FESTIVAL: Øyafestivalen er i gang, og Svein Egil Hatlevik beretter om sine opplevelser onsdag og torsdag. – Det er noe med det tettstappa programmet på Øya som får en til å tenke at det finnes for mye musikk i verden, snarere enn å oppnå den ekstatiske festivalfølelsen hvor man blir høy på takknemlighet for all den vakre musikken man har fått høre, skriver han i denne første festivalrapporten.

Mayhem, Inferno 2004 (Foto: Maia M.H. Drachensteen)

Av Svein Egil Hatlevik

Torsdag leverte Sonic Youth forskriftsmessig på Engascenen. Jeg opplevde et band som ikke hadde noe å bevise, som spilte på hjemmebane for hjemmepublikummet sitt. Sonic Youth hadde jo etter hva jeg erfarer selv bedt om å få spille på Øya. På mange måter forstår jeg Sonic Youth. Hvis du står på scenen og tenker: ”Jeg er Thurston Moore. Med meg på scenen har jeg Lee Ronaldo og Kim Gordon. Jeg trenger ikke å bevise en dritt.” Vel, det er ikke nok for meg.

Jeg snakka med mange andre som syntes konserten var veldig bra, men jeg gikk heller og sjekka ut Jamie Lidell på Sjøsiden. Etter at vi hadde stått og hørt på dette en stund, kom min anmelderkollega Peter Vollset fra Dagbladet med følgende uttalelse: ”Dagens musikk er akkurat som bøndene som dyrker marka år etter år etter år uten å la marka hvile. Jorda blir utarma og man trenger stadig mer kunstgjødsel.”

Og kanskje var ikke Jamie Lidell så ille, kanskje ikke Sonic Youth heller, men det er noe med det tettstappa programmet på Øya som får en til å tenke at det finnes for mye musikk i verden, snarere enn å oppnå den ekstatiske festivalfølelsen hvor man blir høy på takknemlighet for all den vakre musikken man har fått høre.

Valgets kval

Når Tommy Tokyo & Starving For My Gravy (sic) gikk på scenen etter dette på Vika-scenen var det ikke annet å gjøre enn å rømme og søke tilflukt fra all denne jævla musikken.

Heldigvis kunne jeg søke tilflukt i visshet om at det var høydepunkter i vente. Men hva skulle man velge? Sigur Rós eller Turboneger? Gid valget var så enkelt. Men Turboneger hadde bestemt seg for å spille hele ”Apocalypse Dudes”-skiva. Hadde det bare vært en vanlig Turboneger-konsert, ville det vært enkelt å velge Sigur Rós.

Men Turboneger hadde faktisk noe å bevise. De skulle bevise at formeldødspønken deres fortsatt er verdt å høre på. Kreftrammede Knut Schreiner skulle bevise at han er frisk og at han er sjef på gitar selv om han er så tynn at han umulig kan ha underhudsfett på fingertuppene. Konserten var et fyrverkeri av fyrverkeri (faktisk), og det var fint å gjenoppleve en av de beste norske rockeskivene noensinne. Eller som Hank von Helvete så treffende sa: ”Denne skiva er egentlig ganske kul.” Spot on.

På Rockefeller spilte japanske Nisennenmondai repetativ discopunk, noe som ikke helt klarte å fange oppmerksomheten mer enn gjennom et par låter. Men trommeslageren imponerte i hvert fall. Det glemte jeg imidlertid veldig fort etter at Original Silence kom opp på scenen med Paal Nilssen-Love bak slagverket. Det var god plass foran scenen, som gjorde det mulig å stå kun få meter fra trommesettet for oss som hadde lyst til å måpe.

Premissleverandøren Mayhem

Onsdagens største opplevelse var Mayhems konsert på Sjøsiden. De spilte stort sett relativt nytt materiale – det vil si materiale som er laget etter at Øystein Årseth døde. Dette er forsåvidt bare rimelig, siden denne konserten var den siste til gitarist Rune ”Blasphemer” Eriksen. Og da bør han jo spille låter han har laga sjæl. Av gammelt materiale fikk jeg bare med meg låta ”Freezing Moon” og en låt fra Deathcrush-skiva.

Men det er det nyeste materialet til Mayhem som er spennende å høre på, spesielt samspillet mellom gitar og trommer. Strengt tatt kunne Mayhem gått på scenen med bare trommer og gitar uten at jeg ville ha savnet noe. Ikke til forkleinelse for vokalist Atilla og bassist Necrobutcher, men Mayhems elegante og fintfølende gitar- og trommesamspill er mer enn nok for å tilfredsstille meg.

Oppå dette blir vokalistens forstyrrede og forstyrrende framtoning en velkommen påminnelse om at vi ikke bare er her for å kose oss, men for å konstant minnes om hvilken føkkd øpp skakkjørt verden vi lever i. Mayhem er med sin selviscenesatte bakgrunnshistorie premissleverandører for hvordan black metal som sjanger krever noe mer enn musikk. Denne tradisjonen har heldigvis vokalisten Atilla klart å ta fatt i med atskillig selvironi. Ingenting er tristere enn black metal uten selvironi i 2008.

Tidligere har Atilla gått på scenen med Snurre Sprett-kostymer, julenissedrakt eller kledd ut som et tre. Denne gangen hadde han kledd seg ut som ei reke, og tidlig i konserten fødte han en liten fiskebaby. Kanskje var det en havfrue? Babyen ble innlemmet i et slags rituale med uklart formål.

Etter Mayhems opptreden var det å gå på andre konserter helt utelukket.

Tidligere på onsdag leverte Kaizers Orchestra en imponerende opptreden. Janove Ottesen spilte publikumsorgel til det samme publikummets store glede. Girl Talk var ok.

Publisert:

Del: