BOK: Den aktuelle boken Hekta har musikkjournalist Stein Østbø fra VG er et møte med gitarist Ronni Le Tekrø fra TNT. Boken forteller om veien fra gutterommet til verdens største scener, om business og musikalske ambisjoner, om utagerende turneer og fredelig familieliv. I dette utdraget møter vi TNT etter en konsert i Barcelona i 2006, i det samarbeidet mellom Tekrø og vokalist Tony Harnell går i knas

Ronnie LeTekrø, Hekta 2007

Fra kapittelet ”Ready to leave”

Av Stein Østbø

— HÆLVETE!!!

Hver eneste stavelse i utbruddet har metallisk tyngde. Backstage er et eneste stort støyende kaos inntil det iltre utbruddet fryser hele scenen til en klassisk tegneserierute. Ordet kommer fra en svett, langhåra mann med gitaren fremdeles over skulderen og hodetørkleet på skeive. Øynene hans gnistrer. Raseriet er rettet mot hans nærmeste samarbeidspartner og kompis gjennom 25 år. Han er skråsikker nå. Det er over. Nok er nok. Teppe og finale. Punktum.

Ronni Le Tekrø har akkurat gått av scenen på Razzmatazz i Barcelona den 29. mars 2006 og oppdager at teppet ikke bare har gått ned mellom ham og publikum, men andre steder også. Akkurat der og da er Ronni glad langt inn i margen for at han aldri, aldri mer skal dele scenegulv med Tony Harnell.

Først et par hissige åndedrag senere oppdager Ronni at høyrehånda dunker i takt med hjerteslaga. Blodet renner fra hånda som fremdeles gir TNT magi etter 25 år i trofast heavy metaltjeneste. I raseri og affekt har han most knyttneven gjennom en spinkel margarinkasse ved siden av døra så flisene fyker. Harnell blir stående og måpe, nærmest vantro over Ronnis sjeldne raseriutbrudd.

Men Tony er selv den utløsende faktoren. Sekunder tidligere har han slengt en flaske i veggen bak turnémanager Mona Halvorsen. Flaska sneier skallen til Oslos tøffeste pønker, den stryker den ildrøde hanekammen hennes fra babord side slik at hun kan kjenne etiketten mot tinningen, før den pulveriseres i betongveggen bak henne med et kort og kontant knas.

En harmdirrende Ronni er ikke i tvil; – Hadde den flaska truffet, hadde han drept henne!

Selv retter Mona på neseringen, kikker ned på de grønne glasskårene og tusler ut døra. Den tidligere dørvakta kan denge enhver rock-stjerne med primadonna-nykker, iallfall de som er lavere enn henne. Men på jobb kan hun ikke synke ned på andres nivå. Hun må beholde kontrollen.

— Jeg var på jobb den kvelden, konstaterer hun.

TNT er to dager unna avslutningen av en turné som skal ende i Madrid med DVD-opptak og live-CD – Tonys svanesang etter over tjue år med ups and downs i TNT – bandet han aldri kommer unna. Turneen har gått greit så langt. Tony har vært gjennom sitt sedvanlige europeiske halsonde, og nervene er spente og stemte som strengene på Ronnis gitar, men det har gått greit. Det har det.

— I etterkant er det nesten komisk å se tilbake på denne Spania-turneen, ettersom alt som kunne gå galt tilsynelatende gikk galt, både små ting og større ting, skrev Tony Harnell i sine
liner-notes til DVD-en og live-CD-en TNT – Live In Madrid da den kom ut rett før jul i 2006.
Razzmatazz, Barcelona den 29. mars 2006.

For Ronni dreier denne ”komikken” seg om den nøyaktige avstanden – noen små millimeter – til det som kunne blitt et brått, tragisk og usedvanlig unødvendig dødsfall i et spansk backstage-område. Ronni elsker komikk, han elsker faktisk selv å være eksponent for både humor og gags. Men akkurat da er han så langt unna smilet som han noensinne har vært i TNT-historien.

Tony Harnell har funnet frem demonen i seg igjen, den som på et nanosekund kan trylle frem betongvegger mellom mennesker som har jobbet sammen i nesten 25 år. Den som plutselig kan åpenbare seg når man minst venter det – man bare vet at den kommer. Tony, som kan være pusekatten dagen etterpå og insistere på at han ikke husker og iallfall ikke skjønner hva som skjedde. Kompisen Tony. Mennesket. Men når demonen Tony skrur nivået på munnviker og generelt kroppspråk opp til 11, bør man være på trygg avstand. Det er da han med lang og bred internasjonal erfaring kan skjelle ut den lokale promotoren, stille seg to centimeter unna fjeset hans og åpne med de velvalgte ordene ”Now listen, you fat fuck!”, slik Ronnis ører nå hører, denne kvelden på Razzmatazz, den 29. mars 2006 i Barcelona. Som han har hørt før, mer enn én gang for mye, i mange andre land.

Arrangøren denne kvelden viser seg forøvrig å være en av de største i Spania, men det er tvilsomt om U2 eller Rolling Stones noensinne har startet etter konserten-forhandlingene med å kalle ham en feit faen, slik denne iltre eks-skateren fra San Diego nå finner det for godt å gjøre.

Turnémanager Mona Halvorsen sier det rett ut:

— Han freaka fullstendig. Det hadde Tony gjort før, og han var ikke den eneste som kunne gjøre det. Men dette var noe annet, noe mer.

Først i ettertid har hun tenkt tilbake på episoden og blitt stadig mer forbanna når hun innser hvor alvorlig hun kunne ha blitt skadet den kvelden. Alt på grunn av en liten Tempur-pute i en svart bag med dødninghodemønster til en pris av en håndfull euro.

— Jeg brukte den som gig-bag på denne turneen, for jeg hadde ansvaret for alle klær og alt tilbehør Tony trengte. Han var mye sjuk på den turen – i Bilbao brukte jeg enormt med tid på å skaffe de rette reseptene for det han trengte av medisin. Alt dette putta jeg i denne bagen, Tempur-puta hans også – den hadde jeg ikke akkurat lyst til å gå med under armen. Det var litt for homo. Men da han skal åpne bagen og hente ut puta, ødelegger han glidelåsen og blir rasende. Det er altså min bag som går i stykker, men det er han som går i svart, sier hun.

Mona Halvorsen har en livsbakgrunn som tilsier at hun har opplevd det meste. Illsint, tatovert og piercet pønker i Blitzcorebandet Meduza. Hospitality- og catering-ansvarlig for internasjonale rockstjerners norgesbesøk. Redaktør i pornobladet Aktuell Rapport, og av den grunn neppe kvinnegruppa Ottars våte drøm. Mona var ment å være en slags buffer på TNT-turneen som alle innerst inne visste ville bli den siste. Det holdt nesten helt i mål.

— Da hadde vi tatt imot så mye dritt det siste året, Diesel spesielt, at vi var langt forbi det nivået hvor rock’n’rollere skal være. Adferdsmønsteret til Tony ble etter hvert under enhver
kritikk, sier Ronni.

Han snakker om sin venn, sin nære samarbeidspartner og kollega gjennom nesten 25 år. Ronni elsker Tony. Like mye som han hater ham. I den siste tiden ble det litt for mye av det siste, fra begge kanter. Egentlig er ikke episoden – som dysses fint ned, både overfor media og på den kommende DVD-en – av de mest alvorlige konfrontasjonene. Men den var den siste i en lang rekke.

Ronni Le Tekrø ser på Tony Harnell som en bror, og omvendt. Sammen har de to utgjort motoren i TNT, dette bandet som siden tidlig åttitall har vært tro mot sin klassiske, melodiøse heavy metal – euro-metal, om du vil – gjennom store musikalske svingninger og intern bandturbulens. De skapte egenhendig sin helt egen avart av melodiøs metal, uten helt å få internasjonal credit for det før sent i karrieren. I 25 år har de likevel med en kardinals tålmodighet fulgt sin egen musikalske resept, gjennom tider da metalen deres har blitt latterliggjort og spyttet på. Like lenge har de vært skråsikre på at tidspendelen ville svinge tilbake til TNTs form for musikk – og hatt rett.

Men selv brødre kan vokse fra hverandre. Selv brødre må på et eller annet tidspunkt i livet stå alene og ta selvstendige avgjørelser. For Tony Harnells del handler det om å bli husket som noe mer enn bare TNT-vokalist. At TNT faktisk har tatt opp mer tid av livet hans enn han i utgangspunktet trodde det skulle gjøre. Men han ville likevel aldri ha fløyet til Norge den dagen i mai 1984 dersom ikke de musikalske og spirituelle båndene hadde vært sterke.

Det ligger et ulveflir i munnvikene på Ronni hver gang du møter ham. Det er svaret hans i denne saken også. En ukuelig optimisme og en vedvarende drøm om at han – og TNT – har
noe unikt, samme hvilket bandmedlem som til enhver tid forsvinner ut av rekkene. En urokkelig trygghet på at det du blir hekta på, må være riktig. Selv gjennom 25 år og like mange musikalske trender. Du vet alltid hvor du har Ronni Le Tekrø. Og han er sikker i sin sak.

— Jeg forsøkte lenge å påkalle tålmodigheten hos Tony. Minnet ham på at det var i neste runde TNT skulle bli virkelig klassiske. Det er slik det foregår – da skal vi oppleve det som Judas Priest og andre samtidige band opplever nå. Men det forsto han ikke.

Tony Harnell har en helt annen forklaring. Han fremhever at de ikke lenger er tjue år, at de har vokst. Eventuelt bør ha vokst, slik han selv føler at han har. Ingen har fasiten på om de har vokst i en viktig retning – eller riktig. Men de har iallfall ikke vokst i samme retning.

Bare noen måneder senere skulle Ronni og resten av TNTgutta være glad for at de satt trygt i Norge, for i New York dukket demonen opp igjen med en intensitet som kunne matche King Kongs mer destruktive håndspåleggelser av Manhattan.

— Det er så trist at noen av dagens artister ikke kan finne kreative uttrykksmåter til å løfte individer opp av sosial elendighet, men isteden hjelper dem å grave seg ned i den, skrev Tony Harnell på sitt eget diskusjonsforum den 23. august i 2006 – knappe fire måneder etter Spania-turneen.

Remixen av TNTs klassiker ”10 000 Lovers (In One)”, med bidrag og nyskrevet rap-tekst av Vinni fra Paperboys, hadde fått en kritiker. Originalsangeren. Det spesialbestilte samarbeidet mellom TNT som Norges største tungrock-band gjennom tidene og den største norske raperen satte så dype spor i Tony at han så seg nødt til å sitere poeten, kunstneren, mystikeren og fritenkeren William Blake (1757–1827) i innleggets overskrift: ”Art degraded, imagination denied”.

Sitatet er en aforisme fra Blake, en meningsmettet beskjed som få oppdaget betydningen av, men som neppe var tilfeldig valgt. Tony hadde imidlertid unnlatt å ta med fortsettelsen:
”War governed the nations”.

William Blakes ord var en profeti om den vestlige verdens undergang – i hans tilfelle datidens stormakt og hans eget hjemland England. Intet mindre. Krigen regjerte ikke lenger bare nasjonene i august 2006. Den hadde tatt over på mikroplan også, blant nasjonenes enkeltindivider med engelske og norske navn, på grunn av nytolkningen av en en tungrock-slager fra 1987. Tony sier det rett ut på sin egen hjemmeside:

— Dette er et ran av identitet.

At Vinnis nye tekst til TNTs største hit etter hvert skulle bli til et bittert etterord i bandets historie, var ennå fjernt for Ronni Le Tekrø der han sto i døråpningen av backstage-området i Barcelona denne sure marskvelden i 2006 og kjente hjertet i knyttneven.

Han hadde aldri vært nærmere ved å gi opp TNT enn da Tony enda en gang mistet besinnelsen. Samtidig hadde han heller aldri hatt en slik kontroll over Tonys sutring som der og da. For hvem var egentlig TNT-sjefen?

Ronni var orkesterlederen og hadde vært det en stund uten at det ble direkte uttalt. For mange hadde han vært det helt siden starten, men Ronni hadde aldri tenkt sånn – han var opptatt av å få inn dynamikken i uttrykket. For ham hadde TNT handlet om gitaristen, trommisen og sangeren. Harnell, Diesel og ham i fellesskap – Den hellige treenighet.

Ronni kommer kanskje aldri til å si det selv, men TNT kan neppe eksistere uten han som gitarist. De andre medlemmene har vist seg erstattelige, også Tony Harnell, som mange mener – ikke minst fansen – er den ultimate TNT-vokalisten. Bare knappe tre uker etter den kontroversielle episoden i Barcelona er det imidlertid offisielt; Tony Harnell forlater bandet.

Dermed er også TNTs låtskriverduo og motor splittet.

Dette utdraget fra boken ”Hekta: Ronnie Le Tekrø – et liv i rock” (Damm) er gjengitt på Ballade med forlagets velvillige tillatelse.

Boken ble lansert den 17. september.

Publisert:

Del: