Igor Dunderovic deler kvaler og erfaringer fra å ha vært frivillig konferansier for Rock mot Kreft i Porsgrunn.

Bandet Fastherester med bassist Espen Freng til høyre under RMK i Stavanger, © Sandra Vidrequin

Det er ikke uvanlig for artister å stille opp for et godt formål. I perioder får man flere forespørsler om frivillige enn honorerte oppdrag. Noen ganger skal man i tillegg selv dekke reise og mat og gjerne ”spre ordet”. Noen ganger har man ikke lyst, men sliter med å si ”nei”. Dette er en rapport fra et frivillig oppdrag som føltes riktig, før og etter.

21. januar 2017 stilte undertegnede opp som konferansier (sammen med Henrik Berg Larsen) for Rock mot kreft (RMK) på Rockeklubben i Porsgrunn, sammen med bandene Blakk, Apocalipstick Now og Fasteresther. Alle på scenen stiller frivillig til inntekt for kreftsaken. Fra Porsgrunn gikk pengene til Pusterom treningssenter for kreftrammede.

Igor Dunderovic Foto: Frank Ludvigsen

Igor Dunderovic Foto: Frank Ludvigsen, © Frank Ludvigsen

Konferansier
Første gang RMK ble kjørt, 4. januar 2008 på John Dee i Oslo, var det Noregs 57. morsomste mann, Are Kalvø, som stilte opp. Det var en god start for en tradisjon som har lagt grunnlag frivillig og rocka engasjement der inntektene går til et lokalt kreftbehandlingstilbud. To brødre fra Porsgrunn står bak RMK, men først i 2013 bestemte de seg for å bringe konseptet hjem til Telemark.

Medkonferansier Henrik og jeg er usikre på hva som er greit å si fra scenen. Rock og Kreft. Det er ikke uten videre selvfølgelig å koble disse to. Rock har gjerne vært sett på som pådriver av usunn livsstil, ofte en årsak til kreft. Det er litt rart å stå der, rocke mot kreft, og så gå ut for en røyk. Det er litt rart å invitere til rockekonsert som man ikke kan definere som en ”fest”. Det føles selvmotsigende å arrangere en fest som forebygger kreft. Likevel er det nettopp dét det er. En fest som forebygger kreft. Kanskje det er nettopp derfor folk stiller opp.

Brødrene Freng fra Porsgrunn
Espen Freng fikk kreftdiagnose i 2007 og bærer historien bak RMK. Vi fikk møte ham backstage før konserten. Han rocker i bandet Fasteresther og har vært på de fleste RMK-konsertene arrangementer. Han har to brødre. Broren Sindre var med å starte RMK og driver selv RMK-Porsgrunn.

– I etterpåklokskapens lys er mitt sterkeste ønske at jeg hadde oppsøkt legen tidligere, forklarer Espen.

– Udefinerte symptomer valset rundt i min kropp, uten at jeg anså dette som farlig. Hvem har ikke vondt en gang i blant? Jeg var en tur i Afrika og hadde vondt i magen i flere måneder etterpå, men tenkte aldri på at det var kreft. Dessuten er jeg en rockemusiker og befant meg i en aldersgruppe hvor mange av oss definerer seg selv som en ”untouchable”.

– Det ble automatisk rock ut av det?

– Det var ganske stort fokus rundt alt det med kreften, både for meg og familien. Jeg ble kjent med et miljø og en del tanker som eksisterer rundt kreftdiagnosen. Der er en del tabutemaer, men Sindre og jeg regnet ut at alt ville føles bedre om vi lagde en rockekonsert mot selve kreften.

Espen Freng Foto: Sandra Vidrequin
Espen Freng Foto: Sandra Vidrequin

Bergen, Stavanger, Porsgrunn, Oslo
Espen og Sindre tar ansvaret for arrangementene i Oslo og Porsgrunn. I de andre byene er det lokale ildsjeler som stiller opp, og vi kan bare hjelpe med materiell og noe booking. Da går pengene til en lokal kreftsak, gjerne med lokale band. I Bergen er det Jens Erik Aasmundseth som har booket Mollygogo, Bighorn Butterboys, Fithing Foo og Grace & Menace. I Stavanger er det Ole Svela med Supersofa, Diamond Dogs og Hilde Selvikvåg.

– Vi har også vært i dialog med mulige arrangører i Trondheim og Tromsø. Om utviklingen fortsetter som før, blir det kanskje konserter der i 2018, til inntekt for kreftrammede.

Humor mot kreft?
Henrik og jeg fortsatt usikre på kjernebudskapet. Er dette en kur? Rock på blå resept som et alternativ til cellegiftbehandling. Skal vi moralisere? Skal vi be folk om å slutte å røyke?

– Hovedbudskapet er at man skal vurdere muligheten for kreft, og tørre å be legen om en ekstra sjekk. ”Er du i tvil, sjekk deg”. I praksis er det et poeng i at kreftrammede ikke skal føle seg deprimert og ekskludert. Man kan fortsette å rocke selv om man har eller har hatt diagnosen.

– Kan vi tulle med det? Blir noen såret? Kan jeg oppfordre folk til å starte ”Progrock mot lungekreft” og ”Punkrock mot testikkelkreft”? Er det humor rundt kreft?

– Joda, det er nok noe ”svart-humor” rundt selve svulsten, svarer en annen i bandet, og det tok oss litt tid å fange ordspillet.

– Etter en tid med diagnosen begynner man gjerne å tulle med det også, sier Espen, og fortsetter:

– Vi tar for så vidt litt hensyn til at det ofte er en del kreftpasienter på konsertene også. På en side vil de dra et sted der det er greit å ha diagnosen, men på en annen side har de lyst til å glemme det i noen timer og være bare konsertgjenger. Du får se an.

– Så, vi skal ikke moralisere, men normalisere?

– Nettopp. Vi kan ikke lege kreft og vi vil for all del ikke preke skyldfølelse på noen. Om mulig skal konserten virke forebyggende, sier brødrene.

Diamond Dogs under Rock mot kreft i Stavanger Foto: Sandra Vidrequin
Diamond Dogs under Rock mot kreft i Stavanger Foto: Sandra Vidrequin

Mama, take this badge off of me
Så langt kom vi med samtalen før Henrik og jeg ble ropt inn på scenen for å stille med vårt lille frivillige bidrag for kreftsaken.

Jeg tenkte på mamma. Mamma fikk diagnosen brystkreft høsten 2015. I hele 2016 var dette hovedtema hjemme. Mamma holdt seg i godt humør, og kom omsider gjennom cellegiftbehandlingen i fin form, og var fornøyd med alle legene sine og apparatet ellers. Det hun kanskje klaget mest over var at hun mistet håret. Men, vi er tre brødre som alle mente at det så stilig ut, og insisterte på at var fint. Så, om det kom noe godt ut av det, er det at vår mamma nå er fortrolig med sin SineadO’Connor-haircut, hun ser nå gjennomført positivt rocka ut.

Jeg ble venn med allrighte folk. Fikk den følelsen av konsertfelleskap på et ekstra plan. At alle er rockere liksom, men alle er også med på kampen mot noe vi ikke liker. Egentlig, for at jeg som frivillig artist skal føle at det var greit å bidra uhonorert, da bør all teknikk være på plass, mitt navn bør dukke opp i presentasjonen, og arrangøren skal takke meg tre ganger for å ha gjort en kjempebra jobb. En gang ansikt til ansikt, en gang på sms, og en gang på e-mail. Akkurat så det nesten blir for mye.

Det ikke alltid man kan takke ”ja” til å gå på scenen for et formål. Det finnes rare politiske partier som du ikke kan støtte og det finnes sofaentusiaster som ønsker deg på deres årsmøte når du foretrekker barkrakk. Kreftsaken derimot er det altfor mange som har et altfor familiært forhold til. På en måte er jeg overbevist om at det før eller senere kommer en eller annen kreft som tar meg også. Satser på at det blir senere. Enn så lenge, Rock’n’ Roll!

Publisert:

Del: