Ballade har her gleden av å presentere et stort og humoristisk reisebrev av Asbjørn Blokkum Flø. Utgangspunktet er hans reise til Bourges-festivalen, som av mange regnes for verdens viktigste festival for elektroakustisk musikk. Med de to svært teknologikritiske romanene Thure Erik Lunds “Grøftetildragelsesmysteriet” og Mary Shelleys “Frankenstein” i bagasjen, samt en vannkoker og en pakke english breakfast tea, satte den norske komponisten i starten av juni kursen mot en musikkfestival som har en historie som er fire ganger så gammel som Quartfestivalen – med første festival alt rett etter Woodstockfestivalen i 1969.

Bourges 2004

Av Asbjørn Blokkum Flø

Er International Festival of electronic music and sonic art -Bourges (http://www.imeb.net/) den viktigste festivalen for elektroakustisk musikk?

Hvis man sammenligner den med en del andre festivaler for elektronisk musikk, så er det noen trekk som gjør at den skiller seg ut.

Den andre store festivalen for elektroakustisk musikk; International Computer Music Conference (ICMC) (http://www.computermusic.org/) er en omreisende festival for elektroakustisk musikk. Denne festivalen har et mer teknisk preg, og har mer fokus på amerikansk akademia og nyvinninger innen computerteknologi for musikk enn fokus på musikalsk komposisjon.

Så har man Ars Electronica i Linz, Østerike (http://www.aec.at) Denne festivalen for elektronisk kunst generelt, var lenge en viktig festival for elektroakustisk musikk, men har i de siste årene skiftet fokus mer over på interaktiv elektronisk kunst og elektronika.

Det samme kan sies om Dutch Electronic Art Festival (DEAF) (http://www.v2.nl/deaf/) som arrangeres av V2_Organisation institute for the unstable media som er et senter for kunst og teknologi, og ligger i Rotterdam. Denne festivalen har også hovedfokus på elektronisk kunst og de elektroniske musikalske bidragene ligger nærmere Dead Kennedys og David Bowie enn Beethoven og Weberen for å si det på den måten.

En annen viktig internasjonal festival for elektroniske utrykk er Transmediale (http://www.transmediale.de) i Berlin, som er Tysklands største festival for digital kunst. Men denne festivalen har også hovedfokus på lyd i kunst kontekst, og er nokså kjemisk fri for elektroakustisk musikk.

En festival som faktisk har stor fokus på samtidsmusikk og bruk av teknologi er Agora-festivalen (http://agora2004.ircam.fr/) i Paris. Denne blir drevet av IRCAM, men det fører jo selvsagt til at denne festivalen blir preget av Ircams estetikk. Og siden Ircam aldri har drevet så mye med elektroakustisk musikk, så blir programmet mer preget av den tradisjonelle blandingen av computerstøttet komponering og musikk for instrumentalsolist og datamaskin som Ircam er kjent for.

Ellers har man jo International Rostrum of Electroacoustic Music (IREM) (http://www.unesco.org/imc/rostirem.html) som i år ble holdt i Roma, men dette er en festival for uetablerte komponister og har ikke den samme graden av profesjonalitet som Bourges.

Det finnes selvsagt en rekke mindre festivaler for ren elektroakustisk musikk omkring i verden hele året med ulike temaer som for eksempel Stockhausen eller Chilensk EA musikk, men ingen av disse har den samme internasjonale anerkjennelsen som Bourges festivalen. Det som skiller denne festivalen fra for eksempel ICMC er jo det positive fakta at den ikke har noe teknisk fokus i det hele tatt. Ingen foredrag om fysisk modellering, lisp programmering eller fraktaler. Faktisk var det ingen foredrag under festivalen det hele tatt. Og denne fokusen bort fra teknologien og inn mot komposisjonen og lyttingen gjør at festvalen markerer seg som en kunstnerisk arena og ikke en teknologisk, som så alt for ofte er det vanlige i det elektroakustiske miljøet.

Det må også nevnes at et svært sympatisk trekk ved denne festivalen er at alle konsertene er gratis. Dette fører til at komponister, studenter og andre med lite penger og stor interesse kan orientere seg fritt i det store antallet konserter som finnes. Og det må jeg innrømme med en gang: selv om jeg hørte utrolig mye musikk, hadde jeg ikke på langt nær muligheten til å få med meg alt, da jeg er svært forsiktig med å pådra meg det som kalles klangforgiftning.

Bourges – byen Lynch glemte

Byen Bourges er vel prototypen på det som kan kalles “en fortryllende vakker fransk småby”. Her finnes veier fra romertiden, middelalderkatedraler, rennesansebygg og art deco-parker. Om man står midt i sentrum og ser seg omkring får man lett følelsen av å være satt flere hundre år tilbake i tid, og går du en tur ute rundt katedralen om natten så snubler du sannsynligvis over de nattlige visningene med lysbilder av rennesansemaleri akkompagnert av luttmusikk. Siden jeg har visse fordommer mot “det vakre” og sofistikert fransk kultur generelt, prøvde jeg å undersøke om det noe sted i denne byen på ca 75.000 – 100.000 mennesker kunne finnes steder der malingen flasset av triste høyhus og fjortiser sniffet lim i skyggen av kebabsjapper og til lyden av ørkesløs østeuropeisk disco. Men Bourges virker kjemisk fri for denne type steder. Jeg leide en sykkel og syklet i timevis i bourges og området rundt to dager på rad for å avdekke om det fantes et Bourges som ikke ga deg følelsen av å sitte i en konstant amerikansk “Theme park” med middelalder-Europa som tema. Men det finnes ikke. Uansett hvor du er i Bourges så er omgivelsene preget av konstant idyll. Om det er i det store sumpområdet Les Marais, rundt Auronsjøen, ute i forstedene eller ute blant kornåkrene på landsbygda så er alt rent, pent og hyggelig.

Det blir som i David Lynchs film Blue Velvet fra 1986 der hovedpersonen Jeffrey Beaumont spilt av Kyle MacLachlan, vender hjem til sin idylliske amerikanske soveby av en forstad preget av plenklippere og hvitmalte stakittgjerder bare for å snuble over et menneskeøre i gresset. Hans beslutning om å etterforske dette selv fører ham ned i den usynlige og mørke underverdenen til Frank Booth spilt av en gal Dennis Hopper. Dette med det mørke og syke som skuler seg bak en pyntelig fasade er jo et gjennomgangstema for Lynch, og man får lett den samme følelsen i byer som Bourges (eller Molde og Gjøvik for den del). Denne harmonien er for god og skjevt smilende til å være sann. Men denne idyllen og den alltid tilstedeværende varmen er jo også en god medisin for å glatte over eventuelle overdoser av dårlig kunst.

Et godt eksempel på denne alltid tilstedeværende følelsen av skjønnhet og historie er konsertstedet Les Palais Jacques Coeur, som er et av de tre hovedstedene for konserter under festivalen. Dette slottet fra 1400-tallet er et av de vakreste og best fungerende utendørs konsertsteder som jeg har vært på i Europa, og når mørket senker seg, flaggermusene flyr over hodet på deg og middelaldersmådjevlene blir opplyst av scenelys, så er dette i sannhet et spektakulært sted.

IMEB – litt historikk, litt geografi

Tilbake til festivalen og det musikalske innholdet.

Hvem er arrangørene IMEB?

IMEB (Institut International de Musique Electroacoustique Bourges) ble startet i 1970 under navnet GMEB (Groupe de musique exprimentale de Bourges) av komponistene Françoise Barrier og Christian Clozier som fortsatt leder senteret. En gruppe komponister i Paris hadde sett seg lei på at det eksperimentelle elektroniske musikklivet i Paris var dominert av GRM (og etter hvert IRCAM). Det var vanskelig for personer utenfor miljøet å få arbeide i studioer eller få spilt musikken sin på konserter. Og på denne tiden trengte du faktisk store økonomiske ressurser for å jobbe med elektronisk musikk i motsetning til i dag. Derfor bestemte de seg for å ta toget to timer sørover og etablere sitt eget miljø. Og der har de holdt denne festivalen i 34 år og en internasjonal konkurranse i 31 år.

Mennesker: fort å møte

Den store fordelen med festivaler i små byer kjenner vi godt her i Norge, der man for eksempel på Kongsberg eller Molde Jazzfestival kan treffe både Miles Davis og John Zorn tilfeldig på gaten, rett og slett fordi festivalen er i en liten by. Slike situasjoner er svært usannsynlige i byer som New York eller London. Slik er det også i Bourges. Her kan du møte komponister av elektroakustisk musikk som for eksempel Françoise Barrier, Gerald Bennet, Clarence Barlow og Ambrose Field fordi de sannsynligvis bor på det samme hotellet som deg selv eller spiser på den samme caféen.

Programmet

Hva bestod årets program av? Vel, det var flere ulike serier som gikk på totalt 46 konserter med flere hundre nye verk fra hele verden, blant annet fra Norge. Av serier kan jeg nevne; “Les Maïtres Sonneurs” som var en serie med musikk spesialskrevet for festivalen med 134 nye verk (der alle innsendte bidrag ble spilt!). Åpne konserter, der man kunne bare stille opp på morgenen og melde seg på. Ulike serier fra forskjellige land. Ny polsk musikk fra Krakov. Unge komponister, Nye internasjonale verk, live elektronikk, performance, teater, dans og installasjoner.

Det vil si et svært omfattende program på 10 dager.

I tillegg har det i forkant av festivalen funnet sted en konkurranse i elektroakustisk musikk, der vinnerne blir kåret under konkurransen.

Konserter mandag: Norsk støy, intellektuell porno

Mandag startet med årsforsamling i ICEM (International Confederation for Electroacoustic Music). Dette var for så vidt et interessant innblikk i fransk møtekultur som er tilsynelatende ustrukturert i forhold til den nordiske, men jeg var glad når jeg måtte dra på soundcheck til den norske konserten senere på dagen. Den norske konserten skilte seg klart ut fra resten av programmet med sin støyende karakter, men dette visste jeg selvsagt ikke sikkert før festivalen var over.

Neste konsert var i Les Palais Jacques Coeur og bestod av fjorårets vinnere (som også finnes utgitt på CD, http://www.imeb.net/NEWS/cd17.html ), og inneholdt generelt svært så ordinær elektroakustisk musikk. Et absolutt unntak var Ambrose FIELDs “One hell of a place to lose a cow” som er en 18 minutter lang lydmontasje som beskriver det kontemporære California i underlige kombinasjoner av gitarsoloer, jublende folkemasser og elektroakustiske bearbeidelser. Denne absurde kombinasjonen av lyd og tematikk gir verket et personlig særpreg som ikke mange andre verk hadde. Ellers var verket “Signes émergents” (Emerging Signs) av Mario MARY realisert på INA-GRM et svært virtuost EA verk med ekstrem beherskelse av mediet og håndverket. Men denne flinkheten utrykte ikke noe annet enn nettopp det; flinke skygger av tidligere verk i samme sjangeren.

Neste forestilling denne dagen var en danseforestilling med musikk av Dieter Kaufmann. Bortsett fra at det var en naken dame som danset på scenen belyst av ulike abstrakte videoer (det vil si i praksis “intellektuell” porno) så var dette heller triste saker. 1 ½ time med ulike klipp og bearbeidinger av orkestermusikk av Debussy blir i lengden kjedelig.

Konserter tirsdag: Ingen kommentar

Tirsdag startet med to formiddagskonserter med “åpent program”, som i praksis vil si at alle slipper til. Dette ga den første konserten et jevnt lavt nivå, med unntak av verket “La promenade presque mineur” som var på et ekstremt lavt nivå! Dette stykket (som var så dårlig at jeg måtte le, men ikke klarte det helt allikevel) bestod av opptak av en fyr som satt og spilte en melodi på et casio-keyboard litt i utakt, og musikken hørtes ut som en litt ukvalifisert restaurantmusiker som ikke får jobben som underholder på danskebåten. Og dette var ikke ironisk musikk. Det er jeg ganske sikker på. Lydteknikeren, som ellers under festivalen aldri kommenterte noe, snudde seg etter stykket og sa “No comment.”

Etter disse to konsertene trengte jeg en pause, men hentet meg inn igjen til kveldens konsert med ny Polsk musikk fra Krakov. Dette var ganske ordinær musikk, med unntak av videoen “project IEN” som på tross av at den bar litt preg av å være et “arty” produkt fra en kunstskole, i det minste representerte et stykke som i sin intensitet og samtidsdokumentariske preg hadde et utrykk som skilte seg ut fra mengden.

Onsdag, torsdag: Eksentrisk, konsentrisk

Onsdag startet igjen med to åpne formiddagskonserter der den første preget av etniske instrumenter i new age-drakt. Den andre konserten inneholdt verker av en fransk komponist som hadde vært stille i 30 år, før han hadde begynt å realisere sitt gamle lydarkiv igjen. Vel… ingen kommentar.

Den neste konserten var en ren EA-konsert under overskriften Concert Internationale Créative 4, altså en samling av nye internasjonale verk. Denne konserten var nokså forutsigbar med unntak av urfremføringen av Elio MARTUSCIELLOs stykke “Circé” som inneholdt ekstreme mengder svart/hvitt kontraster og stillhet. Et nokså personlig bidrag.

Den siste konserten denne dagen var i det miste annerledes eller eksentrisk. “Spectacle musical: Jardins suspendus” av Pierre MARIÉTAN var en eksentrisk blanding av stemme, alpehorn, 8mm film, tape, bukke horn og spilledåse. En gammel mann med langt hvitt hår i hvit dress satt på scenen og skrudde på et apparat. Av og til gikk han frem og spilte eller resiterte litt med Tom Waits-stemme. Vel. Slutten på forestillingen var uutholdelig. 20 minutter med dårlig improvisert overtonesang førte til at flere personer på setene foran meg la seg ned for å sove.

Torsdag inneholdt bl.a. en konsert for trombone og elektronikk, men musikken blir fort kjedelig når de elektroakustiske komponistene på den ene siden skriver komplekse klangverdener for tape, men på den andre siden skriver helt ordinære atonale melodier for trombonen. Den eneste komponisten som faktisk klarte å bryte ut av dette mønsteret var flinkis-komponisten Luca FRANSESCONI med verket “Animus”. Denne nokså tradisjonelle instrumentalkomponisten var ironisk nok den som benyttet litt mer avansert klangbehandling av trombonen enn de andre. Det viser vel bare det at selv om en komponist behersker klangverdenen i musikk concrete-tradisjonen, behøver ikke det bety at han kan skrive for instrumental besetning.

Siste forestilling var komponisten Pierre BOESWILLWALD som hadde humoristiske tekster med elektroakustiske lydeffekter. Men dette må man kunne fransk for å få med seg.

Fredag: Kunst og installasjoner

Fredag benyttet jeg sjansen til å besøke lydinstallasjonene og kunstutstillingene som var i forbindelse med festivalen. Det første jeg så var lydinstallasjonen “sculptures à musiques” som lå i et lite kapell (Chapelle Saint Martin) litt utenfor bykjernen. Jean-Pierre Niogret som hadde laget installasjonen i samarbeid med komponisten Yves Coffy, demonstrerte entusiastisk installasjonene. Installasjonene var overraskende lavtekniske, og bestod av en rekke objekter som man kunne spille på (en type slagverksinstrumenter) og som ble elektronisk forsterket og delvis prosessert. Hele konstruksjonen var veldig enkel, på grensen til det naive, og selv om det ikke virket som om det var noe dypereliggende konsept bak det hele var det utrolig behagelig å høre disse naivistiske akustiske lydene etter en hel uke med EA musikk av varierende kvalitet.

Den neste installasjonen jeg så var “Petites musiques de bruits” av Alain De Filippis som lå i et lite galleri midt i byen (Galerie La Box / ENSAB) Denne installasjonen var også av en slags simplistisk / anarkistisk karakter, og var med sine akustiske støymaskiner en klar hommage til de gamle futuristene. Denne var altså også overraskende “low-tech”.

Den neste utstillingen var “structures – énergies” av Régis Hervagault som bestod av bilder fra serien som festivalplakaten var hentet fra. Bildene bestod i en serie med computergenererte bilder i sterke farger. Disse var rett og slett utrolig dårlige og viser festival-ledelsens totale mangel på visuell estetisk sans. Dette gjenspeiler seg også i cd-coverene. Estetikken består i en slags “90-talls-high-tech-techno-syre-hippie-farge-eksplosjon” og kan studeres nærmere på denne siden:http://www.imeb.net/NEWS/cd17.html.

Den andre rene visuelle utstillingen Utstillingen “pièces visuelles” av Pierre Boeswillwald som kort fortalt kan beskrives som en slags lokal Picasso med dårlig teknikk eller noe slikt. Ikke noe å snakke om.

Den siste utstillingen var “Synthèse anamnèse (71-03)” som var en dokumentarutstilling rundt IMEBs historie, og i tilegg en teknisk demonstrasjon av IMEBs eget sjarmerende verktøy for elektronisk musikk, CYBERSONGOSSE 7MI
(http://www.imeb.asso.fr/PIX/instrument.html ), som ble produsert i fjor sommer. Dette instrumentet for realtime analog og digital signalbehandling hadde nok sin funksjon tidligere, men er i dag med muligheten man har for hardwarekontrollere og software ganske uinteressant, dyr og usofistikert.

Første forestilling denne dagen var en danseforestilling med komponist og danser fra Italia og ellers var deler av teamet fra Oslo. Musikken bestod av live elektronikk for klarinett, med et ganske improvisert preg.

Det som er interessant er at dette improviserte preget kler live elektronikken mye bedre enn for eksempel den noterte musikken for trombone og elektronikk. Grunnen til dette kan ligge i at en improvisatør har mye større muligheter til fleksibelt å tilpasse instrumentklangen til den elektroniske lydbearbeidelsen der og da.

Den siste forestillingen var et foredrag med Elektroakustiske lydeffekter. Men siden foredraget var på fransk så ble det vanskelig å få noe ut av det. Lydeffektene var også ganske middelmådige.

Lørdag: Alt fransk er gresk for meg

Lørdag kveld startet med en konsert med urpremierer på EA-musikk av Nicola SANI, Alain SAVOURET, Jacques DIENNET og Gerald BENNETT. Denne konserten bestod av tradisjonell EA musikk uten de helt store overraskelsene. Gerald BENNETTs verk Un Madrigal gentile må allikevel nevnes. I dette verket bearbeides en renessanse-parodi av en kjent renessanse-madrigal og kombineres med lydene av en billig trommemaskin som stadig kuttes av madrigalen. Dette mildt sagt absurde lydbildet gjorde sitt til at dette verket skilte seg ut. Jeg spurte Bennet etter konserten hva idéen var med denne kombinasjonen og han sa det var en gåte. Jeg ventet noen timer til klokken ble ca. 04.00 og spurte han en gang til, og han sa noe om at det var et symbol på at disse to ulike tradisjonene ikke kan leve i samme univers. Uansett, verket er fortsatt en gåte, og den absurde kombinasjonen er utvilsom annerledes.

Festivalen avsluttet med en teater forestilling med datteren til festivalsjefen og en ung jente i tennisskjørt akkompagnert av musikk av den øst-tyske komponisten Georg Katzer fra Berlin, som bl.a. har studert med Hanns Eisler i DDR på 70-tallet. Vel, nok en gang måtte mine manglende franskkunnskaper hindre meg i franske kunstopplevelser. Teaterstykker på et språk du ikke skjønner er ganske bortkastet. Dette er for øvrig et fenomen som gjennomsyrer hele festivalen. Nesten ingen informasjon finnes på engelsk, og ingen snakker engelsk ved introduksjonen av verker. Det virker som om man tar det for gitt at alle snakker fransk, selv om store deler av publikum kommer fra andre land. Så selv om dette er en internasjonal festival, så er det ikke tvil om at den er født i det franske kulturklimaet.

Søndag var festivalen over, og jeg satte meg på toget til Paris. På reisen satt jeg ved siden av den argentinske komponisten Francisco Kroppfl som kunne fortelle meg at hans studio som han hadde jobbet i siden 1957 hadde overlevd en rekke diktaturer, og at professorlønningen i Buenos Aires er på ca 2.000 kr. Det setter jo selvsagt det europeiske livet i et litt annet perspektiv. Dette var interessant helt til togkonduktøren kom bort til meg og gjorde meg oppmerksom på at jeg satt på første klasse, og at jeg de siste 20 minuttene av togturen måtte skynde meg ned på 2. klasse som jeg hadde betalt for. Nedverdigelsen var total.

Og en siste ting: å komme til Paris etter en uke i en fransk småby (storby i norsk sammenheng selvsagt) var fantastisk. Det er ikke tvil om at Paris på alle måter gir et inntrykk av å være levende og liberal.

Fadeout

Så er SYNTHESE 2004 International Festival of electronic music and sonic art – Bourges fortsatt den viktigste festivalen for elektroakustisk musikk?

Ja, på mange måter er den det.

Men er den nyskapende?

Her er det bare å innrømme det. Det er vanskelig å høre noen fremtidige fornyere i de verkene jeg hørte under denne festivalen. Det virker som om det fleste er skygger av tidligere klassiske verker i genren. Mange komponister har et svært godt grep om håndverket, og kommer fra et miljø som i motsetning til Norge ofte har en over 50 år lang tradisjon for kompleks tenkning i dette feltet. Men det gjør ikke musikken mer original. Snarere tvert imot. Komponistene virker snarere som kopier enn som individer. Og det fratar mange av verkene sin kunstneriske verdi. Men det finnes unntak. Ambrose FIELDs “One hell of a place to lose a cow” er et slikt verk som man kan sette i båsen “elektroakustisk musikk på siden av den elektroakustiske tradisjonen” eller “eksentriker-musikk” Og det er selvsagt positivt ment.

Om den elektroakustiske musikken skal ha noen fremtid utenfor akademia, universiteter og høyskoler, må den tørre å være subjektiv, rar, dum og inneholde sterkere konsepter, og slik situasjonen ser ut nå så virker det nok som om den nye elektroniske musikken vil komme fra helt andre kilder enn fra innsiden av de tradisjonelle institusjonene.

Publisert:

Del: