av:

Publisert:

Del:

INNLEGG: Jeg tviler på at lokale arrangører kan hjelpe fram risikabel, uventet og merkelig musikk, skriver Ivar Peersen.

Ivar Bjørnson
Ivar Bjørnson, © Tonje E. Peersen

Innlegget er en reaksjon på at Kulturdepartementet besluttet å legge om Rikskonsertenes offentlige konserter.

Jeg vil gjerne få begynne med en avgrensing. Hovedvirket mitt er å være komponist og gitarist i bandet Enslaved, som hører inn under Ekstrem Metal, eller rytmisk populærmusikk (selv om vi ikke lengre trenger levere verkanmeldelser med kryss i ruten for ”ussel kunst” til TONO). Jeg er sågar medlem i Gramart, som har vært blant pådriverne denne i prosessen, og er fortsatt godt fornøyd med det medlemskapet. Det er ikke som Enslaved-medlem, ei heller Gramart-medlem jeg skriver dette – Enslaved, i sin grunnform, var aldri, og hadde nok aldri vært aktuelt for noen Rikskonsert-turné.

Når det først er nevnt, var jeg en av mange i Metal-miljøet som aldri helt skjønte hvorfor Rikskonsertene skulle subsidiere Opeth-turneen; et band som selger ut en hvilken som helst klubbscene hvor som helst i verden bare ved å hinte om konserten via Twitter. Hva en ”vanlig” turne for Datarock over det ganske land skulle bringe med seg annet enn konkurransevridning innen binærrock- og joggedress-bransjene skjønte jeg kanskje heller ikke.

Les også: - Omleggingen kan føre til ytterlige profesjonalisering av bransjen

Personlig erfaring
Dette skriver jeg i kraft av å ha vært del av en annen fasett innen Rikskonsertenes offentlige konsertvirksomhet. Det har ikke vært mange konkrete erfaringer å spore i denne debatten, noe som inspirerte meg til å bidra med nettopp en slik konkret og personlig erfaring.

I forbindelse med en Enslaved-konsert i Bergen våren 2005 fikk vi en henvendelse fra Rikskonsertene. Spørsmålet var om vi kunne være villig til å høre mer om en ide til et musikalsk samarbeid. Å høre mer om ting er en av mine favorittaktiviteter, så avtale om møte etter konserten ble inngått. Ideen var å bringe sammen komponistene og musikere fra Enslaved og Fe-mail i et prosjekt som skulle ende i en times konsert. Fe-mail er nå oppløst, og besto av Maja S.K. Ratkje og Hild S. Tafjord; to artister vi hadde hørt og sett nevnt uten å ha videre kunnskap om hva de egentlig drev med (noe vi antar var gjensidig).

Tilbake til Bergen 2005: Rikskonsertenes representant introduserte oss backstage og det ble raskt slått fast at dette måtte gjennomføres, med anslått prosjektstart året etter. Kort fortalt ble musikken skrevet gjennom samlinger i 2006 og første konsert lagt til Inferno Festivalen påsken 2007.

Les også: - Omlegging av RK kan bety flere jobber for musikere

Særdeles vellykket
Kort sagt viste samarbeidet seg å bli særdeles vellykket kunstnerisk.

Prosjektet antok etter kort tid formen av et band, under navnet Trinacria. Etter en kort Norges-turné i Rikskonsertenes regi høsten 2007 fikk bandet platekontrakt med norske Indie Recordings, og albumet ”Travel Now, Journey Infinitely” kom ut tidlig 2008. Så sent som i april 2010 opptro Trinacria under den internasjonalt anerkjente Roadburn festivalen i Tilburg, Nederland, spesielt invitert av årets kurator (Tom G. Warrior; grunnleggeren av Celtic Frost og Triptykon – Trinacria’s mest ”berømte” blodfan). Planen er videre å skrive et nytt album i 2012, for utgivelse samme år eller året etter. Debutalbumet fikk strålende kritikker fra en samlet Metal-presse (med et eller to hederlige unntak fra tyske puddelrock-magasiner) og ble sånn passe pent mottatt av kritikere av samtidsmusikk og støykunst (selv om mange nok synes det hele ble noe konservativt og dempet gitt hva Ratkje og Tafjords har begått før og etter Trinacria).

Les andre reaksjoner på omleggingen: * Opprørt og skuffet
* - Et særdeles dårlig valg * - Vil doble arrangørstøtten * - En veldig positiv omlegging

Fødselshjelp
Dette viser Rikskonsertenes offentlige konsertvirksomhet i en rolle som ”fødselshjelp” for nye konstellasjoner – som ganske sikkert ikke ville sett dagens lys uten dette eksterne initiativet. For vårt vedkommende representerte møtet med/ tilrettelagt av Rikskonsertene et løft langs mange dimensjoner. Etter å ha skrevet musikk på ”vår” måte i 15 år (når det skrives er vi inne i vårt 20 års jubileum – der fikk jeg sagt det også!) var det utfordrende, forfriskende og ikke minst lærerikt å jobbe med to improvisasjonskunstnere fra det øverste sjiktet innen internasjonal samtids- og støykunst. Å fremføre resultatet gjorde oss definitivt bedre som live-band i ettertid. Selve produksjonen var også mer kompleks enn vi har vært vant til fra dagjobben i Enslaved – preproduksjon i Rikskonsertenes lokaler i Nydalen og selve turneen ga også verdifull erfaring for apparatet rundt oss.

Verdifullt nybrottsarbeid
Det kan være at midler direkte ut til arrangører har mye for seg innen det kommersielle feltet, men jeg tror at fremtidige konstellasjoner i samme ånd som Trinacria, ”Motorpsycho vs Supersilent” og så videre skylles ut med Rikskonsertenes offentlige konsertbadevann. Folk må gjerne synes slike prosjekter er det dummeste siden VG-setningen ”Willy Nelson, kjent fra blant annet samarbeidet med Kurt Nilsen” – men jeg forbeholder meg retten til å se en verdi i nybrottsarbeidet Rikskonsertene har gjort gjennom å føre ulike uttrykk sammen innen rammer som gjorde utvikling og gode konserter mulig.

Jeg betviler sterkt at lokale arrangører; det være seg studenter, kapitalister eller idealister, kommer til å ha kapasiteten til å gjøre samme jobben. For min egen, og andre som synes musikk godt kan være risikabel, uventet, merkelig (eller ”helt føkka” som enkelte Inferno-gjengere bemerket etter live-debuten til Trinacria) og gjerne litt provoserende, sin del – håper jeg at jeg tar feil.