KRONIKK: Det ble et dokument over en tid som glir fra oss, og som i kraft av nettopp det er viktig, skriver Jan Toreg i dette tilbakeblikket på hvordan Ragnarock-filmen ble til.

© Nasjonalbiblioteket/Arven etter Ragnarock

I sommer var det 40 år siden den første Ragnarock-festivalen gikk av stabelen i Holmenkollen, og den etter hvert smått legendariske filmen fra festivalen jubilerer nå i høst. Det er fristende å ta på de brillene jeg bar den gang, som 22 år gammel filmarbeider, ansatt i en helt spesiell jobb på produksjonen.

Oslo 1973
I etnisk forstand var Oslo fortsatt en ganske homogen by. Ofre for diskriminering, i varierende former, hadde inntil nylig vært nordlendinger – nå ante man en dreining mot pakistanere, men fortsatt var fremmedarbeiderne regnet som et mer eksotisk innslag.

Det første drøye tiåret med en egen ungdomskultur var tilbakelagt. Elvis var på retur og The Beatles hadde regjert og abdisert. Bildet vokste seg mer nyansert; blues, rock, glitter, viser og amerikansk vest-kyst – vokste fram som begreper.

Les også: Et stykke rockhistorie

Men Norge og Oslo sto fortsatt med hovedtyngden i en annen tid. PC, Mac og mobiltelefon eksisterte ikke engang som forventning. Alt var analogt og lineært. Nett var noe vi fraktet varene i hjem fra kolonialen på hjørnet. En tv-kanal (NRK) sendte noen få timer pr. dag i svart/hvit og ditto radiokanal hadde fortsatt perioder med pausesignal og riksdekkende fiskerimelding. Videokassetten var ennå ikke på markedet. Ved siden av vinyl, hadde den lille musikkassetten (MC) nylig debutert med svai og båndsus.

NRK lanserte Ti i skuddet i 1965, Flimra dukket opp på tv-skjermen i 1970, og «blekkene» Filmjournalen, Pop-Nytt og Pop-revyen brakte små drypp fra den store verden. For oss som ville dypere var NRK’s «nisjemedarbeider» Harald Are Lund og Club 7en slags redning, sammen med Radio Lux og spesialaviser fra England, som New Musical Express.

I 1965 kom Stones til Messehallen på Sjølyst (oppvarmingsband: The Pussycats). Norske og noen få utenlandske band spilte på «lokalet», Rondo og Club 7. Njårdhallen var på 1960-tallet preget av jazz (Duke Ellington/Ella Fitzgerald), country (Jim Reeves /Bobby Bare) og Cliff Richard. Først mot slutten av ti-året og begynnelsen av 1970-tallet kom artister som Otis Redding, og band som Booker T. & the M.G.’s, The Who, Fleetwood Mac., Deep Purple og Jethro Tull. Festivalen på Kalvøya startet opp i 1971 og ble et kjærkomment pustehull – men sammenlignet med dagens strøm av artister var frekvensen særdeles lav. Vi var ikke bortskjemt. Utesteder med åpningstid utover kl.23:30 kunne telles på en hånd. Oslo skulle fortsatt i mange år være en by med telefonkiosker og faste avtaler.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Festivalen og musikken
Søndag 17. juni 1973 var en merkedag. I sol og sommervarme samlet mer enn 30 000 ungdommer seg i Holmenkollen for å kjenne felleskapet i en unik konsertopplevelse. Fire år etter Woodstock følte mange av oss at Norge endelig var på vei ut av bakevja.

Dette var epoken for grenseoverskridelser og eksperimentering. Her var pop og rock i fusjon med folkemusikk og jazz. På scenen opplevde vi Merit Hemmingson og hennes folkemusikere føre tradisjonen fra Jan Johansons legendariske «Jazz på svenska» videre inn i et elektrisk landskap. Fra Norge stilte bergensrockerne Saft og Ove Thue med hardingfelespiller og nasjonalikon Sigbjørn Berhoft Osa. Her var Norge, Sverige, Danmark og England representert med bredde. Her var band som Savage Rose, Mungo Jerry, The Pretty Things, Prudence (m/Terje Tysland og Åge Aleksandersen) og Popol Vuh (m/Jahn Teigen), Aunt Mary, Culpepers Orchard, Splash (underkjent svensk gruppe i det definitive skjæringspunktet mellom rock, folkemusikk og jazz), Hvalsøspillemændene, Skin Alley og fenomenet Burken og rockfolket.

Filmens tilblivelse
Historien rundt festivalen og bandene er ganske godt kjent og beskrevet, men filmens tilblivelse er mer ukjent. Noen hevder at filmen skapte festivalen, mens andre mener at det allerede fantes planer om en festival. Uansett – filmen om Ragnarock ble til fordi Arne Philip Fraas (APF) sammen med Centralfilm ville samle band og lage en norsk Woodstock-variant. Dette var nybrottsarbeid i ordets rette forstand, både innen logistikk, teknikk og produksjonsarbeid. Teknisk sett var vi nærmere filmens barndom enn dagens digitale supermarked, og filmproduksjonsmiljøet i Norge var lite.


Arne Philip Fraas og Ray Dorsey fra Mungo Jerry. Foto: Nasjonalbiblioteket/Arven etter Ragnarock

Tiden var preget av sterke, radikale strømminger. Vietnamkrigen var på sitt mest heftige. SUF-(ml) og Rød Front satte dagsorden … og Ragnarock-filmen hørte på en måte hjemme i dette bildet. Likevel var det noe som skurret: APF– og hans visjoner om popkultur og musikkfilm.

En fremmed fugl
Han så ut som en hippie-influert rockemusiker. Han så ut som de fleste av oss unge i bransjen, men han var ca. 20 år eldre, kom fra flere års arbeid med reklamefilm og tv-produksjon i USA, og var tilsynelatende lykkelig uvitende om politiseringen av kultur- og ungdomsmiljøet i Norge i denne perioden.

Om utseende var rett, mente mange at holdning og bakgrunn var feil. Likevel, med historiens fasit i hånd er svaret enkelt: Rett mann til rett tid. Uten APF hadde aldri dette unike stykket norsk ungdomskultur blitt dokumentert. Med sin alder, erfaring og bakgrunn gled han rett inn den kommersielle delen av bransjen. Ingen andre hadde sannsynligvis klart å finansiere og gjennomføre et slikt prosjekt. Det var selvfølgelig uhørt at den store filmen som speilet vår progressive tid og musikk, skulle springe ut fra dette miljøet! Men – pytt, pytt. De fleste av oss svelget den kamelen og gjorde bokbransjens mantra til vårt: Katedral krever børs.

Opptakene
7 kameraer var i sving, bl.a. betjent av fotografer som Halvor Næss, Erling Thurman-Andersen og Dag Klippenberg. Opptaksformatet var 16mm film. Intet bilde kunne sees før filmen var framkalt et par dager etter festivalen. Steadycam-varianter fantes ikke. Bortsett fra et par faste kameraposisjoner jobbet fotografene med tunge kameraer (Arri BL-16) på skulder eller primitive skulderstativ.

1973 er pilotkablenes tid – en nødvendig fysisk kabel mellom kamera og båndopptaker for synkronisering av lyd og bilde. Trådløs styring var fortsatt en form for science fiction. Likevel, en av tidens trollmenn på lyd, Roger Arnhoff, bygget for anledningen et system med trådløse synkpulser. Et uhell førte riktignok til at alt ikke fungerte helt etter planen, og lange partier måtte derfor synk-justeres separat i klippeprosessen.

Hele produksjonen var egentlig et stort teknisk/logistisk eksperiment. Noe lignende hadde aldri vært gjort i Norge tidligere.


Ragnarockfestivalen i Holmenkollen Foto: Nasjonalbiblioteket/Arven etter Ragnarock

Lader’n
Vi var mange fotsoldater. Artikkelforfatteren ble hyret inn som B-fotograf, hvilket i denne settingen betydde å holde orden på og lade kassetter. 7 fotografer, 21 kassetter (slik at ny kassett med film alltid var tilgjengelig). På hvert kamera satt en kassett med 120 meter råfilm som ga 10 minutter opptak. Kassettene måtte tas av kamera, tømmens og lades med ny film i mørkerom. Ved filming på location betydde dette i praksis bruk av vekslepose – en dobbeltforet, lystett svart pose med «lange armer», et slags slusesystem for å kunne føre hendene ut og inn av posen uten at lyset «fulgte med». Gjennom et forkammer, med glidelåslukking i hver ende, førtes kassetter og bokser med film ut og inn av posen. Arbeidsflyten var: Brukt kassett og ny boks med råfilm inn i veksleposen (… og fra nå gjøres alt i blinde). Åpne og ta ut ny film. Åpne, ta ut brukt film fra kassett og tre inn den nye rullen. Legge brukt rull i den ledige boksen.

Vel ute av veksleposen gjensto ekstra forsegling, merking av boks, kassett og innføring i rapport til laboratoriet. Jeg husker ikke eksakt, men at hvert kamera kjørte ti ruller (ca.100 minutter) er rimelig sikkert. Og selv om de første kassettene var forhåndsladet, ble det en anselig mengde.

Teamet som jobbet med filmlyden hadde miksepult og base i en trailer bak scenen. At de ikke hadde øyekontakt med scenen, var et reelt problem – men deres klage på for varme «arbeidslokaler» kunne jeg ikke annet enn å smile av. Jeg satt i egen, varm trailer med armene i veksleposen mesteparten av dagen, og den store «vekslevotten» gjorde det ikke kjøligere. Fingrene fikk fort skrukkete hud lik den du får etter et litt for langt opphold i vann. Når kassetten lades, tres filmen i et sinnrikt system ved hjelp av to tannhjul som betjenes med tommeltottene. Sløyfen ut av kassetten må ha helt korrekt lengde for å matche mekanikken i kamera. Dette var (og er) presisjonsarbeid som krevde en del jobbing med perforering som ikke alltid «ville tres». Kombinasjonene av tid, mengde, varme og fukt gjorde meg fri for hud på tomlene mot slutten av seansen.

Jeg så fint lite av konserten, men jeg hørte musikken (og jeg har sett filmen!). At vi ikke hadde back-up, hverken i mitt departement, eller de fleste andre steder i prosessen, ofret jeg ikke en tanke den gang. I dag ser jeg alt som kunne gått galt. Skræk o gru! Men det gikk bra … !

Det ble film. Det ble et dokument over en tid som glir fra oss, og som i kraft av nettopp det er viktig … og som vi ikke hadde hatt uten denne litt merkelige mannen som kom fra Amerika.

PS. Etter 40 år har huden på tommeltottene for lengst grodd – og jeg angrer intet (tror jeg)

Jan Toreg er norsk filmarbeider og har primært arbeidet som manusforfatter, regissør og klipper. Han har arbeidet innen ulike sjangere som kortfilm, dokumentar, reklame og fiksjon/drama siden 1968. Som klipper og gjesteforeleser er han også kjent som «Dr. T.»

Artikkelen er skrevet til filmens jubileum og gjengitt med tillatelse fra foratteren.

Publisert:

Del: