Punktmarkert

Fredagskvelden var Morten Qvenilds. Selv om han bare var en av ti musikere på scenen på Kick under den tiende Punkt-festivalen i Kristiansand, greide han å gjøre en forskjell, som det heter nå, som jeg ikke kommer til å glemme. Timingen var god. PUNKT-generalene Jan Bang og Erik Honoré hadde sendt riktig invitasjon til riktig person. For den spesielle utgaven av maskin-orientert, vennlig improvisasjonsjazz som PUNKT sjangermessig hører hjemme i, trenger en vekker.

Morten Qvenild presenterer en mer kantet og slemmere lydpalett: En som ikke er redd for litt støy, som er direkte og utfordrer den romantiske tilnærmingen som har preget så mye av skandinavisk jazz siden 1970-tallet, der lyder og temaer listes følsomt inn i lydbildet, for noen sekunder senere å fades pent ut igjen. Samtidig er han en samspiller og en utmerket pianist. Ideene, eller forslagene, han presenterte for den fullsatte salen kunne i utgangspunktet ofte være vennlige nok, men kom ut av Qvenilds delvis hjemmesnekrede effektsløyfer nærmest som kommentarer til utgangspunktet. Duoen Spacemonkey, med Qvenild og trommeslager Gard Nilssen, åpnet i sin konsert noen dører inn til en estetikk som ikke er ukjente for norsk og europeisk improvisasjonsmusikk anno 2014, men som i Punkt-sammenheng virker nødvendig forfriskende.

I denne anmelderens hode ble det også en demonstrasjon av et generasjonsskifte innen det elektronisk groove-impro-feltet som Punkt holder til i. De nye kreftene er mer uvørne, har mindre respekt bryr seg mindre om tradisjonell velklang (også klang i rent teknisk forstand) og gir oss alternativer til inngrodde forestillinger om hvordan et elektro-impro-sett på en festival som Punkt skal formes.

Livemiks
En Punkt-kveld inneholder konserter etterfulgt av kommentarer til samme konserter i form av en såkalt Live Remix, der musikken (lyden) du nettopp hørte ”kommenteres”, med innslag av sampling, fra andre av kveldens musikere. Dette konseptet er det som aller klarest skiller Punkt ut fra andre i den overgrodde, norske festivaljungelen, og er blitt både et varemerke og et eksportprodukt for Bang og Honoré. De to har brakt Live Remix-konseptet ut til et stort antall festivaler i Europa og Asia. Det er ingen ulempe å ha noe som både er profilér- og eksporterbart når søknadene om støtte til de neste 10 Punkt-årene skal skrives.

Som alle forsøk på å lage god musikk slår det ikke alltid til. Det er vanskelig å matche en konsert der det virkelig har gnistret, med en etterfølgende remiks som står like godt. Sånn må det være. I sum fungerer konseptet godt, ikke bare på søknadsskjemaet. Ikke minst signaliserer og demonstrerer det en åpen vennlighet mellom musikerne på scenen som gjør denne musikkformen tilgjengelig, noe den ikke umiddelbart er for alle.

Spacemonkey var ikke det eneste innslaget som tydelig illustrerte Punkts ambisjoner om å ligge i forkant. Allerede to timer før Qvenild og Nilssen slapp til ble vi presentert for en tolkning av Christian Wollfs stykke Edges, spilt av en oktett med musikere fra både Norge, Storbritannia og Østerrike i Kjell Bjørgeengens og Keith Rowes utstilling i Kristiansand Kunsthall. Det var en oppvisning i presist samspill, som i blant fikk et nesten asiatisk preg, der hver enkelt musikers plass i arrangementet ble fylt med to-tre avmålte gester for så å bli respektfullt levert videre til neste musiker. Det var ytterst presist, selv om presisjonen i dette tilfellet må komme vel så mye fra musikerne som fra komponistens partitur. (Som Keith Rowe selv sa etter konserten: Det står her at vi ”basically shall not play what the score says”.)

At et stykke som er skrevet for nesten 50 år siden kan utfordre som dette gjør, illustrerer bare at det som ble skrevet da, kan bli nytt nå, bare det er spilt godt nok (av John Tilbury (piano), Keith Rowe (objekter spilt på oppmikket bord), Fennesz (gitar/el), Eivind Lønning (trompeter), Espen Reinertsen (tenorsaksofon), Kari Rønnekleiv (fiolin), Ole-Henrik Moe (fiolin) og Ingar Zach (perkusjon)).

Snakk hjelper
Musisering med sterke innslag av maskiner risikerer å støte fra seg selv den søkende publikummer. Da kan Punkts seminarrekke kanskje være med på å forklare og ufarliggjøre. Både den nederlandske journalisten Henning Boltes samtale med Jan Bang om sampling og improvisasjon, Jana Winderens introduksjon til undervanns-lydkunst og Morten Qvenilds demonstrasjon av sitt elektropreparerte piano, føyer seg inn i rekken av forsøk på å invitere de mest interesserte publikummerne inn bak maskinene. Som et tillegg til selve musikkopplevelsen blir de mest vellykkede og musikknære seminarene et godt tilskudd. Selv om noen utilsiktet (?) kan komme handle litt mye om intervjueren var den tyske journalisten Michael Engelbrechts forsøk på å lage følsom nattradio midt på blanke Kristiansands-ettermiddagen et vellykket eksperiment.

Like før den store, lille, attraksjonen Laurie Anderson, sammen med Arve Henriksen skulle holde en litt pregløs multimediekonsert i Fønix kino, etterfulgt av en desibel-monumental remix av den østerrikske elektrogitaristen Fennesz, leverte en vennlig dansk trio et nydelig, nesten pludrende, sett på Kick scene. At vennligheten ikke bikket helt over da Kresten Osgood la ned trommestikkene og i stedet grep to kvister (som han formodentlig hadde stjålet fra et tre i Wergelandsparken like før), må skyldes at jeg var vunnet over for lenge siden. Av Osgoods hyperdynamiske trommespill/plystring, Dodebums rastløse keyboardvekslinger eller Maria Laurette Friis’ krispe, analoge synthlyder. Samtalen mellom de tre var intens på grensen til det private, men kunne godt vart lenger (Dodebum sluttet ikke før noen, som trolig ville høre Laurie Anderson, trakk for sceneteppet).

Denne festivalen har blitt mye mer enn et punkt. Den er i ferd med å bli et helt lite univers av lydmalerier. Noen av dem er for søte for meg, men det er egentlig ikke poenget. Poenget er at, godt profilert og kommunisert, kan dobbeltmonarkiet Bang/Honoré godt komme til å herske i 10 nye år i Agder-hovedstaden. Det må noen kjente navn til, men like viktig er det jevnlig å invitere utfordrere som Morten Qvenild.