et humoristisk ønske om å forbli strandfast på dette tyntbefolkede øysamfunnet i Nord-Rogland.

Roeren fra Nederland fikk akrobatisk følge av jazzveteran Sidsel Endresen noen timer senere. Nå tilbake i det stemningsfulle, men sommerklamme sjøhuset Høvleriet, fikk haugesunderne ta del i Endresens mest uortodokse og utforskende side. Kun skimtvis fikk de ta del i hennes overdådige vokale stemmeprakt, men fikk i desto større grad høre orale clicklyder, pusting, pesing og andre former for onomatopoetikon og kroppslyder med basis i munnen. Som vanlig fremkalte Endresen stor begeistring og åpenlys fascinasjon, men den vokale akrobatikken nådde heller ikke denne gangen helt inn til skribentens hjerte.

Rytmisk suggesjon

En positiv overraskelse før Safe as Milk-gjengens ”guilty pleasures” i form av diskotek med italo-discoens etterkommer Skatebård, var japaneserne Nisennenmondai.

Deres kakofoniske rytmeangrep fremsto langt mer bevegende, suggestivt og inntagende live enn på den interessante, men en aning dårlig produserte skiva ”Neji/Tori” som Smalltown Supersound slapp tidligere i år. Gitar med loppede effekter, bass og trommer frembragte en nærmest perkussiv intensitet og keyboardaktige klangfarger vi tidligere har følt hos labelkollegene Tussle, Øya-aktuelle Holyfuck og forbilder som This Heat, Public Image Limited, Pop Group eller David Byrne. Samtidig sonisk kraft som forbildene Sonic Youth eller landsmennene Melt Banana. Oi, hvor vi gleder oss til å følge denne gjengen videre.

Nils Henrik Asheims og Lasse Marhaugs manipulerte orgelbrus ga asosiasjoner til flyplasslyder, bilalarmer, annen burrende elektronisk og mer naturlig sonisk ambience. I Skåre kirke virket deres musikk søvndyssende meditativ og fikk til og med en av SAM-bookerne til å falle i søvn. Også andre av tilhørererne henga seg til transen.

Og med det kunne vi oppsummere nok en rundtur i den musikalske avantgarden hvor samtidsmusikk, indierock, støy og elektronika har sidestilt plass, tross at festivalen for første gang hadde et virkelig dragplaster med Ranaldo. Oppmerksomheten og oppslutningen om de andre artistene var nemlig like stor og henført.

Publisert:

Del: