Rolf Lennart Stensø ser frem til å finne ut mer om det nye Kulturtank-rådet han skal lede, utover målet: Å få kunsten til å møte barn på en pedagogisk god måte.

Rolf Lennart Stensø, © Hanne Cathrin Olsen

I prosessen med å opprette Kulturtanken ble Rikskonsertenes gamle styre avviklet, og det ble bestemt at et fagråd skulle oppnevnes for ordningen. Forrige fredag presenterte Kultur- og Kunnskapsdepartementetene sine kandidater, med Rolf Lennart Stensø som rådets første leder.

Stensø, som er orkestersjef i Kringkastingsorkesteret (KORK) og styreleder for Ungdomssymfonikerne, ble spurt for snart en måned siden. Oppringningen kom mens han forsøkte å betale for en flaske Farris, kan han smilende fortelle, og forvirringen i kassa var nesten eneste årsak til at han ikke sa ja umiddelbart. I tillegg måtte vervet avklares med NRK.

– Jeg har et veldig sterkt forhold til Rikskonsertene, som nå har blitt Kulturtanken. Jeg har reist mye på turné, både for Rikskonsertene og Skolesekken, og har sikkert holdt flere hundre skolekonserter. Det var sånn jeg skjønte at jeg elsker å reise i Norge. I tillegg er det det med å møte barn, forteller Stensø.

Prosjektene i Rikskonsertene har han i all hovedsak gjort som slagverker i ensemblet SISU. Han kaller skolekonsertene en fantastisk lærevei inn i det profesjonelle yrkeslivet. For han skjønte at det å jobbe med barn og immaterielle verdier er noe av det mest verdifulle han kan gjøre.

– Jeg jobber også med barn her i KORK, men i mindre grad, og det har vært et savn. I tillegg er det stas å bli utnevnt av to departement. Det var med på å gjøre at det skulle veldig mye til for meg å si nei.

Rolf Lennart Stensø, © BLUNDERBUSS/NRK

Best mulig for barna
Fagrådet er nytt, og Stensøs oversikt over arbeidsoppgavene har han foreløpig bare gjennom mandatet han har fått fra departementet; i form av en A4-side der retningslinjene forklares.

– Formålet er klart: Gi råd i arbeidet med kvalitet og samarbeid i DKS-ordningen på overordnet nivå. Det rommer, slik jeg ser det, hele rådets oppdrag. Mandatet til Kulturtanken er edelt. Det er et fint ønske om å få alle kunstretningene ut i skolen og i møte med barn. Oppgaven er å gjøre det på en måte som blir pedagogisk rett og i samsvar med skolens læreplan.

– Jeg vil tro at rådets rolle i dette er å finne ut hvordan man best mulig skal få kunsten til å møte barn på en pedagogisk god måte. Spennet i vektleggingen av kunst og pedagogikk vil være hovedutfordringen.

Fra utøverperspektiv
For Stensø er ikke pedagogikk og kunst to adskilte grener. Han er selv utdannet i begge disipliner. Men da han tidligere konserterte gjennom Rikskonsertene handlet det mest om å spille, om kunsten og å gjennomføre prosjekter som planlagt med kontaktpersoner. Nå skal han derimot jobbe på organisatorisk overordnet nivå.

– Min tilnærming i arbeidet med barn har jeg mest fra utøverperspektivet. Men jeg har jo jobbet som orkestersjef i KORK i ti år nå, i arbeidslivet mitt skjedde en gradvis endring over på organisasjonsperspektiv. Det har vært fantastisk spennende. Både i KORK og som styreleder for Ungdomssymfonikerne har jeg utøverballasten med meg inn i det organisatoriske. Jeg synes balansen mellom de to perspektivene er interessant.

Stensø snakker om musikerens oppgave; det å gå på scenen og spille godt. Det er først i formidlingen det pedagogiske elementet kommer inn. Det trenger ikke være samsvar mellom det å teknisk spille og det å formidle musikk. Men det å strebe etter å gjøre disse perspektivene likeverdige hos den enkelte utøver mener han er viktig, særlig i møte med barn og unge.

– Det administrative handler om å tilrettelegge for virksomheten. Et orkester som fungerer bra, har ivaretatt alle disse hensynene. Sånn vil det også være i Kulturtanken.

– Skal man være med og bygge en organisasjon trenger man flere perspektiv. I Ungdomssymfonikerne er min jobb som styreleder å ansette en god daglig leder, og sørge for at driften går bra. Men det er vel så viktig at jeg legger forholdene til rette for at ungdom har lyst til å spille der. Søker ikke ungdomsmusikerne forvitrer det hele, uansett om organisasjonen er god. Får du mange ungdommer som søker, går nivået opp, du får større entusiasme og det blir lettere å få med samarbeidspartnere. Derfor er alle perspektivene viktig for å ha musklene til å overleve.

– Kunstnerne vil alltid stå i sentrum når det kommer til formidling til barn, uansett hvilken kunstart som formidles.

Kunstneren i sentrum
Akkurat hvordan Kulturtankens fagråd skal jobbe er enda ikke avklart. Den nye rådslederen vil sette seg ned med Kulturtanken over påske og ”legge en veldig god plan”. Rådet skal så møtes tre til fire ganger i året.

– Kunstnerne vil alltid stå i sentrum når det kommer til formidling til barn, uansett hvilken kunstart som formidles. Det blir spennende å finne ut av hvordan det skal gjøres fremover. Og jeg regner med at det er der rådet kommer inn i bildet, sier han.

– Du har jo musikerbakgrunn, kan valget av deg tolkes til at musikkens rolle fra tiden som Rikskonsertene i stor grad vil videreføres?

– Jeg vet ikke. Men jeg har jo tenkt på hvordan rådet har blitt satt sammen jeg også. Da jeg fikk spørsmålet om å lede rådet fikk jeg kommentarer; du har jo også gått med skoene på. Det er et dekkende uttrykk. I tillegg er det tydelig at min bakgrunn har vært en faktor, og at min erfaring som turnerende musiker er vektlagt.

Stensø mener imidlertid at det vil være uklokt av ham å mene noe om hvordan fordelingen mellom de ulike kunstartene skal eller bør være fremover. Han har fortsatt en del å sette seg inn i før lederarbeidet kan ta fatt.

Rolf Lennart Stensø Foto: Hanne Cathrin Olsen

Ut av kroppen-opplevelse
Rådets sammensetning speiler videre de ulike kunstuttrykkene som presenteres gjennom Den kulturelle skolesekken. Stensø mener at barns mulighet til å møte alle kunstformer, der de bor, handler om å få mulighet til å bli et helt menneske. Hans egen første kulturelle skoleopplevelse var med teaterstykket Snekkeren som sluttet å plystre. Stensø, som startet trommekarrieren med å slå på kasseroller, før han startet å spille i korps, husker det fortsatt som en skjellsettende opplevelse.

– Jeg måtte gå ut etter oppsettingen og stå for meg selv. Det var en ut av kroppen-opplevelse. Det å oppleve teater i gymsalen på skolen forandret alt. Også fordi jeg skjønte at dette var en person som jobbet med å reise rundt og spille teater på skoler. Jeg visste ikke at folk jobbet med sånne ting.

– Det var der det startet for meg. Jeg har alltid spilt, men hadde aldri sett for meg at jeg kunne spille på heltid. I beste fall ville det kunne være en hobby. Alle forbildene jeg hadde i Bodø hadde det som hobby, mens de gjorde «ordentlige ting» i tillegg.

Starte noe nytt
Det finnes ellers en rekke begynnelser i Stensøs arbeidsliv. Han var med på å starte SISU, senere utviklet han et eget prosjekt for DKS i Narvik, der elevene laget instrumenter i skogen før de konserterte med dem. I 1999 flyttet han fra Oslo og tilbake til Bodø. Her var han med på å etablerte Bodø Sinfonetta. Senere medvirket han til etableringen av Nordnorsk Opera og Symfoniorkester.

– Arbeidet med Kulturtankens fagråd blir også å starte noe nytt, rådet — som den sammensetningen det er — må tenke ut hva som er bra for akkurat denne organisasjonen. Da jeg begynte i KORK var det en overgang fra å være i moduset der man ikke går i fotsporene på noen, som man jo ikke gjør som oppstarter. Jeg lurte på hvordan det ville bli å overta andres drømmer. Men det viste seg å bare være en annen måte å være i gang på.

– Musikk, kunst og kultur er noe man må leve med, og skape hele tiden. Man kan ikke hvile på laurbær. Man må reoppfinne eller gjøre nye ting. Jeg håper rådet klarer å finne ut hvilken vei Kulturtanken skal gå, uten å være fastlåst i gamle løsninger. Fokuset skal være på barna og de unge. Det vi må tenke er: Hva er det beste for barna, det publikummet vi skal nå?

– Hvilken myndighet får dere til å bestemme hva som vil være best både for organisasjonen, og for barna?

– Jeg vet ikke. Men i arbeidet med KORK har jeg jo råd rundt meg, både et faglig råd og et programråd. De rådfører jeg meg med hele tiden, før selve avgjørelsen faller på meg. Alle organisasjoner må ha noen som bestemmer, og man må få gode råd for å ta gode avgjørelser.

I hovedsak mener han også at man bør følge gode råd.

– Jobber man ikke i harmoni med rådene man får, forsvinner meningen med de rådgivende organene. Da får de ingen funksjon.

– Rådet til Kulturtanken er sammensatt av fagfolk på hvert sitt område. Vi skal – vil jeg tro – i størst mulig grad gi samlet råd overfor ledelsen og organisasjonen i Kulturtanken. Så blir det opp til dem å følge rådene eller ikke. I og med at vi er oppnevnt av eier, og ikke leid inn av Kulturtanken, så leser jeg det som vi organisatorisk er fristilt. Det er derfor viktig at vi forstår oppdraget, sånn at vi ikke gir råd som handler om noe helt annet enn Kulturtankens oppdrag. Vi skal ikke gi riktig svar på feil spørsmål.

– Jobber man ikke i harmoni med rådene man får, forsvinner meningen med de rådgivende organene.

På alle nivåer
Stensø har brukt de siste tre ukene på å lese seg opp på organisasjonen, og ser frem til å få snakket med Kulturtanken og få avklart forventninger, arbeidsform og hvilke nivåer i organisasjonen man ønsker at rådet skal gi innspill til, altså om det skal være på form eller helt ned på produksjonsnivå.

– Skal jeg spekulere litt, ser jeg at alle i rådet har jobbet ”hands-on” med kunst. Det betyr at rådene egentlig kan komme på alle nivåer, der det er behov. Et av punktene i mandatet handler om forskning og utvikling i ulike fagmiljøer. Det kan tolkes veldig detaljert i den forstand at det kan romme rådgiving på ansattnivå i forskning på for eksempel billedkunst, dersom rådsmedlemmer har kunnskaper på feltet. Realisering av politiske føringer er derimot et veldig overordnet punkt i mandatet.

Fagrådet kan også på eget initiativ ta opp saker innenfor sitt virkeområde, leser han høyt fra notatet. Dette mener han også åpner for en større dialog både mellom rådet og styret og internt i rådet, der han som leder kanskje må ta avgjørelsene for hva som skal være innspill til styret og hva som kun skal være en intern diskusjon.

– Du er vant til å ha rådgivende organer i ditt arbeid, hvordan liker du å jobbe med rådene?

– Jeg setter veldig pris på rådsarbeidene, selv om jeg må innrømme at noen ganger kan det være krevende. Som leder føler jeg mange ganger at jeg har en klar oppfattelse av hva som er bra eller dårlig. Jeg har en iboende ryggmargsrefleks om å bare kjøre på. Det hender at råd kan oppleves som en bremse.

– Samtidig har jeg innsett for lenge siden at de rådene jeg får alltid er med på å gjøre resultatet bedre. Det å få motstand, og spesielt når en produserer mye i et høyt tempo, er uansett en berikelse for resultatet. Jeg har altså ved erfaring sett at det fungerer når vi gjør rådsrundene. Mine egne begrensninger, som at jeg ikke kjenner alle komponister like godt, sett mot den motstanden jeg får i programrådet, som kanskje vet mer, gjør at jeg er avhengig av rådene for å få KORK til å fungere best mulig.

– Så ledelsen i Kulturtanken kan forvente litt motstand?

– Hehe, det var jo ikke akkurat det jeg sa. En leder sitter ikke på all kunnskap, og det er nødvendig med folk rundt som kan gi utfyllende råd. Jeg går ikke inn i et råd for å gi motstand.

Publisert:

Del: