INTERVJU: Conrad Baden er mellom fleire jubilerande komponistar dette året. Han ville fylt 100 år, og denne helga vert han feira ved Norges musikkhøgskole der verket ”Concertino” vert framført av NMHs orkester. Komponistens son, Torkil Baden, er glad for merksemda som har vore, men uttrykkjer òg misnøye med manglande interesse frå dei øvrige orkestra. – For tiden tror jeg orkestrene lar seg drive av et trehodet troll som heter prestisje, publikum og penger. Dermed glemmer man at det viktigste er musikken, seier Baden i dette intervjuet.

Conrad Baden ved klaveret/Foto Jan Nordby/NRK 1978

Av Ida Habbestad

Gjennom 2008 har Baden sitt 100-årsjubileum vore markert på fleire vis. Både kyrkjemusikk og orkesterverk vore framført; særleg har komposisjonar for orgel og kor vore i fokus, og no altså concertinoen for orkester og klarinett. Vidare har komponisten vorte portrettert i NRK P2s ”Musikk i brennpunktet” og Simax har utgive historiske opptak av ei rekkje av Badens orkesterverk, skrivne mellom 1954 og 1979.

Sonen, Torkil Baden, som er kritikar i NRK P2 og som underviser ved Kunsthøgskolen i Oslo, meiner det har vore ei overveldande interesse frå fleire aktørar.

– Jeg opplever at det har vært en voksende interesse for musikken hans. Dessuten mener jeg det er interessant å få en ny vurdering fra kritikere og publikummere som har en annen avstand til uttrykket enn man hadde i tiden mellom 1960-1980, seier Baden.

For medan kritikarane og musikk-miljøet som sådan gjennom ein periode var splitta i engasjementet – der mange favoriserte dei modernistiske uttrykk meir enn dei ikkje-modernistiske – har ein i dag ei opnare tilnærming, meiner han:

– Det blir et annet perspektiv, en interessant plassering stilistisk og en positiv vurdering kvalitetsmessig. Flere anmeldere har trukket fram hvordan han avspeiler flere tiår i etterkrigstiden og ser paralleller til Bartok, Stravinskij og andre stildannere på en interessant måte. For eksempel sa Erling Sandmo i ”På Sporet” om ”Eventyrsuiten”, at man gjennom de seks satsene får inntrykk fra hele 1900-tallets musikkhistorie.

På utfart

Inspirasjonen frå ei lang rekkje stilartar forklarer Torkil med at faren heile livet var søkjande. Som ferdig utdanna organist frå Musikkonservatoriet i Oslo, dro han i 1931 til Leipzig for å studera komposisjon. Her møtte han jamngamle Tveitt, som mellom anna inspirerte han til å reisa til Paris i 1950. Heime i Noreg hadde han ei aktiv verksemd på fleire plan, som pedagog ved musikkonservatoriet, som utøvande organist og som kritikar i tillegg til komponistverksemda.

– Han hørte mye musikk, rett og slett, og assimilerte mye av den. Så tok han det med seg inn i ulike sammenhenger ut fra hvilket utrykk som falt naturlig for ham, seier Baden.

Og noko av det slåande i lesinga av Conrad Badens biografi er nettopp at han var studerande, lenge etter at dei fleste ville gitt seg. Forutan opphalda Lepizig og Paris heldt han fram å ta timar i Noreg – mellom anna med Per Steenberg og Bjarne Brustad. Så seint som i 1965, 57 år gamal, reiste han til Wien for å studera med Schönbergs elev, Hans Jelinek.

Det virkar som han aldri gav seg, men var interessert i alt?

– Han var absolutt søkende og nysgjerrig – men det handlet nok også om en frustrasjon i forhold til det avantgardistiske 60-tallsmiljøet i Oslo, svarer Baden. – Blant yngre kompister og miljøet rundt foreningen Ny Musikk var det elektrofoni, tolvtonestil og enda mer avantgardistiske uttrykk. Så han følte nok at han var konservativ. Det ønsket han å gjøre noe med.

Derav tolvtonestudier i vaksen alder?

– Ja, og han bruker teknikken i flere verker. Men det grunnleggende i hans stil er nok tematikken. Uten en tematisk bearbeidelse kunne han ikke komponere, i motsetning til for eksempel Arne Nordheim. Nordheim var elev av far, men hvis Nordheim fikk sjansen til å lese korrektur på biografiene sine, pleide han å si ”stryk at jeg har gått hos Baden. Jeg lærte ikke noe av ham!”. Og det stemmer nok – Baden tok avstand fra den rene klangkomposisjonen. Det måtte ligge et grunnleggende klassisk tematisk arbeid i bunnen, også når han skrev i tolvtonestil.

Historieløyse hjå orkestra?

I coveret til plata som vart lansert på Simax tidlegare år, skriv Harald Herresthal at Baden i periodar strevde med å finna det han kalla ein ”tidmessig” form for kompositorisk utfalding. ”På begynnelsen av 50-tallet syntes publikum at musikken hans var for dissonerende, mens en yngre garde av musikkanmeldere på 60-tallet beskyldte ham for å være konservativ og utdatert”.

Conrad Baden strevde altså med å vinna innpass i si eiga samtid. Men heller ikkje Geirr Tveitt, som er meir framme i bildet i år, vann alltid innpass hjå modernistar. Der burde vel ideelt sett vera plass til ei meir markant markering av begge komponistar?

– Det er flere grunner til at vi har Tveitt-år; For det første finnes en egenart og originalitet som er særegen i musikken til Tveitt. Det er heller ikke til å legge skjul på at man kommer langt med en dyktig organisasjon og en familie som upphørlig har mulighet til å ta intitiativ. Uten Tveitt-familiens stadige innsats, tror jeg ikke omfanget av plateinnspillinger, restaureringer og konserter ville vært fullt så stort.

– Men jeg må nok si at jeg er skuffet av de norske orkestrene. For to år siden kontaktet jeg de ledende norske symfoniorkestrene og noen landsdelsorkestre, ti i alt, om at jubileet nærmet seg. De eneste som svarte var Drammen Byorkester og orkestret ved Norges musikkhøgskole. Fra de andre orkestrene, blant annet dem i Oslo, Bergen, Trondheim, har jeg rett og slett ikke fått noe svar. I begrunnelsen til orkestrene, trekker jeg fram 100-årsmarkeringen for unionsoppløsningen i 2005. Da gikk Norsk Musikkinformasjon og orkestrene i bresjen for å markere musikk fra århundret som var gått. Da var det en bred enighet, både hos kritikere, orkestrene og publikum om at her var det mye å hente.

Så du meiner det ikkje er det same velvilje å spora som i 2005?

– For tiden tror jeg orkestrene lar seg drive av et trehodet troll som heter prestisje, publikum og penger. Dermed glemmer man at det viktigste er musikken. Det slår ut i forhold til ansettelse av utenlandske dirigenter, gjennom programvalget, plateinnspillingene og turnéprogrammene. Innsatsen til generasjonen av dirigenter som Odd Grüner-Hegge, Øyvind Fjeldstad, Arvid Fladmoe, Sverre Bruland og Karsten Andersen ligger lysår fra dagens orkesterpolitikk. For dem var samtidskunsten en viktig begrunnelse for orkesterets virksomhet. Jeg mener ikke med det at alt det gode er godt fordi det er norsk. Det skal absolutt være en sunn konkurranse mellom kulturelle inntrykk fra alle kanter. Men hvis vi ikke kjenner vårt eget, er vi historieløse, seier Baden.

Ærleg uttrykk

På mange måtar vert ein godt oppdatert på nettopp historia om ein lyttar til Conrad Baden sin musikk. Baden integrerte eit rikt spekter av teknikkar og stilartar i musikken sin; alt frå det romantiske til det neoklassiske, det impresjonistiske, etterkvart òg det dodekafone. Når han skreiv kyrkjemusikk avspegla dette endå eit anna uttrykk, hevdar Torkil; eit uttrykk inspirert av komponisten sitt 47 år lange virke som organist i Strømsgodset, Strømsø og Ris kirker.

– Kirkemusikken var som oftest tenkt inn i en kirkemusikalsk sammenheng som gjorde den mer konservativ. Han har også orgelverk som er svært kraftfulle og som er mellom hans mest radikale komposisjoner. Men i utgangspunktet var kirkemusikken og instrumentalmusikken forøvrig litt som to ulike verdener for ham, seier Torkil.

– Det betyr ikke at uttrykket var uensartet. Jeg synes at Olav Egil Aune i Vårt Land satte ord på det nokså godt; han sier at selv om det kan være stilistiske variasjoner og nye klanger og teknikker, er det hele tiden en personlig tone i det: Det er hele tiden Baden. Det aspektet har flere vært inne på i år.

Og kanskje er det denne personlege tona som gjorde at komponisten sjølv trossa frustrasjonar over at musikken ikkje alltid vart framført eller utgive – og stadig fann ny inspirasjon. Slik etterkomarane no har katalogisert og give opusnummer til farens verk, og lagt til rette for at musikken kan formidlast vidare.

– Far selv var veldig avhengig av andres initiativ. Det finnes heldigvis ildsjeler fremdeles i dag, som Harald Herresthal, Terje Winge og Stig Wernøe Holter som har vært med på å hente fram musikken hans i år, seier Baden.

– For jeg tror ikke han var særlig opptatt av å tekkes noen. Musikken kom fra hans eget indre, det var hele tiden en ærlighet i uttrykket som var helt grunnleggende for ham.

“Concertino” vert framført ved Norges musikkhøgskole fredag 5. desember kl 19.30 og laurdag 6. desember kl. 13.00
Med: Musikkhøgskolens symfoniorkester, Hans Christian Bræin (klarinett), Ole Kristian Ruud (dirigent) og Elef Nesheim (programvert). På programmet for øvrig står verk av Tveitt og Tsjaikovskij

Publisert:

Del: