UiO har startet et eget senter for forskning på rytme. Det er nok klokt, for så langt ser internasjonale eksperter ikke ut til å ane hva rytme er.

Før helgen gikk den tredje utgaven av MusicLab av stabelen på Universitetet i Oslo. Arrangementet ble holdt som et samarbeid mellom Universitetsbiblioteket og RITMO, også kjent som senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse.

Senteret, som hadde sin offisielle åpning sist uke og ledes av Anne Danielsen og Alexander R. Jensenius, er et samarbeid mellom universitetets institutter for informatikk, musikkvitenskap og psykologi.

Dans i sakte film
Kvelden ble åpnet med en performance fra danser og tegner Katja Henriksen Schia. Vi fikk være vitne til et forunderlig og uvanlig show: var det musikken som styrte Schia? Eller Schia som styrte musikken?

Det er ikke godt å si.

Bevegelsene hennes genererte musikk basert på et utvalg lyder forhåndsdefinert av fire innovatører i grenselandet mellom forsker og musiker: musikkvitenskapsstipendiatene Agata Żelechowska, Víctor González Sánchez, Çağrı Erdem og Qichao Lan.

Hvordan låter så musikk skapt av dans?

Som dronete, hypnotiserende ambient-elektronika, tydeligvis. Men også som forvrengte organiske instrumenter i sakte film.

Panelet på MusicLab Foto: Eskil Olaf Vestre

Loopes inn i transe
Etter Schias dansefremføring var det duket for paneldebatt mellom henne, Danielsen, Jensenius og to gjester fra utlandet: den polske musikeren Filip “DJ Pysh” Abramczyk og amerikanske Justin London, en forsker på musikk og kognitive prosesser.

Men vet de hva rytme er?

Abramczyk forteller oss hvorfor han elsker sin sjanger, den elektroniske klubbmusikken:

Det er noe primalt ved den, synes han. Han mener den rett og slett er en ny versjon av musikk fra oldtiden, fra stammer i Afrika og India, der alt handlet om segmenter som loopet og loopet, og til slutt satte lytteren i en transe.

Det er altså instinkter og noe dypt menneskelig som settes i sving. Og selv liker han å få folk til å danse ved å starte med DJ-sett i lav tempo, for så å gradvis øke BPM-en. Men hva rytme er?

En venn anbefalte ham å svare på spørsmålet på denne måten i kveld, opplyser han mens han gliser: “Rytmen er en danser”. Slik det jo så fint heter i Snap! sin legendariske klubbhit fra 1992.

Hva er BPM?
Nå ble BPM nevnt, påpeker ordstyrer Jensenius – et uttrykk som blir brukt mye. Men hva betyr det egentlig? Og hva slags BMP finner man i klubbmusikken til DJs som Abramczyk?

Konkret er det en forkortning for Beats Per Minute, og handler altså om tempoet i DJ-settet, forklarer han.

– Typisk tempo på klubben er mellom 120 og 130 BPM. 120 finner du for det meste i deep house-sett, og 130 BPM er techno. Men akkurat nå er det for eksempel også populært med downtempo på rundt 115.

Dansing i ganghastighet
BPM er også noe musikkforskerne er opptatte av, sier Jensenius. Spesielt hvor i kroppen dette egentlig kommer fra.

– Her om dagen hadde vi en stor workshop om motion capture, og i en av presentasjonene fikk vi høre at menneskets maksimale ganghastighet faktisk matcher tempoet i den skalaen. Dermed er det kanskje ikke så rart at det også er det foretrukkede tempoet for dansing, forteller Danielsen entusiastisk.

Både Abramczyk og Danielsen ser ut til å være fascinerte av det universale, av tanken på en felles opplevelse og respons på rytme: på tvers av årtusener av menneskelig historie, og koblet sammen med være instinkter og grunnleggende motorikk.

Les også: UiOs innovasjonspris til RITMO ved Anne Danielsen og Alexander Refsum Jensenius

Generaliserer globalt
Men hvilke responser på rytme og BPM er slettes ikke universelle? Og hvorfor kan vi reagere så ulikt også? Hvordan kan én og samme rytme bli oppfattet som stressende for én person men behagelig for en annen?

Ballade spør panelet, og Danielsen svarer.

– Dette er meget viktig å tenke på, og svært lite av forskningen på rytme har tatt kulturelle variasjoner og opplæring med i betraktningen så langt. Å få utforsket dette er en vårt felts store utfordringer.

– Det er nemlig faktisk mulig at hva slags bakgrunn du har og hvordan du har blitt opplært kan endre måten du oppfatter musikk på – på et helt fundamentalt plan.

Dessverre pleier man å generalisere hele verdens befolkning ut i fra et veldig lite utvalg med psykologistudenter, påpeker hun.

– Nord-amerikanske psykologistudenter, presiserer London, forskeren fra Carleton universitet i Canada.

Fobindelser mellom rytmer
Ikke lenge etter går han fra teori til demonstrasjon via perkusjon, og slår en rytme som han får hele publikum til å engasjere seg trampende i.

Dette lærer vi så at heter entrainment på hans fagspråk.

– Her har vi to rytmer på én og samme tid, min rytme og deres. Entrainment handler om at begge foregår på samme tid, og at det eksisterer en forbindelse mellom dem.

Det London demonstrerer og omtaler er ikke helt ulikt det som foregår i to avgjørende scener i kinoaktuelle Bohemian Rhapsody: Under aha-opplevelsen på øvingsstudioet og maktdemonstrasjonen på massive Wembley Stadion, når musikerne i Queen får publikums tramping på We Will Rock You til å samspille med bandets fremføring.

Det handler om synkronisering – eller overlevelse
– Vi mennesker bedriver entrainment i mange sammenhenger. Til soloppgangen og solnedgangen. Til hastigheten av hverandres gange og tale. Det handler alt sammen om synkronisering. Og det interessante er: dere fortsetter selv om jeg stopper en liten stund, smiler London.

Forskeren Joseph Jordania ser på sin side menneskers evne til entrainment som noe naturlig seleksjon har sørget for, som en del av det å oppnå kampttranse. (I boken Why do People Sing? Music in Human Evolution)

I denne transen mister mennesket sin individualitet, føler ingen smerte eller frykt, og handler i gruppens beste interesse. Slik overlevde angivelig våre forferdre angep fra store afrikanske rovdyr.

Og slik overlever polske klubbfans den harde og kjipe arbeidsuken, når de fredag kveld kan lulles inn i kollektiv transe av DJen Abramczyk – må man nesten gå ut i fra. Men har han rett i at rytmen er en danser?

For hva betyr egentlig rytme igjen, har vi blitt noe klokere? London har sitt eget svar på kveldens store spørsmål:

– Som (den amerikanske høyerettsdommeren, red.anm.) Potter Stewart så kjent sa: “Jeg vet ikke hva pornografi er for noe, men jeg gjenkjenner det når jeg ser det”. Det same gjelder rytme: jeg vet ikke hva det er, men jeg gjenkjenner det når jeg hører det.

Godt at det skal forskes litt nå.

Publisert:

Del: