Trondheim Calling: Hvilke utfordringer møter band som ønsker å leve av musikken i dag?

Panelet under Trondheim Calling; fra venstre: Erik Menteer, Philipp Jacob-Pahl, Sarah Casey og Jaap De Waart., © Agnete Eilertsen

Da Coachella lanserte sin lineup for årets festival tidligere i år, postet tidligere One Direction-medlem Louis Tomlinson denne tweeten: “…Where the fuck are all the bands? It’s a festival!”. Tweeten, som senere ble utgangspunkt for en artikkel i Stereogum , stilte denne diagnosen: Rockebandet er i krise.

Det er vanskeligere å bygge en stabil bandkarriere i dag enn det var for bare noen få år siden. Band er ikke lenger i overtall på de store musikkfestivalene, og soloartister og DJ’er tar over som trekkplaster. Står vi overfor en band-massedød, og vil bandet som fenomen overleve? Dette var utgangspunktet for panelsamtalen i en halvfull sal på Rockheim under Trondheim Calling forrige helg.

På de 50 minuttene samtalen varte greide panelet å formidle kompleksiteten i situasjonen på en engasjerende måte, og å skissere noen mulige løsninger, nesten uten å falle i ‘alt var bedre før’-fella. Samtalen bar allikevel preg av noe underforstått – nemlig at det er noe ‘ekte’ og autentisk ved rockebandene, og at det er dette ekte og autentiske som trues når bandene forsvinner. Jeg tok meg selv i å prøve å forestille meg et motsatt scenario: Sett at bandkulturen igjen hadde blomstret, og band fylte hver eneste festival og hver eneste hitliste. Ville man da ropt varsku om at popartistene var i ferd med å dø ut? Jeg har mine tvil.

Sett at bandkulturen igjen hadde blomstret, og band fylte hver eneste festival og hver eneste hitliste. Ville man da ropt varsku om at popartistene var i ferd med å dø ut?

Strømmetjenestene gir stor usikkerhet
Hvilke utfordringer møter band som ønsker å leve av musikken i dag? Panelet skisserte problemet slik: Band har alltid vært avhengige av å spille live for å skape seg et navn, og etter at bandet hadde oppnådd en viss popularitet var det vekslingen mellom konsertvirksomhet og platesalg som genererte de store inntektene. Før kunne også ofte plateselskapene bidra med finansiering for å få ballen til å rulle, slik at band kunne komme i gang med den profitable vekslingen mellom plateinnspillinger og turnévirksomhet. Nå har ikke plateselskapene lenger råd til å finansiere nye band, og siden strømming av musikk ikke genererer store inntekter, har billettinntekter fra konsertvirksomhet blitt mer eller mindre eneste inntektsmulighet for band.

Med inntoget av musikkstrømmetjenestene har det dessuten oppstått en situasjon som gir økt uforutsigbarhet for band som må ut og turnere. Mens platesalg var en god indikator på hvor mange publikummere et band ville trekke, er det vanskelig å vite om høye strømmetall er basert på at folk faktisk aktivt oppsøker musikken, eller om det er et resultat av at en låt har havnet på en populær spilleliste generert av strømmetjenesten selv.

At strømmetjenestene finner musikk til deg, gjør kanskje at man oppdager ny musikk, men det gjør også at mange ikke vet navnet på bandet de hører på. Resultat av dette kan være at et band med millioner av lyttinger allikevel er relativt ukjent, og bandet kan risikere å ikke selge nok konsertbilletter til en gang å dekke leien til spillestedet. I denne nye økonomien vinner soloartistene ofte fordi de er billigere i drift og i større grad kan basere seg på strømmeinntekter. Hvis soloartisten i tillegg oppnår en hype, kan vedkommende ha råd til turnere, og dermed bygge navnet sitt ytterligere.

Internett har altså ført til at nye den nye generasjonen konsumerer musikk på en annen måte. I tillegg har sosiale medier forandret måten fans forholder seg til artister. Panelet mente at fokuset nå er flyttet fra musikken til personaen, og at bandet som en konstellasjon av flere personer ikke har samme appell hos den yngre generasjonen.

Markedet er der, men er ofte godt gjemt
Hvordan jobber bookingbyråene så for å maksimere et bands sjanse for suksess? Mens Philipp Jacob-Pahl fra Landstreicher Booking i Berlin litt humoristisk lanserte taktikken ‘å kaste ti band på veggen og se hvem som sitter fast’, var panelet enige om at å satse på et band i dag er en langsiktig investering, og man må være forberedt på flere runder med mislykkede forsøk før man treffer riktig marked. De understreket at det for band som ‘har noe’ alltid finnes et marked, og bookingbyråets oppgave blir da å finne det. Panelet mente også at det var viktig at band knyttet seg til små, lokale byråer som var villige til å forplikte seg til å fremme bandet i deres region.

De minnet også oss i publikum om at undergrunnen fremdeles er mangfoldig mange steder i Europa, og at muligheten for å skape seg et navn der alltid er tilstede, selv om dette kan bety en mindre profitabel karriere sammenlignet med suksess i mainstreamen.

Kan bandene reddes?
Panelet forsøkte også å risse opp noen tanker om fremtiden, og her var samtalen preget av en viss pessimisme. Med bekymret mine ble det påpekt at mainstream populærmusikk og ungdomskultur ikke lenger er så fokusert rundt band og sjangerbasert tilhørighet slik som på 1990- og 2000-tallet. Det kan se ut som om ungdomsgenerasjonen ikke lenger er like interessert i musikk som kultur og livsstil lenger. Hvis dette er tilfellet er rockekonserten en truet begivenhet.

Jacob-Pahl fra Berlin skisserte en fremtid der konserter stort sett blir digitalisert, noe som gjør at folk kan strømme konserter rett inn i stua for en billig penge. For å sikre bandenes fremtid foreslo også panelet ett konkret tiltak. De argumenterte for at nøkkelen til å bevare bandkulturen er å hindre klubbdøden. Å sørge for at byer har klubber der band kan spille er essensielt hvis bandkulturen skal kunne blomstre igjen.

Mangfold og autentisitet
På et tidspunkt hadde moderator Erik Menteer en kommentar der han gav uttrykk for at han savnet den ‘ekte’ musikken, og siktet da til rockekonserten. Dette understreket det jeg oppfattet som en viktig undertone i hele panelsamtalen, nemlig det fremdeles utbredte ideologiske skillet mellom ‘høykulturen’ rock og ‘lavkulturen’ pop, der bandet og konserten er bærere av rockeautentisiteten, og der rockebandet er mer kunstnerisk og dermed bedre enn solo-/popartisten. Med dette premisset i bunn blir enhver endring i eller trussel mot rockekulturen oppfattet som et større tap enn tilsvarende endring i popkulturen. Mitt inntrykk av panelsamtalen var at den handlet mer om å skissere løsninger for å forhindre tap av rockekulturen, og mindre om en prinsipiell skepsis mot ensretting i populærmusikkulturen.

Dette betyr ikke at jeg mener at det er uproblematisk at band sliter. Men motivasjonen for å bevare bandet som fenomen bør komme fra et ønske om å bevare mangfoldet i populærmusikkulturen, ikke å bevare den ‘ekte’ rocken fremfor den ‘uekte’ popen.

Agnete Eilertsen er musikkviter og disputerte i juni 2017 med doktoravhandlingen ‘Articulations of Queering Straightness. An Analysis of Contemporary Norwegian Pop’ ved Universitetet i Agder.

Publisert:

Del: