Pianist Tor Espen Aspaas ble fredag tildelt Robert Levins Festspillpris 2005 på 25 000 kroner. Mona Levin holdt talen til prisvinneren, og uttalte blant annet: – Mitt inntrykk av Tor Espen Aspaas er at han og min far kunne ha møttes i overbevisningen om at det handler om musikken mer enn om musikeren, og mer om hvordan man spiller enn hvor.

Tor Espen Aspaas får Robert Levin-prisen 2005 av Mona Levin

Av Hilde Holbæk-Hanssen

I en nesten trolsk stemning i Griegs stue, ved midnatt og kun opplyst av to stearinlys, ble pianisten Tor Espen Aspaas etter sin kveldskonsert sist fredag tilfelt Robert Levins Festspillpris 2005 på 25.000 kr.

Utdelingen ble foretatt av Mona Levin, som hadde følgende tanker om prisvinneren og hans likhet med Robert Levin:

— Min far var i hele sitt liv lidenskapelig opptatt av at unge norske musikere skulle få samme anledning til høyere musikkutdannelse fra barnsben av, som de fikk i andre land. De skulle ikke som ham, som 35-åring møte kammermusikken gjennom tilfeldigheter. Ut av dette grodde den glødende viljen til å bidra til å bedre kommende generasjoners muligheter – ikke bare til arbeide, i betydningen slite for å overleve, men ha tid og råd til fordypning, til å spille av kjærlighet til musikkens innerste vesen.

— Det gjør Tor Espen Aspaas, og det har han nok gjort fra han som niåring satte seg ved det pianoet han arvet etter bestemoren, og visste at det var pianist han skulle bli. Men jeg tror ikke jeg tar for hardt i hvis jeg sier at min fars innsats gjennom 30-40 år, for å få opprettet en høyskole i musikk her i landet, er noe dagens prisvinner også har fått trekke veksler på.

— Etter hvert som far fikk samarbeide med mange av verdens fremste musikere, og ble sikrere og tryggere, oppdaget han for et fint arbeide og fint yrke det er å være kammermusiker og akkompagnatør. Han elsket prøvene, det intense arbeidet mot det øyeblikket som kan skje, ikke alltid skjer, men som når det skjer er en total musikalsk sammensmelting som ikke finner uttrykk i ord, bare i blikk – ikke skrytende eller triumferende, men i nesten ydmyk takknemlighet.

— I Tor Espen Aspaas ligger alt dette, og det gjør ham til en perfekt mottager av Robert Levins festspillpris, fortsatte Mona Levin.

— Først og fremst fordi han er hva far ville kalt ”en fornem musiker” – det var noe av fineste han kunne si om en kollega – men også fordi han som far er så tydelig i forhold til akkompagnatørens rolle. Akkompagnatøren er ikke bare stjernens underordnede ledsager, men en medskaper. Det var far, og det er Aspaas.

Levin trakk også frem at Aspaas ikke bare er en av de yngste førsteamanuensene ved Norges Musikkhøyskole i Oslo, men han er den første som i den stillingen spesialiserer seg på å undervise i akkompagnement.

— Robert Levin ville vært lykkelig over selv å kunne ha overrakt ham denne prisen. Han ville også vært svært begeistret for Aspaas’ mangesidighet; han er solist ved recitals og med orkestre, i inn- og utland, han spiller i trio, han er akkompagnatør for noen av tidens fremste vokalister og instrumentalister, han har vært teatermusiker og samarbeider aktivt med skuespillere, og, for ikke så altfor mange år siden, spilet han en del jazz, opplyste Levin.

Mona Levin valgte å oppsummere sine inntrykk av prisvinneren med denne varme omfavnelsen:

— Mitt inntrykk av Tor Espen Aspaas er at han og Robert Levin kunne ha møttes i overbevisningen om at det handler om musikken mer enn om musikeren, og mer om hvordan man spiller enn hvor.

Publisert:

Del: