Robert Normann er mange ulike personligheter. Han er en “Petter Smart” som tidlig på førtitallet plundret sammen sin – og trolig Norges – første gitarforsterker, han er treskjæreren som limer sammen ulike tresorter og skjærer ut de nydeligste gjenstander, han er den musikalske perfeksjonist – alltid svært selvkritisk – som jobber mot en nesten uoppnåelig standard.

Robert Normanns String Swing

Og han er bohemen som i mange år bodde på sin husbåt ”et eller annet sted i oslofjorden”, og som startet sin yrkeskarriere som omreisende gate- og bakgårdsmusikant. Han var bare guttungen da han bega seg ut på landeveien, sammen med en trekkspiller. Å spille hadde han lært seg nærmest på egenhånd, i et arbeider-hjem ved Sarpsborg hvor det ble musisert nesten hver eneste dag. Men han måtte tidlig ut for å hjelpe til med familiens underhold, og bare 12 år gammel var han da han be-gynte å flakke rundt i Norge som omreisende musikant. At han i blant ble sendt hjem av politimyndigheter som oppdaget at han var mindreårig hørte med. Da var det bare å komme seg ”back on the road” snarest mulig. Repertoaret besto av virtuose trekkspillstykker av Frosini og Deiro, samt naturligvis tidens populære melodier, det være seg foxtrot eller vals. Her lærte han seg at man godt kunne spille litt ”rundt” melodien, spiren til en glitrende improvisator ble lagt disse årene.

Hvordan Robert Normann mot slutten av trettiårene kom inn i hoved-stadens jazzmiljø hersker det diver-gerende oppfatninger om. Jeg har personlig møtt hele 5 samtidige musikere som alle hevdet å ha hørt ham spille i en bakgård, og deretter tatt ham med på jazzklubben Sisseners Bar i Odd Fellow-gården. Selv mener Robert at han nok husker at noen jazzmusikere – deriblant gitaristen Finn Westbye – hadde presentert seg og pratet i en eller annen bakgård, men at han selv, med gitaren under armen, hadde funnet veien til den omtalte klubb på egen hånd.

Her ble han raskt akseptert som tidens fremste norske jazzimprovisitator, ble med i sangeren Freddie Valiers String Swing-gruppe, som etter hvert – minus Valier – ble til String Swing, eller Robert Normanns String Swing. Det ble plateinnspilinger og konserter, blant andre med den amerikanske trompeteren Jack Butler og den nye norske jazzstjernen som dukket opp, og den 4 år yngre trompeteren Rowland Greenberg. Både Robert og Rowland hadde musikalsk format for en stor jazz-karriere også utenfor Norge. Begge ble nok forhindret i dette på grunn av krigen. Da den var slutt var man 5 år eldre og 5 år mindre modig til å brenne broer og satse 100% på noe så usikkert som jazzmusikk.

Blant mange myter er den om at jazzen måtte gå under jorden i det okkuperte Norge. Realiteten er en helt annen. Aldri har det i Norge vært holdt så mange rene jazzkonserter som i perioden 1941 til 1943.

Enkelte større norske orkestre holdt opptil 20 utsolgte konserter på rad i store kino- eller revylokaler. Man måtte helt opp på syttitallet føre pro-duksjonen av norsk jazz på plate nådde samme nivå som disse krigsårene. Årsaken var naturligvis et sterkt behov for underholdning. Radioene ble konfiskert av okkupasjonsmakten høsten 1941, og import av engelske og amerikanske jazz og slagerplater stoppet. Tyskerne ville gjerne at alt skulle se pent ut på overflaten, og selv om de forbød bruk av engelskspråklige titler og tekster, og dermed ordet jazz, dessuten musikk av jødiske komponister, så var man åpenbart fullstendig likeglad med hva som egentlig ble spilt. Dermed ble Robert Normanns String swing til Robert Normanns Strengekvartett, og når kvartetten spilte i radio våren 1941 fortalte Programbladet at ”Epleslang” og ”Legeme og sjel” sto på programmet. Kvartetten hottet naturligvis på ”vanlig måte ”Stealin apples” og ”Body and soul”. Bare man ikke kalte det jazz kunne man spille hva man ville. Jazzorkestre ble rytmeorkestre, og da okkupantene ville registrere alle slags foreninger bortsett fra syklubber, skiftet jazzklubbene raskt navn til syklubber – og fortsatte som før. I disse årene var Robert Normann uhyre aktiv. Han spilte på restauranter og kabareter, han var med på mengder av såkalte ”rytmekonserter”, både de offentlige og de i syklubbmiljøet. Flere av vårt lands fineste swingjazzinnspillinger ble gjort disse årene. Robert var med både med egen strengekvartett, med fiolinisten Frank Ottesen, og med orkesteret Syv Muntre.

Ved freden i 1945 rådet en enorm optimisme, naturligvis også blant jazzfolk. Nå skulle det bli jazzklubber på hvert gatehjørne. Det ble det naturligvis ikke. Gjenoppbyggingen av landet krevde satsning på helt andre områder. For Robert Normann ble det arbeid på de store revyscener i Oslo, Chat Noir, og Edderkoppen, og på de forskjellige danserestaurantene. Jazzen fik man utøve privat eller på en av de sjeldne konserter som ble avholdt. Nettopp på en slik opplevde jeg å høre Robert ”live” i jazzsammenheng for siste gang. Fra en militærleir på Mysen kom man seg en sen oktoberkveld i 1951 inn til en såkalt kløverjazzkonsert i Chat Noir. Hovedattraksjonen var den amerikanske trompeteren Hot Lips page sammen med svenske Simon Brehms kvintett, store deler av den norske eliten var også på plass. Etter mye hot og fyrig jazzmusikk kom en beskjeden mann med gitar inn helt alene, og satte seg på en stol. Han spill trollbandt et i utgangspunktet ganske støyende og lystig publikum. Og ikke bare publikum, rundt omkring i sceneteppene kunne man skimte Hot Lips Page & Co. Som åpenbart også lurte på hvordan det kunne komme så meget musikk ut av en person og en gitar. Simon Brehm skildret dette i det svenske jazzbladet Estrad måneden etter.

”Och inte att förglömma, Norges kanskje bästa musiker, Robert Normann, som spelar gitarr som ingen annan. Ett verklig musikalsk geni.

Han spelar elektrisk gitarr, men med fingrarna, alltså utan plektrum, och har lyckats driva upp en fantastisk teknikk i detta”.

Utover 50-tallet mistet åpenbart Ro-bert Normann mye av interessen for jazzen og jazzmiljøet. Perfeksjonisten syntes kanskje at den slumpartede karakter som improvisert jazz har, ble for tilfeldig. De ”gode” dager veiet ikke helt opp for de mindre gode. Jazzklubber, danserestauranter og konsert ble ikke lenger hans ar-beidsplasser, han forsvant til teatre, radio og grammofonstudioer. Hans perfekte gitarspill har uannonsert vært å høre på et utall norske slagerplater i store deler av etterkrigstiden. Langt mer annonsert var han i man-ge år som medlem av husorkesteret i det utrolig populære radioprogrammet ”Søndags-posten”. Ikke bare som akkompagnatør for en rekke fremragende sangere, men til omtrent hver eneste ukentlige sending, bestilte programleder Otto Nielsen en liten gitarkomposisjon fra Robert. 2-3 minutters ”stubbær” eller ”smålåtær” som han selv kaller dem. Slett ikke jazz, men små fine stykker underholdningsmusikk av ulik karakter. Når han en sjelden gang spilte jazzmelodier var de som oftest grundig gjennomarbeidet på forhånd, i såkalt improviserende sammenheng hadde han nok disse årene hovedtrekkene for sine soli relativt klare på forhånd.

Som pensjonist boende i den sydøstre del av Norge, er han ikke lett å lokke til musikalsk utfoldelse. Man kan vel si at det er lettere å få en elv til å renne oppover enn å få Robert til å spille. Men den stadig søkende sjel har gitarer på plass i et uthus, og leker seg kanskje med dem noe oftere enn han helt vil innrømme. En helt ny gitar som gir bedre mulighet for solospill kombinert med bassganger, har han brukt mye tid på å konstruere. Et par ganger det siste tiåret har han latt seg lokke av nære venner til opptak i NRK, Fredrikstad. Betingelsen var at ”de gamle gutter” fra femti- og sekstitallet – Per Nyhaug og Jon Svendsen, vibrafon og trommer, og Håkon Nilsen, bass – stilte opp.

Men i hovedsetet er Robert Normanns verden i dag rik på utfordringer utenfor musikkens verden. Husdyr skal passes og stelles, en stor kjøkkenhage krever mye tid. I det egenhendig bygde drivhuset trives tomater og annet, det sinnrike vanningssystemet naturligvis konstruert av gitaristen. Treskjæring er en viktig hobby, og tusenkunstneren har til enhver tid mystiske oppfinnelser på gang. Noen på tenkestadiet, men også noen i praktisk bruk. Som hengslingen av eiendommens kjøreport.

Enkel og genial som musikanten selv.

Juni 1996, Johs Bergh

Publisert:

Del: