PLATEANMELDELSE: Radka Toneff rakk å gi ut tre album før hun gikk bort i 1982. Siden har det kommet et konsertopptak og en samleplate med Toneff. Nå foreligger et album med tidligere uutgitt materiale. – De som går ”Butterfly” i møte for å finne nye sider ved Toneffs opus, er nok de som høyst sannsynlig vil gå duknakket fra dette festbordet. Selv tar jeg denne utgivelsen som en flott utbygging – og underbygging – av det talentet hun eksponerte i sin samtidige diskografi og virke, skriver Ballades anmelder om ”Butterfly”.

Radka Toneff_Butterfly

Av Øyvind Adde

Da Radka Toneff gikk ut av tiden for egen hånd i 1982, var hun bare 30 år gammel. Selv var jeg 10 det året, oppvokst i et hjem lydbelagt av klassiske popstørrelser som Beatles og Simon &Garfunkel, men kjemisk renset for jazz. Det var først på begynnelsen av 90-tallet jeg begynte å gjøre meg kjent med Toneffs sparsommelige diskografi, og det tok ikke lang tid før jeg merket at hennes ettermæle i den norske jazz-sfæren var belagt med en aura, en slags egen mytologi.

For det første merket jeg meg den diskrete undringen rundt hva Toneff kunne ha utrettet, dersom hun hadde valgt å leve videre. Dernest fornemmet jeg at man skulle ha en kraftig ryggrad for å påstå noe annet enn at ”Fairytales” (1981) var hennes viktigste utgivelse, kanskje den viktigste i norsk jazz-diskografi sett under ett, og at Toneffs stemme står utangert hva gjelder tonekvalitet og innlevelse.

Nå har jeg ikke som primær hensikt å knuse noens oppfatning av Toneffs artistiske prosjekt. Men jeg kan ha lyst til å bemerke en forundring rundt det at omtalene av hennes livsverk i ettertid har inneholdt få nyanser, og muligens enda færre innvendinger. Duettalbumet, eksperimentet ”Fairytales” – som hun selv benevnte det, har ubestridt fått sementert sin status som Toneffs absolutte kunstneriske zenith. Utgivelsene ”Winter Poem” (1977) og ”It Don’t Come Easy” (1979) med Radka Toneff Kvintett, står påfallende uberørte tilbake i den samlede tekstmassen etter 1982. For all del, jeg er også veldig glad i ”Fairytales”, men det er en ubalanse jeg oppfatter som svært urettferdig når jeg lytter til hennes totale produksjon.

Etter ”Live in Hamburg” (1993) og samleren ”Some Time Ago – A Collection of Her Finest Moments”, er årets ”Butterfly” det tredje albumet som utgis posthumt av Radka Toneff minnefond. Selv om minnefondets forvaltning av Toneffs kunstneriske arv har vært forbilledlig sparsom i sin utmaling av hennes talent (vi har sett langt verre tilfeller av meieribedrifter, ikke sant?), synes jeg det var en smule overflødig å brenne av en del av kvoten på nevnte samler.

”Live in Hamburg” hadde en langt større verdi både kvalitativt og biografisk i det den dokumenterte Toneff og hennes kvartett i flott flyt gjennom et komplett og representativt live-sett i 1981 – en svært viktig side ved hennes arbeid som aldri rakk å manifestere seg i stamdiskografien.

Det er i forlengelsen av dette live-aspektet vi finner ”Butterfly”. Den første halvdelen av albumet er satt sammen av liveopptak fra NRK og Danmarks Radio, mens den andre er en løpende serie av høydepunkter foran publikum ved Kongsberg Jazzfestival 1977. Det er en redigert helhet som gir meg følelsen av at jeg sitter og hører på Radka Toneffs absolutt best balanserte og vakreste album noensinne. Den besitter en ro, flyt og atmosfære som ligger svært nær opp til den lavmælte intensiteten fra ”Fairytales”.

Forskjellen?

Vel, der sistnevnte album var lagt opp dogmatisk med sitt fokus på det levende møtet mellom vokal og klaver, er ”Butterfly” på sin side en fabelaktig dokumentasjon av hele tre ulike konstellasjoner av musikerne som fulgte Toneff gjennom karrieren. De forsyner alle Toneff med bredere, smakfulle og dynamiske lydpaletter å manøvrere stemmen over. Dog hele tiden med en diskresjon som bygger oppunder, ikke spenner bein på eller konkurrerer mot, det vokale hovedfokuset i Toneffs musikalske uttrykk.

En av grunnene til at jeg, og sikkert mange andre befinner, befinner meg i en såpass eksaltert tilstand er det faktum at hele åtte av de 12 sporene som presenteres her aldri har vært å finne i Toneffs tidligere diskografi. Utvalget åpner med at en praktfullt tilbakelent tolkning av Paul Simons den gang da årsferske It’s Been a Long Long Day legger på svøm inn i settet.

Det er en påminnelse om to dimensjoner ved Toneffs artisteri: For det første viser det at hennes repertoarvalg var åpent over tids- og genregrensene – noe jeg har forstått ikke alltid ble like godt mottatt av jazzpuristene i hennes samtid. For det andre angir sporet en diskret bruksanvisning; dette er musikk ment for sene nattetimer, for en tid på døgnet der skuldrene er senket og ørene befridd for lydforurensing eller andre inntrykk som kan intervenere mottaket av ord, toner og fraseringer.

Med disse forutsetningene innfridd, utfolder ”Butterfly” seg som en oase av praktfullt levert låtmateriale der jeg har gått meg fullstendig vill i forsøket på å hente ut høydepunkter å fremheve. Kun ved én anledning stryker låtvalget meg mothårs, og det er i tolkningen av He Ain’t Heavy, He’s My Brother der Toneff gradvis arbeider seg opp mot forte-vokal – en kvalitet ved stemmen hennes jeg alltid har hatt et vanskelig forhold til.

Og bare for å ikke ende denne omtalen på en negativ tone, vil jeg raskt kontre med en tanke som har slått meg i møtet med tittelsporet. Der ”Butterfly” i sin opprinnelige studioversjon (”Winter Poem”) oppleves som flyktig og impresjonistisk, et øyeblikk i transit, blir denne live-versjonen kanskje bedre enn noe et krafteksempel på Toneffs evne til å forankre låtmaterialet i det øyeblikket som er her og nå. Og det er det øyeblikket som mest av alt får meg til å se at det ligger en blank hinne over øynene mine når jeg kikker i speilet ved siden av meg. Kraftig kost.

De som går ”Butterfly” i møte for å finne nye sider ved Toneffs opus, er nok de som høyst sannsynlig vil gå duknakket fra dette festbordet. Selv tar jeg denne utgivelsen som en flott utbygging – og underbygging – av det talentet hun eksponerte i sin samtidige diskografi og virke. Spekulasjoner rundt hvor hun var på vei og hva hun kunne blitt, skal få ligge i fred for meg.

Jeg hører først og fremst en musiker med en sjelden tilstedeværelse i skjæringspunktet mellom tradisjonelle disipliner som blues, jazz, pop og soul, og det er i dette intense punktet jeg stadig tydeligere ser Toneffs sanne kunst etter hvert som jeg selv blir eldre.

Radka Toneff – Butterfly
Curling Legs/Musikkoperatørene

Medvirkende:
Radka Toneff – vokal, piano
Arild Andersen – bass
Jon Balke – piano
Jon Christensen – trommer
Steve Dobrogosz – piano
Alex Riel – trommer
Lars Jansson – piano
Jon Eberson – gitar

Øyvind Adde er skribent.

Publisert:

Del: