Den Spellemann-nominerte popartisten skriver låter mot mentale lidelser, og for mer åpenhet.

Ruben, © Pressefoto

2018 var et godt år for sanger, låtskriver og produsent Ruben Markussen (24), bedre kjent under artistnavnet Ruben.

Singelen “Walls” hadde høy radiorotasjon, toppet på Spotify og VG-liste og ga ham nominasjon som årets nykommer under P3 Gull før jul. Han vant også musikkforleggerprisen: Årets gjennombrudd. Nå er han nominert i hele to kategorier under Spellemann: “Årets gjennombrudd” og GRAMO-stipend.

Ballade møtte ham tidlig i vinter over en kaffe på Kulturhuset i Oslo. Under samtalen skulle også journalistens morsinnstinkt få utløp da dette spørsmålet glapp ut: Men husker du å spise? Etter at den unge artisten hadde fortalt om trekvarte døgn i studio, minst tre dager i uka, fra rimelig tidlig formiddag til langt over midnatt.

Svaret var ikke helt bekreftende. Det er jo slikt man kan glemme når kreativiteten tar overhånd. Og det var jo arbeidet, låtskrivingen, produksjonsmetodene og veien frem mot kommende EP og kanskje med tiden, et album, som var samtaleemnet.

– Det føles godt å ha laget noe som andre har lagt merke til, som har gjort det bra. Det er trivelig å ha fått anerkjennelse, sier Ruben.

Ruben, © Pressefoto

Han føler seg, til tross for dette, fortsatt som den lille Bjørkøygutten. Han som satt på soverommet hjemme hos mor og laget sanger fra han var 13 år på den lille øya utenfor Harstad.

– Mange av låtskriverne jeg møter kommer fra slike småsteder. Er det noe eget med å vokse opp slik?

– Ja. Det er jo ikke så mange ting å gjøre. Det var få andre aktiviteter enn å henge med venner. Da må man finne på noe kreativt, og bruke tide på å bli kjent med seg selv. Jeg brukte mye tid på å lage musikk. Det var det jeg likte.

Sosial angst
Noe som har betydd mye i låtskrivingen til Ruben er at samtidig som han begynte med musikken, utviklet han sosial angst. Noe han gjerne snakker om i intervjuer, også fordi det er noe av dette låta “Walls” handler om. Det å bygge murer rundt seg. Selv murte han seg inne på gutterommet.

– Jeg skrev musikk, og produserte, bare for å få tankene vekk fra angsten. Det var mitt virkemiddel for å slippe unna og forstå angsten og hva som skjedde med meg.

– Alle låtene jeg har jobbet med de siste par årene handler om mentale lidelser. Mest ting jeg selv har gått igjennom, og hvordan jeg har reflektert rundt det som har skjedd meg.

– Hvordan omsetter du disse erfaringene til musikk?

– Aller først har jeg noen akkorder som jeg legger på maskina, synger forskjellige melodier over dette til jeg havner på en melodi som jeg liker. Så forteller melodien meg hva låten skal handle om, utfra hvordan jeg føler melodien og akkordene passer hverandre. Vanskelig å forklare, men føles som en veldig naturlig prosess.

Krevende prosess
Vokalmelodiene er det som må sitte. Tekstene kommer til ham etterpå. Det samme gjør hvilke hendelser som skal flettes inn i historiene han vil formidle. Han bruker mye tid på å finne de riktige ordene, noe som oppleves ærlig, gjennom metaforer. Og uten at det skal bli en klisjé. En krevende prosess som også innebærer dypdykk i eget indre.

– Det er ikke egentlig noen fast oppskrift jeg følger. Men jeg vet hva jeg skal gjøre, og lar kreativiteten ta kontroll. Noen ganger kommer jeg også på en melodi utenfor studio, og synger den inn på mobilen. Eller jeg kan være i studio, og starte rett på et refreng som blir liggende til senere bruk.

Denne siste fremgangsmåten var for øvrig inngangen til hans siste singel, ”Lay By Me”. Han hadde en vokalmelodi, som til slutt endte opp som verset i låten.

– Gjør du alt helt selv?

– Ja. Jeg skriver, produserer og synger. På ”Walls” er det bare meg. Men på ”Lay By Me” har jeg fått noen til å spille piano og strykere, men grunnproduksjonen la jeg selv. Dette er helt annerledes enn alt annet jeg har gjort tidligere, siden jeg ville vise en annen side av meg. Jeg liker den låta veldig godt.

– ”Walls” er barnet mitt. Mens den andre er barnebarnet. Jeg er så veldig stolt av dem. Jeg tør å stå for dem. De er ekte for meg.

Den viktige åpenheten
Det personlige i tekstene har han vendt til personlig styrke. Da han var yngre skammet han seg, ville ikke at noen skulle vite at noe feilte ham.

– Når jeg lærte meg å bli åpen, og å snakke om det, så viste det seg å være noe folk ikke brydde seg om på annen måte enn at de tok det som et seriøst tema. Det er også litt kult å tenke på at min åpenhet kan hjelpe noen andre.

– Det er jo akkurat det ”Lay By Me” handler om. Jeg har vært åpen med andre, som har tillat meg å være åpen. De som hører musikken min støtter meg, og teksten er min takk til dem.

I tillegg er det en invitasjon til å ta kontakt med ham. Noe mange også gjør. Det kommer meldinger på Instagram, Facebook og andre steder. Han kaller det fint, sågar vakkert, at noen tør å være så åpne med et annet menneske, i dette tilfellet ham selv.

– Men jeg føler også litt på at jeg må hjelpe dem på et vis. Støtte dem. Jeg forsøker så godt jeg kan å gi svar, og tips, og være der for dem, med musikken min også. Jeg har musikken som lar meg lufte ut disse tingene. Ikke alle har en kanal til å lufte ut.

– Trygger det deg som musiker også?

– Ja. Det viser at det jeg gjør treffer dem. Da føler jeg at jeg gjør noe riktig. Det er betryggende.

Mot mentale lidelser
Planen fremover er å slippe en EP i mai. Den har vært planlagt, og utsatt, en god stund. Med to uutgitte sanger til. Hele dette prosjektet vil være konsentrert rundt tematikken mentale lidelser.

– Alle låtene handler ikke om angst. Men hvordan jeg har opplevd det, og depresjon, og hvordan jeg har blitt møtt, og mottatt og akseptert. Det er litt renselse, nesten.

– Det er jo dette jeg har jobbet med siden jeg begynte. Og jeg føler at jeg er i ferd med å få frem de ordene jeg vil ha frem. Det er så mange som bruker angst på måter hvor det ikke er riktig, men det må ikke bli misbrukt. Det er urettferdig mot alle som har angst. Det handler ikke om å være litt nervøs, men om noe som kommer i veien for at du kan leve livet ditt.

Sunnere situasjoner
For ham er det ikke en historie om noe som er forbi, selv om han er friskere enn på lenge. Han mediterer, går til psykolog, og har lært seg sunnere måter å leve på, som han sier det. Han lærer seg å la følelser være følelser uten å stille spørsmål ved dem. En mestringsstrategi han har brukt tid på å mestre.

– Det er lett å overtenke når man sliter. Og det kommer ofte i bølger. Det er klart det er stunder hvor det kjennes vanskeligere for meg enn andre ganger.

– Jeg har fått gjort mye gøy i det siste. Det var kult å opptre på VG-lista, for eksempel. Men det betyr jo ikke at det ikke har vært en utfordring også, og at angsten til en viss grad har kommet i veien. For det har den jo. Men i situasjonen har jeg tenkt på at utfordringene er et steg på veien mot å bli sunnere.

Mestring
Han kom ikke alene til intervjuet. Manageren, Mats Solvang, som han for øvrig ble kjent med da han studerte på låtskriving på Rena, sitter ved siden av. Han skyter inn at Ruben har blitt skjermet underveis det siste året, nettopp for å kunne få mestre og bli trygg på egen artistrolle i eget tempo. Og med det opplevd mer mestring for hver utfordring som har blitt løst.

– Jeg har blitt så komfortabel med angsten at mye mer går helt fint. Også det ubehaget jeg kjenner på her nå.

Ruben, © Pressefoto

Når det kommer til hva han lærte under studiet mener begge at det kanskje ikke var det faglige innholdet som var viktigst, men det å bli en del av et miljø, og legge grunnlaget for fremtidige samarbeid.

– Man lærer mest av seg selv. Det viktigste er innspill til ulike måter å løse låter på, og bli inspirert av andres kreativitet.

– Jeg så deg på Vill Vill Vest i Bergen. Det var lite som var engstelig i din sceneopptreden da, snarere det sjarmerende motsatte, med utstråling…

– Når det kommer til musikk så rømmer jeg fra dette. Jeg fokuserer på noe annet enn tankene mine. Og når jeg er på scenen så har hver låt sin egen verden, sin egen karakter, som jeg lever meg inn i. Det er så deilig å kjenne på det å være på scenen og se andre ha det gøy. Om jeg koser meg på scenen, så gjør publikum det også, tenker jeg.

– Men skal jeg begynne å snakke på scenen, da blir jeg nervøs. Samtidig er det viktig å kommunisere med publikum, de som er glad i musikken min.

Publisert:

Del: