Fredag spilles operaen Norma for siste gang i Bjørvika. Her balanseres plikter som åndelig leder valgt av Gud mot menneskelige behov som kjødelig kjærlighet. Hvilke valg ligger bak formidlingen? Regissør Sigrid Strøm Reibo forklarer.

Sigrid Strøm Reibo Foto: Erik Berg

Den italienske operaen Norma (1831) av Vincenzo Bellini har gått for fulle hus ved DNO&B denne vinteren. Historiens dreining om ulike posisjoner og den kvinnelige hovedpersonen får oss til å stille spørsmål om hvordan vi — og særlig maktpersoner —balanserer våre ulike roller.

Regissør Sigrid Strøm Reibo har blant annet bakgrunn som husregissør ved Nationaltheatret, men har også med dette regissert tre operaer. Norma er hennes andre oppsetning for DNO&B. Vi har bedt henne om å fortelle oss hvordan hun tilnærmer seg prosessen.

I operaen befinner vi oss i Gallia, i århundret før Kristus. Norma er statsleder og åndelig overhode for druidene. Gallia er okkupert av romerne, og Norma leder sitt folk i denne vanskelige situasjonen. Hun synes prinsippfast som leder, men Norma har også et annet liv. I hemmelighet er hun den romerske hærføreren Polliones elskerinne, og mor til hans to barn.

Når Pollione bestemmer seg å for å bryte med Norma, etter å ha forelsket seg i den yngre nonnen Adalgisa, bryter stormen løs. Hvordan skal Norma overleve tapet av sin store kjærlighet? Hvordan skal hun leve med å ha ført sitt folk bak lyset?

– Norma er en sterk kvinnelig hovedrolle, som kjemper en kamp hun ikke kan vinne. Men hun tar ansvaret for det selv. Det er hun som velger å tilstå, og tar ansvar for at hun har sveket sitt folk. Gjennom det gjenoppretter hun balansen og katharsis oppstår, sier Reibo, som ble bergtatt av denne historien da hun innledet arbeidet med den.

Norma Foto: Erik Berg

Regissøren forteller om gode erfaringer med både sangere og dirigent vinteren 2018.
Forrige — og første — gang hun jobbet med opera i Bjørvika var ikke opplevelsen “ugod”, men langt mer krevende. Den gangen, i 2014, var den nyskrevne operaen Peer Gynt utgangspunkt. Forestillingen ble gjenstand for mye debatt, og fikk mildt sagt hard medfart. Først og fremst var den estiske komponisten Jüri Reinveres’ musikk og libretto gjenstand for den røffeste kritikken: Reibo stod likevel midt i det.

– Hvordan opplevde du den prosessen?

– Først og fremst var jeg jo glad for at det ble noe av. Prosessen var påskyndet, Reinvere hadde kort tid til sitt arbeid og det førte til at vi ikke fikk den ferdige librettoen før et par måneder, og musikken før få uker før premieren. Det er svært kort tid i opera, og det vilkåret var vanskelig. Librettoen fungerte dessuten ikke optimalt, og det var utfordrende, ettersom teksten er et så viktig grunnlag.

– Hva mener du er en god libretto og hva savnet du i Peer Gynt?

– Det er mange svar til et slikt spørsmål, men la oss si at målet er å fortelle en historie; da trenger man at i alle fall hovedkarakteren har en vilje og et mål, og at hver scene er en situasjon hvor denne karakteren møter hindringer som enten overkommes eller ikke. Ibsens Peer Gynt er dramatikk i verdensklasse fordi den har gode, dramatiske situasjoner med tydelige mål og hindringer, som omhandler store, filosofiske spørsmål. Teksten er både konkret og vidløftig, svarer Reibo.

Sigrid Strøm Reibo under Peer Gynt Foto: Erik Bergn

– Hvordan var librettoen til Peer Gynt?

– Utfordringen, slik jeg ser det, i operaen Peer Gynt var at librettoen heller var poetisk, filosofisk enn dramatisk. Intensjonen var at den skulle være poesi som rommet veldig store, filosofiske tanker, samtidig som den skulle passe inn i en dramatisk historie. Situasjonene i librettoen var vanskelige å spille, fordi ingen av karakterene var konsekvente i hva de ville. De var mer verktøy for en tekst med store, om enn ikke så lett tilgjengelige, tanker. 

– Hva tenkte du var viktig å arbeide med i en nyskrevet opera, etter å vært gjennom arbeidet med Peer Gynt?

– Det jeg tok med meg etter denne prosessen er at det kan være lurt å ha en dramaturg med på laget når libretto skrives. Det en fordel når man har en annen å kaste ball med, noen å tenke høyt sammen med, som kan være kritisk og kreativ sammen med deg. Det er i hvert fall noe jeg trenger Det er klart at om man kaller en opera for Peer Gynt så skaper man en del forventinger hos publikum. Uavhengig av dette, så må man huske på at opera trenger nye verker, og av og til må man skyte fra hofta og satse. Og det gjorde Den Norske Opera, og det står det respekt av. Opera er en kunstform som trenger fornyelse for å forsvare sin plass i samfunnet. Det er en stor og tungstyrt prosess, og det er mange ting som kan gå galt underveis. Men det betyr ikke at man skal la være å prøve,

Når det er sagt, så synes jeg vi fikk til noen sceniske elementer som fungerte veldig godt, og det er jeg stolt av. Jeg er stolt over at vi kom i mål, sier hun.

– Høres ut som en ilddåp, spør du meg — alt senere må være lett?

– Det kan du si, det var vanskelig å jobbe på den måten. Vi fikk beskrevet av komponisten hva scenen kom til å handle om, men vi fikk ikke mer. Da vi utviklet forestillingen, var det altså uten musikk og uten libretto. Det er litt som å jobbe i blinde, sier hun.

– Målt mot Peer Gynt har Norma vært en helt annen opplevelse.

For å forberede seg og å utvikle en oppsetning knyttet til musikk og libretto som er satt opp i utallige versjoner, gir et annet grunnlag. Og Reibo mener altså at verket hun har fått jobbe med har et nokså annet tekstlig utgangspunkt.

– Librettoen i Norma er veldig god. Bare teksten i seg selv kunne vært satt opp på en scene. Det er en god historie, en virkelig god tragedie, med overraskende vendinger, gode karakterer, og gode konflikter, sier hun.

– Nå høres du ut som en dramaturg.

– Ja, jeg er jo på en måte det. Opera handler om historiefortelling, i kombinasjon mellom teater og musikk. Norma er i utgangspunktet skrevet for teater, basert på den greske tragedien om Medea, datter av Guden Helios og Jasons elskerinne, som til slutt dreper sine barn og sin rivalinne.

Norma Foto: Erik Berg

– Hva var det ved historien om Norma som tok deg?

Norma har jo en viktig offentlig posisjon, hun har utrolig mye makt. Men posisjonen hennes krever egentlig at hun ofrer sitt private jeg. Hun er og skal være en gudinne, hun skal være hevet over sitt folk, være i direkte kontakt med Gud, alt kommer foran hennes selv. Men så har hun altså privat et helt annet liv — og i dette andre livet et samliv med fienden. Hennes private interesser og motiver påvirker hennes beslutninger som leder. Her ligger jo problemet. Både når hun roer gallerne ned og når hun maner dem til krig, så er det etter private motiver, som kjærlighet, og etterhvert hevnlyst, sier Reibo.

– Dette er din tredje operaoppsetning. Hvordan har samarbeidet med sangere og dirigent vært?

– Min rolle er jo å finne en måte å kommunisere historien på: Å finne noen bærende ideer som tilgjengeliggjør Norma. For meg handler det om historiefortelling, og om å utfylle musikken. Eller kanskje ikke utfylle den, men finne egnede måter å komplementere den på, sier hun.

– Hvordan kjemper man mot musikken: Hvor er det kampene står, mellom musikk og dramaturgi?

– Vel, i denne belcanto-operaen er dette ganske tydelig; musikken har sine egne regler som skal overholdes. Midt i en dramatisk scene, hvor karakterene må komme seg unna så fort som mulig ellers blir de oppdaget og drept; så stopper en av dem opp og synger en tre minutter lang arie om kjærligheten. Realismen brytes, og karakteren får sitt eget rom for å musisere over egne motiver. 

– Hvordan samarbeider man med sangere som jo har ansvar for å ivareta kvaliteten i det musikalske?

– Jeg opplever at sangere for det meste er åpne og imøtekommende for regi, men for dem vil sangprestasjonen alltid være aller, aller viktigst. Dette har jeg stor forståelse for, samtidig som jeg også gjerne ønsker å forstå situasjonen visuelt. Det er viktig at begge parter samarbeider om å finne løsninger. Vi prøver alle forslag, og så ser vi hva som fungerer. Noen ganger kan vi prøve noe over lengre tid, fordi det som oftest må øves på før man vet om det går, og så får man ta et valg når premieren nærmer seg.

– Norma er sterk og svak på samme tid. Historien skal fortelles ved hjelp av et svært apparat, noen avveininger blir det underveis. Men Norma står igjen som en sterk kvinnelig hovedrolle som tematiserer viktige spørsmål, gjennom vakker musikk og utrolig sang. Det er et hele som skal gå opp, men det er et fantastisk materiale, som jeg har elsket å jobbe med.

Publisert:

Del: