Dette er grunntonen i Rikskonsertenes høringsuttalelse. Rikskonsertene mener at de med sitt allerede godt utviklede nettverk kan og bør brukes enda mer: Blant annet til markedsføring, turnélegging og administrativ hjelp for ensembler som sliter med slikt. Dette ønsker de også å tilby til konkurransedyktige priser. I spørsmålet om genre-likestilling i forhold til ensemble-støtte, er Rikskonsertene noe mer vage: “De ordninger som blir etablert, bør i hovedsak være “genreuavhengige”, skriver de, i samme avsnitt som det holdes på det gamle kravet om “kunstnerisk kvalitet” fremfor “profesjonalitet”.

Einar Solbu, Rikskonsertene

Av Einar Solbu, direktør for Rikskonsertene

Høringsuttalelse om utredningen om musikk- og vokalensembler

Rikskonsertene har lest Jørgen Langdalens utredning om musikkensemblene i Norge med stor interesse. Vi er glad for at ensemblenes situasjon er tatt opp til bred vurdering. Som utredningen peker på, har Norge et bredt spekter av instrumental- og vokalensembler på høyt nivå. Disse er en sentral ressurs i landets musikkliv, og mye bør gjøres for at det de står for som utøvende grupper skal komme publikum til gode over hele landet. Det er også viktig at forholdene blir lagt til rette både for at eksisterende ensembler skal kunne utvikle seg kunstnerisk og formidlingsmessig, og for at nye ensembler skal få sjanse til å finne fotfeste i musikklivet.
Vi har valgt først å gi noen mer frittstående kommentarer til et par grunnleggende problemstillinger. Deretter vil vi knytte merknader til noen punkter i utredningen, bl.a. til enkelte av konklusjonene.

1. Et par grunnleggende utfordringer

Utredningen legger stor vekt på at det må legges inn virkemidler i hele produksjons- og formidlingskjeden dersom ensemblene som kunstnerisk ressurs, skal komme mange til gode. Dette kan vi slutte oss til.

Vi mener imidlertid at utredningen for ensidig viser til økonomiske støttetiltak når den drøfter virkemidler. Vi vil peke på to forhold som etter vårt skjønn burde vært vesentlig bedre utredet og drøftet, i tillegg til de støttetiltak som foreslås:

Forholdet mellom symfoniorkestrene og ensemblene innen klassisk musikk og samtidsmusikk
Dette forhold er så vidt berørt mot slutten av utredningen, men det er ikke utviklet. Det er nylig lagt fram en utredning om de norske symfoniorkestrene. Den viser at det innenfor de fleste symfoniorkestrene i landet er uanvendt ‘kapasitet’. Vi vet, og det bekreftes i utredningen, at flere av de fremste kammerorkestrene og sinfoniettaene (samtidsmusikkensemblene) er rekruttert fra de faste symfoniorkestrene.

Før det trekkes endelige slutninger om hvordan det best skal legges til rette for ensemblene i landet må man ha sett grundig på deres forhold til orkestrene. Dette gjelder naturligvis ensemblene som besetningsmessig og ut fra tradisjoner er nært knyttet til orkestrene. Her må det etter vårt syn ligge muligheter for bedre utnyttelse av kompetanse så vel som apparat både når det gjelder produksjon og formidling.

Rikskonsertene som ressurs
Utredningen peker på at Rikskonsertene gjør relativt lite med norske ensembler. Vi vil imidlertid påpeke at en vesentlig andel av de ensembler som nevnes i utredningen, har inngått i Rikskonsertenes konserttilbud i løpet av de senere år. Når vi likevel må si oss enig i utredningens påstand, er årsaken at Rikskonsertene ikke makter å gi det enkelte ensemble tilbud om oppdrag med et samlet volum som er av vesentlig betydning for deres virksomhet. Den eneste grunnen til dette er at Rikskonsertenes konsertvolum begrenses av våre budsjettrammer.

Rikskonsertene samarbeider i dag med ca. 60 arrangører i landet, spredt på alle sjangertyper. Det samarbeidsapparatet som er i funksjon, kan uten tvil brukes til formidling av vesentlig flere konserter enn det som gjøres i dag. Vi ville anta at det markedet disse arrangørene representerer, vil kunne ta imot 2-300 flere konserter pr år, dvs. et snitt på ca. 5 konserter mer pr. år og arrangør.

Innefor området offentlige konserter (i motsetning til skolekonserter) er Rikskonsertenes hovedoppgave å formidle gode programmer med fremragende musikere. Det blir fra tid til annen fremhold, med negativ undertone, at Rikskonsertene selv vil “produsere” – dvs. skape fra grunnen av – de konsertprogrammer institusjonen tilbyr til lokale konsertarrangører. Virkeligheten er at de aller fleste av Rikskonsertenes programmene blir til i nært samarbeid mellom de aktuelle musikerne og Rikskonsertenes programmedarbeidere. Rikskonsertene tar imidlertid ansvar for alle praktiske og økonomiske forhold knyttet til turnéplanlegging og –gjennomføring. I forhold til et framtidig systematisert samarbeid med norske ensembler vil vi signalisere klar forståelse for at fremragende ensembler ønsker stor grad av frihet i kunstneriske beslutningsprosesser.

Rikskonsertene har et sterkt ønske om et utvidet og systematisert samarbeid med norske ensembler. Dette gjelder også innenfor skolekonsertvirksomheten som med full utbygging vil representere over 10 000 konserter per år.

Vi er av den oppfatning at det formidlingsapparat Rikskonsertene representerer, og de nettverk Rikskonsertene allerede arbeider innenfor, bør være et høyst aktuelt virkemiddel når det skal legges til rette for at norske ensembler skal bli hørt av mange flere rundt om i landet. Rikskonsertene kan naturligvis ikke formidle et økt antall programmer uten at det stilles økonomiske midler til disposisjon, men vi mener at økt bruk av Rikskonsertenes formidlingskompetanse og –apparat, vil gi en svært effektiv bruk av nye ressurser.

2. Andre merknader

Profesjonalisering av ensemblefeltet
Rikskonsertene støtter utredningens anbefalinger hva gjelder å styrke det statlige engasjement på feltet. Det er ingen tvil om at det foreligger et stort uinnløst kunstnerisk potensial i mange av de ensembler som har blitt etablert i senere og at dette kan utnyttes bedre.

Avgrensing mot markedet
Innenfor rammene av denne høringsuttalelsen har vi ikke maktet å gi fyllestgjørende kommentarer på dette området.

Utredningen sier på s. 56 at “Rikskonsertene kan derfor betraktes som et markedskorrektiv”, og for mye av vår virksomhet stemmer dette. Men særlig på den offentlig konsertarenaen vil vi også påstå at vi foretar kunstneriske og strategiske valg som tidvis fungerer som et markedsincentiv. Et godt eksempel på dette er vårt lanseringsarbeid i samarbeid med en rekke aktører innen klassisk/samtid, jazz og pop/rock. Vi har tilsvarende visjoner innen folkemusikkfeltet. Nettopp ved å gi unge, profesjonelle artister hjelp i starten av sin karriere, setter vi dem i bedre stand til å kunne stå på egne økonomiske ben, både nasjonalt og internasjonalt.

Således er det lett for oss å støtte utredningens synspunkt “Markedsvurderinger må derfor etter vår oppfatning foretas for hvert enkelt tiltak, for hvert enkelt ensemble, og ikke for hele sjangere under ett.”

Virkemidler i ensemblepolitikken
Det blir konstatert at den statlige politikken på kulturområdet i hovedsak er basert på økonomiske virkemidler og at Rikskonsertene som statlig institusjon er det eneste unntaket fra denne hovedreglen på musikkpolitikkens område (jf. s. 98 i utredningen). Rikskonsertene kan ikke akseptere de betenkeligheter som ifølge utredningen ligger i at “det offentlige går inn som aktør blant de uavhengige aktørene”. Det er derfor en oppmuntring at utredningen fastslår at den ikke er “bekymret for kunstens frihet i forbindelse med Rikskonsertene”.

Rikskonsertene skal i likhet med en rekke andre aktører forholde seg til målene for musikkapitlet på statsbudsjettet. Vår erfaring er at Rikskonsertenes kunstneriske valg ikke gjøres til gjenstand for detaljstyring fra departement eller politisk ledelse. Vi må imidlertid være forberedt på åpen debatt om våre valg, men vi håper at slike debatter har ønsket om en vitalisering og profesjonalisering av formidlingskjeden som sitt sentrale utgangspunkt.

Rikskonsertene ønsker å være serviceorgan for ensemblene. Det består i utgangspunktet å ivareta en del av de “administrative tjenestene” som utredningen konstaterer at mange ensembler så sårt har behov for. Dette omfatter bl.a. markedsføring og turnélegging. Når forholdene ligger til rette for det, vil også Rikskonsertene søke å “bidra aktivt til den kunstneriske utviklingen av musikere og ensembler, så vel som til utviklingen av feltet som helhet”. (Sitatet er hentet fra utredningens noe høystemte beskrivelse av plateselskapene, side 45).

Rikskonsertene må være forberedt på å tilby disse tjenestene i konkurranse med andre tilbydere av slike tjenester i den grad disse finnes.

Ansvarsdeling mellom forvaltningsaktørene
En vesentlig del av statens stimuleringstiltak overfor ensemblene vil sannsynligvis også i fremtiden baseres på økonomiske virkemidler iverksatt som tilskudd. Vi tror at Norsk kulturråd bør få ansvar for flest mulig av de aktuelle tilskuddsordningene for å kunne realisere helhetsløsninger på feltet. En viktig årsak til at Norsk kulturråd er kandidat til en slik oppgave, er at de ikke selv driver tjenesteyting i konkurranse/samarbeid med andre aktører i musikklivet.

Innretting av tilskuddsordningene
Utredningen peker en rekke spørsmål ved de tilskuddsordninger som er etablert overfor ensembler, men gir få konkrete “oppskrifter” på hvordan de ideelt sett burde innrettes.

Det er en kjensgjerning at vi har å gjøre med tilskuddsordninger som “er farget av sin tid” og at det feltet man her skal stimulere er meget komplekst.

Vi tror at en erkjennelse av behovet før økt statlig engasjement på ensemblefeltet kombinert med en helhetlig forvaltning under Norsk kulturråd er et godt grunnlag for å ta fatt på disse utfordringene.

Det er likevel en utfordring i seg selv å klargjøre hvor i produksjons- og formidlingskjeden man skal bruke økonomiske virkemidler direkte overfor ensembler, eventuelt benytte andre virkemidler eller stimulere andre aktører. Vi tror ellers at man bør etablere noen prinsipper for utforming av tilskuddsordninger på ensemblefeltet og vil antyde følgende:

* Mål som går på kunstnerisk kvalitet må være en avgjørende faktor i tildelingene.
* Det bør være mulig å tildele både prosjekttilskudd og mer eller mindre generelle driftstilskudd over en kortere eller lengre perioder.
* De ordninger som blir etablert, bør i hovedsak være sjangeruavhengige.

Publisert:

Del: