Til 80-årsdagen sto familie, venner, presse, og artister i kø for å hylle jubilanten i et stappfullt Folkets Hus i hjembyen Sarpsborg. Hovedpersonen var hjemme. Hvem var denne jazzens Greta Garbo?

Etter eget utsagn fikk Robert Uno Normann musikken inn med morsmelka. Hans tidligste minner fra oppveksten er knyttet til spillegleden hjemme. Alle spilte et instrument, og etter endt arbeidsdag var det obligatorisk oppvarming med Donauwellen før kveldens improviserte konsert på trekkspill, mandolin og gitarer.

Far og bestefar hadde vært langpendlere til nikkelverkene i Petersburg, hvor de de russiske arbeidsfolkene kom sammen på søndagene og spilte og sang. Derfor kunne det ofte klinge sørgmodige russiske mollakkorder ut fra barndomshjemmet i fattigkvarteret Sundløkka, ved Borge, nær Sarpsborg.

Robert Normanns første møte med jazz var en klarinett på radioen omkring 1926. Samme år dør moren hans, og faren blir alene med de fire barna. Et par år senere er Robert sammen med trekkspilleren Sverre Samuelsen i gang med et større, blandet repertoar av foxtrot og jazz. De første spillejobbene ga nok en kjærkommen slant til lommepenger, men da Zinken, hvor faren jobbet, stengte i 1928 ble det alvor.

Drømmen om å bli mekaniker måtte vike til fordel for inntektsgivende arbeid. Tolv år gammel, med gitar, et naturlig forhold til russisk sigøynermoll, og med en gryende nysgjerrighet overfor jazz, begynner Roberts profesjonelle tilværelse som omreisende musiker. En bemerkelsesverdig biografisk parallell til en annen stor gitarist – Django Reinhardt.

Første reis på loffen gikk til Moss, og Robert kunne stolt vende hjem fra den store verden med både kontanter og et nytt ord: han hadde lært å si ”serru”, etterfulgt av et lite ”spøtt”. Landets generelle lavkonjunktur ga motsatt fortegn for de unge dansemusikerne, og det var brukbart med spillejobber. Repertoaret var enkel underholdningsmusikk.

Møtet med trekkspillvirtuos og vagabond Willy Eriksen virker nok mer stimulerende på Robert, for like etter bryter de to opp og gir seg hen til det helt frie livet som omstreifere. De kunne nok tjene brukbart som gatemusikanter, men kravene var heller ikke store. Å gå 25 mil til Kragerø på grunnlag av et rykte om ”ertesuppe til 15 øre tallerken”, selv om den skulle være ”så tjukk at skjea sto i’n!” – sier noe om målestokken.

Fra midten av trettitallet går turene stadig oftere innom Oslo. De solbrune musikantene hadde et spennende repertoar av trekkspillbravader, filmmusikk, slagere, og jazz. Robert tilbringer tre-fire år som gårds- og gatemusikant. Et kjærkomment innslag i bybildet, og utrolig nok en relativt lukrativ geskjeft i de harde trettiårene.

Mange har påtatt seg æren for å ha oppdaget Robert Normann, men etter en invitasjon fra gitaristen Finn Westbye fant han på egen hånd veien til Sisseners Bar i Oslo. Der spilte Westbye og Funny Boys, som var byens beste jazzband. Omtrent samtidig flyttet Freddie Valier, oppvokst i Spania med fransk mor, til Norge. Det var hans idé å få til et norsk strengeensemble à la Django Reinhardt.

Vinteren 1937-38 ble Freddie Valiers String Swing startet; Freddie Valier (gitar og sang), Robert Normann og Stein Musum (litt senere Finn Westbye) på gitarer, Arild Iversen (fiolin), og Fred Lange-Nielsen (bass). Forsterket med sangerinnen Betty Moe går bandet i studio 5. desember 1938 og spiller inn fire melodier – en av de første bevisste jazzinnspillingene i Norge.

I februar 1939 kom Django Reinhardt og Hot Club de France til Oslo, Det ærverdige lokalet var fylt til siste ståplass, og publikum var fjetret. Selv den beryktede musikkritikeren Pauline Hall, fryktet for sine nådeløse slakt, berømmet orkesteret for deres kultiverte musikk. Hele String Swing-bandet satt på første rad. Etter konserten, bak scenen, spilte Robert noen improviserte solostykker. Django skal ha utbrutt: ”Hva har jeg her å gjøre? Dere har jo Robert Normann…”.

To år senere når swingmusikken sitt høydepunkt i Norge, og Robert er en ledende skikkelse i jazzmiljøet. Samtidig begynner elgitarens triumftog verden rundt, og Robert bygger sin første mikrofon av stjålne telefonmagneter, kobbertråd, bek, og en liten treplate. Han tar engasjement på Löwenbräu i Klingenberggaten i Oslo, og utvikler en tiltakende alkoholisme. Den 27 år gamle tobarnsfaren blir heretter en sjelden fugl i jazzsammenheng.

Etter krigen fulgte to tiår med radio-, teater-, kabaret-, og restaurantmusikerjobbing. Robert Normann var en ettertraktet akkompagnatør. Svend Asmussen og andre kjente orkesterledere forsøkte forgjeves å få Robert med seg.

Søndagsposten ble en viktig oppdragsgiver, og her var Roberts nære venner Alf Prøysen og Sigbjørn Bernhoft Osa. I Søndagsposten var det også rom for Roberts eksperimenter med flerspors båndopptak, og trick-innspillinger, men etter en kort stund vender han tilbake til gitaren. Nå inkorporerer han bassgangene fra trick-innspillingene i sin nye spillestil, og arrangementene utgjør det bærende element.

På sekstitallet bryter Robert med livet Oslo, og flytter til husmannsplassen Hauglund Østre, i Kvastebyen, nær Skjeberg i Østfold. Her begynner et nytt liv, uten alkohol, og med stor grad av sjølberging. Her slår småbrukeren, oppfinneren, tredreieren og mekanikeren Robert Normann ut i full blomst, og på denne tiden ansettes han som musikalsk leder for Riksteatret. Han komponerer ett orkesterverk, og skriver fremragende musikk til et stort antall teaterstykker og noen filmer. Dessuten drømmer han om å komponere en konsert for sologitar og stort orkester, noe det dessverre aldri ble noe av.

Derimot finnes flere glimrende opptak fra kringkastningens flyktige medier, hvor Roberts modne og personlige spillestil, halvt jazz og halvt klassisk, folder seg ut i full bredde. Blant de beste hører en håndfull melodier spilt inn som pauseinnslag for sort/hvit TV i 1971, som alternativ til fiskene. Tre år senere skulle NRK starte prøvesendinger i farger, og blant de første var en ny runde pausemusikk med Robert Normann. På 70-tallet utgir jazzforskeren Jan Evensmo en solografi over Roberts kjente jazzinnspillinger, og her presenteres for første gang Robert Normann i en analytisk sammenheng med Oscar Alemán og Charlie Christian.

Noen år senere hadde NRK byttet ut Roberts pausemusikk på TV med Hot Club de Norvège, og Per Frydenlund og undertegnede våget oss til å banke på hjemme hos den aldrende mesteren. Robert Normann åpnet opp, kastet et blikk på oss, og ropte over skulderen: ”Gunvor, her er de som irriterer oss så jævlig på TV’en!”. Men guruen viste storsinn, og inviterte oss inn på en uforglemmelig jamsession. Det ble starten på et samarbeid som blant annet resulterte i gjenutgivelsene av Robert Normanns samlede jazzinnspillinger, på fire CD’er i januar 1989.

Oppglødd av suksessen med plateutgivelsene lar Robert Normann seg overtale til å møte de gamle gutta i et lokalradiostudio i mai samme år. Resultatet er fem nye innspillinger med en lyrisk uttrykkskraft uten sidestykke i norsk gitarhistorie.

Ved overgangen til nittitallet fatter den samiske gitaristen Anders Somby interesse for Robert Normanns musikk, og setter seg fore å ”knekke koden” med Roberts uforklarlige spillestil. Etter års grundige studier presenteres resultatet i form av en bok hvor de mest kjente innspillingene er skrevet ned på noter.

75 år gammel går Robert Normann i gang med å komponere en ny musikalsk føljetong. Hans gamle venn, bassisten Håkon Nilsen er død, så Robert konstruerer en gitar hvor han kan kompe bass-stemmene selv. Tittelen er Sju stubbær for én gitar og trommer. Her dukker elementer fra samtlige musikalske erfaringer opp, blant annet de sørgmodige russiske mollakkordene høres tydelig, som et ekko fra oppvekstmiljøet på Sundløkka.

Robert Uno Normann er utvilsomt en av Norges største jazzmusikere gjennom tidene. I disse dager får han sitt eget museum, sin egen festival, og hylles over hele verden som en av jazzgitarens originale pionerer.

Publisert:

Del: