– Hun var rett kvinne til rett tid, skriver NRKs Carl Henrik Grøndahl i dette minneordet over Reidun Berg: – Vis meg den som kan leve tett sammen med over 50 sterke, dyktige, selvbevisste musikere uten kamp. Med Reidun Berg ble disse motsetningene konstruktive.

Reidun Berg (Foto: Fond for Utøvende Kunstnere)

Carl Henrik Grøndahl, NRK

I fjor lot Reidun Berg seg overtale til å feire 70-årsdagen. Hun var alvorlig syk, men livsglad, nygift og omgitt av det frodigste i norsk musikkliv. Kvelden ble et musikalsk show uten sidestykke. Hun hadde tenkt at godordene fikk vente til nekrologene, men her fikk hun dem.

Den siste februardagen i 1987 gikk Reidun Berg alene ned i Store studio og fortalte musikerne i Kringkastingsorkestret at hun var ansatt som deres første administrative leder og skulle begynne dagen etter. Ingen hadde orientert dem. Ingen sjefer fulgte henne. Musikerne hadde vært gjennom ti opprivende år med vonde kamper. Var de igjen blitt påført en sjef de ikke ønsket? Det hang kniver i luften. Ingen ideell start, for å si det mildt.

Det avgjørende skjedde trolig tre uker senere. Musikerne fikk notene til et vanskelig verk for sent. Reidun støttet dem mot musikksjefen. Verket ble tatt ut. Musikerne opplevde en alliert leder som talte deres sak.

Det var ingen selvfølge.

På den tiden så sjefer i NRK på musikerne i KORK som uønskede, bråkete motparter man burde holde seg unna og ellers sette grenser for. NRK finansierte fem orkestre. Oslo-filharmonien var stas. Musikk-kjennerne i NRK rynket på nesen av KORK. I 1991 lager NRK en informasjonsavis om NRK og kulturen. Filharmonien får en helside.

KORK blir ikke nevnt med ett ord.

Slik var virkeligheten da Reidun Berg tok tak i orkestret. I dag svinger det av KORK. Det er attpåtil vedtektsfestet. Nedleggelsen henger der ikke lenger. Det er dette Reidun Berg etterlater seg.

Hun var rett kvinne til rett tid.

I 1989 kom det kunstneriske vendepunktet med den nye dirigenten Ari Ostrowsky. Kultureliten var samlet i Aulaen og ventet seg vel en underholdningskonsert. De fikk noe annet, en markering av at “Kringkastingsorkestret er på vei ut av husorkestertilværelsen på Marienlyst”, som en kritiker skrev.

Lille Reidun Berg hadde tyngden.

Faglig – hun var utdannet pianist og hadde lang fartstid som programskaper og produsent i NRK.

Og organisatorisk – hun satt i styrene for det meste av det som skaper noe i norsk musikkliv, og hun kjente alle.

Hun var en dyktig impresario. Fremfor alt hadde hun en meget utholdende kjærlighet til orkestret. Til det siste kalte hun musikerne sine barn. Det kunne være turbulent. Hun lytter ikke på oss, sa musikerne. Hun er for rask. De er umulige, kunne Reidun si. Vet du hva de har funnet på nå? Slik måtte det og skulle det være.

Vis meg den som kan leve tett sammen med over 50 sterke, dyktige, selvbevisste musikere uten kamp. Med Reidun Berg ble disse motsetningene konstruktive.

I de 13 årene hun ledet orkestret, fikk det form til sin kraft og ord på sine ambisjoner.
Nå er hun borte. De kjappe skrittene. Det unge smilet. Gløden. Gleden med de mange undertonene.

Nå er hun støv slik vi alle skal bli til støv.

Arthur Klæbo sa det: “Dei som fortener takken mest, er døde og borte. Ungdomen veit snaut at dei har vore til. ”

Publisert:

Del: