Artist og låtskriver Maria Solheim lover nytt album. Etter å ha blitt tildelt Statens kunstnerstipend kan hun endelig låse døren og skrive ny musikk.

Maria Solheim, © Charlotte W. Rosenhoff

– Det beste med skapelsesprosessen er når jeg tar i gitaren og det plutselig kommer en fin melodi. Eller det dukker opp en tekstlinje som setter seg fast, og jeg skjønner at her er det en nerve, forteller Maria Solheim entusiastisk.

For henne er stipendet synonymt med muligheten til å lage ny plate.

– Nå kan jeg fokusere mer på den delen av jobben som vanligvis ikke bringer inntekt på kort sikt. Det å balansere jobb og familie er utfordrende, så uten stipendet hadde jeg kanskje måttet skaffe meg sommerjobb i stedet. Å få kunstnerstipendet betyr at jeg kan tillate meg å forsvinne litt, i en liten periode. Låse døren og bare skrive.

Det er alltid mer musikk å lage. Man blir ikke for gammel til å skape, sier Maria Solheim, © Charlotte W. Rosenhoff

Leter etter nerven
– Hvordan går du frem når du lager musikk?
– Det er to ulike måter musikken kommer på. Av og til faller den bare ned i hodet mitt, og da er det gjerne helt ferdige låter som kommer. Den første låten på forrige album kom da jeg satt i bilen. Når det skjer, gjelder det å synge sangen mange nok ganger til å huske den, eller få stoppet bilen og få satt på taleopptakeren på mobilen. Ferdige idéer kan komme på nettene også.

Hun legger til at det ikke er så ofte at musikken oppstår slik.

– Den måten jeg bruker aller mest er at jeg starter med gitaren. Da spiller jeg en del akkorder, og så synger jeg oppå. Dette kan jeg gjøre opp mot en time før jeg blir sliten. Hvis det dukker opp noe jeg vil jobbe videre med kan jeg sitte lenger. Jeg må spille frem til jeg finner en nerve. Iblant kan den komme med en gang, men ofte må jeg jobbe med det en stund.

Hun forteller at tre-fire melodiskisser til albumet er klare allerede.

– Kommer de nye låtene til å skille seg ut fra tidligere album?
– Jeg hører til en slags visetradisjon, så musikken min kommer neppe til å bli EDM. Grunnstammen er ganske lik, men arrangementene kan endre seg. Hvordan albumene blir handler om hvem man fargelegger låtene sammen med, så jeg velger musikere som treffer min musikalske smak og som utvider den. Da kan de tolke og fargelegge mine sanger ut fra sine preferanser, og så møtes vi i musikken. Jeg har fått spille med så mange fantastiske musikere og produsenter, og jeg har lært enormt mye av hver eneste en av dem.

Videoen er fra prosjektet ”The Chronology”, som er et videobibliotek av all musikk Maria Solheim har gitt ut under eget navn.

Fra scene til søppelfylling
At det å lage musikk skal være gøy, og ikke tappe for energi, er viktig for Maria Solheim.

– Når jeg nå har bestemt meg for å gå hundre prosent for musikken, er det veldig viktig at jeg finner roen og gleden i den. Den skal være genuin og komme fra en ekte plass, og det krever at jeg også får muligheten til å trekke meg tilbake innimellom.

Slik har hun ikke alltid tenkt, for i 2006 ble Solheim utbrent og måtte legge bort gitaren.

– Kroppen sendte meg mange signaler som jeg ikke skjønte. Blant annet fikk jeg bronkitt som aldri gikk bort, og til slutt kollapset kroppen.

Da fikk hun, som aldri hadde skjønt at hun kunne si nei til ting, en påtvunget pause. Karrieremessig ble det en helomvending, og Maria Solheim startet i jobb på en søppelfylling på Grefsen.

– Etter å ha arbeidet i hodet og i tankene i så mange år trengte jeg å gjøre noe rent fysisk og konkret. Om jeg ikke følte meg som søppel, så følte jeg meg i hvert fall ganske vissen. Dette var en søppelplass der man lager ny jord av det folk kaster, og å se at selv visne blomster kunne bli til noe nytt var veldig terapeutisk. Det ga meg en følelse av at det fantes nye muligheter. I tillegg trivdes jeg veldig godt med å gå i kjeledress.

Solheim forteller at gjenbrukscontaineren var hennes ansvar – noe hun hadde stor glede av.

– Dette var samtidig som jeg begynte å studere litteratur, og jeg fant nesten hele litteraturpensumet mitt i den containeren. Jeg følte at jeg jobbet i en gullgruve, og jeg fikk lage mitt eget kreative univers i gjenbrukscontaineren. Det var et veldig godt sted å være.

For Maria Solheim ble dette bokstavelig talt en prosess for å få beina på jorda igjen.

Videoen er fra prosjektet ”The Chronology”, som er et videobibliotek av all musikk Solheim har gitt ut under eget navn.

– Jeg hadde vært i en boble som drev og svevde rundt omkring. Fra jeg fikk platekontrakt som 17-åring hadde det skjedd så mye fantastisk. Jeg hadde fått lov til å reise og se verden, og fått spillejobber som var store for meg. Til slutt følte jeg at jeg var ferdig, for jeg hadde allerede gjort alt som jeg drømte om, forteller hun.

– Hvorfor falt valget på akkurat en søppelplass?

– Jeg tror jeg trengte å få litt kontakt med den personen jeg var før alt dette skjedde. Jeg vokste opp på en gård, så jeg måtte inn i kjeledressen igjen. Bli skitten på hendene og gjøre noe helt konkret – der ingen klappet når jeg var ferdig på jobb.

Hun forteller at ved siden av musikken er dette den beste jobben hun har hatt. I 2009 kom likevel trangen til å fortsette som artist igjen.

– Første året under pausen tok jeg ikke i gitaren i det hele tatt. Så begynte jeg å spille litt med noen venner for gøy, men jeg ønsket ikke å gjøre noe mer ut av det. Ikke før jeg skrev «Sally Song», som ble første låta på albumet In the Deep. Da skjønte jeg at det kom en ny plate. For meg er det ofte sånn at det kommer en signaturlåt til et album, og når den dukker opp skjønner jeg at dette blir roten til resten av låtene.

Signaturlåten for neste album har ennå ikke kommet, men Solheim tror den er rett rundt hjørnet.

Øver på egne låter
I mai 2017 startet Maria Solheim opp det pågående prosjektet ”The Chronology”, som er et videobibliotek av all musikk hun har gitt ut under eget navn. Låtene blir øvd inn live, i kronologisk rekkefølge, og lagt ut på nett til fansen.

– Jeg har ingenting skrevet ned, og jeg kan ikke grepene så godt heller, så øvingen blir en jakt på hva jeg gjorde for tolv år siden.

Videoen er fra prosjektet ”The Chronology”, som er et videobibliotek av all musikk Solheim har gitt ut under eget navn.

Hun forklarer at all musikken ligger lagret i hodet og i fingrene, og at dersom noe skulle finnes på noter så har hun ikke bruk for det uansett.

– Jeg har litt noteallergi og tenker at det er for vanskelig. Jeg vil bare spille, så da gjør jeg heller det. Min strategi er å trykke ned strenger, og så hører jeg om det høres fint ut. Grunnleggende akkorder kan jeg selvfølgelig, men med en gang man stemmer litt om eller legger på en capo så har jeg ikke peiling. Derfor har jeg mange opptak der jeg forklarer meg selv hvilke strenger jeg trykker ned på.

– Hva ønsker du å formidle med musikken?
– Jeg ønsker at de som hører på min musikk skal vite at jeg har lagt all min kjærlighet i den. At de kan være trygge på at den er skrevet til dem – og til meg selv. Jeg bruker musikken mye til å gå gjennom egne prosesser. Jeg tenker også at det er litt viktig at jeg kjenner på en nerve i låtene, for hvis det ikke berører meg selv er det mindre sannsynlig at det vil treffe andre. Men det betyr ikke at det trenger å være så alvorlig hele tiden, understreker hun.

Videoen er fra prosjektet ”The Chronology”.

Alltid mer å skape
– Er du redd for at artistlivet kan gjøre deg syk igjen?
– Noe av det som var utfordrende og gjorde meg syk, var at jeg levde et veldig annerledes liv enn de fleste av vennene mine. Jeg var inne i en boble og mistet kontrollen. Men nå har jeg et veldig normalt hverdagsliv ved siden av musikken, og det er jeg sikker på at vil hjelpe. For man har ikke mulighet til å gå så mye inn i seg selv og egne tanker når man stadig blir avbrutt av noen som vil ha en brødskive.

Maria Solheim har likevel følt på at det er skummelt å satse på musikken igjen.

– Iblant føler jeg meg som en pensjonist i popbransjen. Mange menn holder på lenge i bransjen, men det er ikke like mange damer gjør det, sier hun.

– En ting som var veldig fint å oppdage, med tanke på at jeg holdt på å gi opp musikken helt, er at det virker som om det ikke blir tomt for melodier. At selv om man må ta en pause, og livet tar deg i andre retninger, så er det alltid mer musikk å lage. Man blir ikke for gammel til å skape.

Publisert:

Del: