DEBATTINNLEGG: – Sett fra utsiden virker dette som et usselt fremstøt for gjøre rock’n’roll til noe forsøksvis høyverdig, ved å ta i bruk virkemidler man normalt assosierer med enormt tungt statsstøttede arrangementer som knutepunktfestivaler og høytidelige åpninger av kulturhus. Dette repliserer Egon Holstad med etter kritikken mot forrige ukes innlegg Når rock vil bli kunst, der Holstad kritiserte ideen om å markere 25 års jubileet til Norsk Rockforbund med et bestillingsverk.

Egon Holstad_2006

Av Egon Holstad, musikkansvarlig i Nordlys

Norsk Rockforbund skal ha ros for å ha skapt grunnlaget for en debatt om feiringen av deres 25 første år, uansett om dette var tilsiktet eller ikke. Det som i hvert fall er på det rene er at flere aktører har kommet med harmdirrende motinnlegg til min kritikk mot å bruke masse penger på et bestillingsverk for å markere et rock’n’roll-jubileum. Disse er Jon Gotteberg, bookingansvarlig hos Det Norske Studentersamfund v/Chateau Neuf og Trond Brandal fra Musikernes Fellesorganisasjon.

Gotteberg mener jeg påberoper meg synske evner ved å kritisere noe jeg ikke har sett eller hørt, og konkluderer med at hele min intensjon ved å kritisere dette bestillingsverket nok skyldes det han kaller “ren pr-kåt dårskap” fra undertegnede. Altså at jeg er en dumming hvis eneste intensjoner er oppmerksomhet.

I et åpent demokrati er det selvsagt helt i orden å ytre en slik mening, selv om han ikke akkurat berører kjernen i debatten med kirurgisk presisjon.

Gotteberg mener videre det er ufint av meg å kritisere noe jeg ikke har sett og hørt, han synes det er usaklig og direkte feilaktig å kritisere tekststrofer fra nevnte verk og mener dessuten at det er dårlig gjort å i det hele tatt stille seg kritisk til dette verket når det bare utgjør en liten del av hele jubileet.

Hvorfor kunne jeg ikke skrive noe flott om alt det andre rockforbundet har stelt i stand i stedet, liksom?

At NRK P1s musikksjef har en fotoutstilling der Gotteberg tilfeldigvis er bookingsjef, at de har arrangert debatter og det skal være konserter (som Gotteberg selv har booket) med norske band som nok ville fått meg til åreise tur/retur Oslo (en beskjeden reise på flere tusen kilometer) om jeg hadde fått det med meg.

Vel, i disse valgtider må det være lov å minne om at man ikke trenger å ha sett en idé i fri utfoldelse for å uttrykke misnøye eller skepsis til den. For eksempel er fragmenter og bruddstykker fra enkelte politiske partiers programmer noe jeg mer enn gjerne kritiserer uten å måtte redegjøre for alt det andre i de samme respektives program. Personlig er jeg av den oppfatning at hvis jeg ser at et eple er råttent, har jeg ikke et intenst behov for å i tillegg spise det, bare for å konkludere med at, ja, det var jaggu meg et råttent eple, det.

Det jeg har påpekt er at jeg synes et bestillingsverk er en dårlig IDÉ, for sett fra et rock-kulturelt ståsted er dette noe som er fristende å – riktignok lett flåsete – karakterisere for regelrett å pakke gull inn i brukt dasspapir. Sett fra utsiden virker nemlig dette som et usselt fremstøt for gjøre rock’n’roll til noe forsøksvis høyverdig, ved å ta i bruk virkemidler man normalt assosierer med enormt tungt statsstøttede arrangementer som knutepunktfestivaler og høytidelige åpninger av kulturhus.

Litt sånn “Vi er like viktige som jazz og klassisk, altså!”, og det er dette jeg mener avslører en stusslig tankegang som ikke burde være et rådende tankegods i Norsk Rockforbunds korridorer.

Norges Fotballforbund fylte 100 år i 2002. Hvis de da hadde bestemt seg for å markere dette ved å spille en underholdnings-basketkamp mellom fotballandslaget og håndballandslaget, ville jeg uttrykt meg på akkurat samme måte, nemlig ved å si at dette var en kjempedårlig idé og at den hadde absolutt nada med fotball å gjøre, en innvending jeg tror mange ville delt med meg, selv uten å ha bivånet tullballet.

For hvorfor i alle dager skal rocken fremstå som febrilsk opptatt av å bli så forbanna anerkjent? Alt gnålet om viktigheten av et rockmuseum i Norge, at Bob Dylan må få Nobels Litteratur- og Fredspris etc. er så kronisk pinglete og døvt og vitner mer om mikroskopisk integritet og selvtillit enn det vitner om uttalelser fra den kulturelle greinen som en gang dreide seg om sparke den dølle kulturen i skarpleggen. Når Rockforbundet nå bruker masse penger på et bestillingsverk er det – for å holde meg til leggmetaforen – et tilsynelatende pinlig forsøk på å barbere og deretter kurre rundt de samme leggene. Og det synes jeg de skal la være med, for det er ikke tøft i det hele tatt.

Gotteberg mener videre at det var helt feil av meg å uttrykke min heller lave begeistring for en tekststrofe fra dette verket (gjengitt i forrige innlegg), og spør så lett undrende “Når ble rock vurdert ut fra utdrag av teksten?”. Nå vet ikke jeg hvilket forhold Gotteberg har til rock, men jeg må uansett skuffe han med at tekster i rock ofte er gjenstand for både ytringer og drøftinger fra så vel fans som kritikere. Hvorfor finnes det ellers så mange forurettede rock-grinebitere som ønsker å gi Dylan en litteraturpris? Det er iallfall neppe for hans astmatiske prustinger i munnspillet, for å si det slik.

At jeg har tatt den nevnte – og for meg grensesprengende tåpelige – tekststrofen (som fortoner seg som et forkastet utdrag fra andreskiva til Pelle Parafins Bøljeband) helt ut av sin sammenheng, er heller ikke helt tilfeldig. Det er Rockforbundet selv som har tatt den ut av den store sammenhengen og direkte skryter av den i sitt eget presseskriv, og da synes jeg det må være lov å kommentere den. Og den ER teit. Synes jeg.

Humor er også noe man åpenbart skal være forsiktig med. Jeg prøvde i mitt forrige innlegg å være litt gøyal ved å si at man like godt kunne satt opp en rockopera eller rockballett i stedet for et bestillingsverk. Da mente jeg ikke bokstavelig at dette var noe man skulle skynde seg å gjøre. Det var heller en forsøksvis forklarende metafor på hvor malplassert jeg synes et bestillingsverk er i denne sammenhengen, snarere enn det var en innstendig oppfordring om å ringe Den Norske Opera eller Norsk Ballettinstitutt.

At dette forkludret budskapet mitt ser jeg nå, og det tar jeg videre dyp selvkritikk for.

Avslutningsvis vil jeg bare tilføye (for jeg ser at dette fort kan bli et poeng) at det på ingen måte er musikerne bak dette verket jeg vil til livs. Jeg kjenner opptil flere av dem gjennom min jobb som konsertarrangør og gjennom å ha plasket rundt i den lille andedammen “norsk rock-miljø” i noen år. Mange av dem er flotte folk som på hvert sitt vis har vært med på å prege og forme norsk rockmiljø til det det er i dag. Forhåpentligvis får de også godt betalt for arbeidet. Da vil det iallfall ikke ha vært helt bortkastet.

I motsatt fall vil jeg oppfordre LOs sommerpatrulje til å gjøre en siste ordentlige innsats før høsten går over i vinter. In the name of rock, så å si.

Publisert:

Del: