Hva betyr psykedelia i dag? Er spraglete skjorter og syrete gitarer byttet ut med Ylvis i revedrakt?

På tampen av fjoråret var det en plate som snurret oftere enn andre hjemme hos undertegnede. På ”The American Metaphysical Circus” av Joe Byrd and the Field Hippies får svimlende synther, overveldende vocoder, østlig tonalitet og søvnige korstemmer fritt spillerom i sirkusmanesjen. I likhet med de fleste plater verdt oppmerksomhet krever kollektivets eneste utgivelse flere gjennomlyttinger før man får taket på hva som foregår. Og kanskje er det coveret som smitter over på lyden, men det soniske universet (under direksjon av Byrd, tidligere medlem av psych-bandet The United States of America) later til å bade i en lillaaktig syredøs.

Det er unektelig psykedelisk. Utgitt i 1969, kom platen på tampen av psykedelias storhetsperiode, som oppstod på midten av 60-tallet. I USA var det Jefferson Airplane og The Grateful Dead som ledet an, i England Pink Floyd og The Soft Machine. Funk- og soulutgaver dukket opp i form av Sly and the Family Stone og Funkadelic. LSD var nøkkelordet, målet var å forsterke eller gjenskape de forføreriske sanseopplevelsene som det hallusinogene stoffet lokket frem.

– Lei av 60-tallet
Siden den gang har psykedelia hatt direkte innflytelse på både krautrock, acid house, psykedelisk hip-hop og Goa trance – listen er lang. Men hva betyr psykedelia i dag?

Musikkskribent og ordstyrer Audun Vinger tok spørsmålet med seg til by:Larm-debatten ”Psychedelia for the Modern Age” 27. februar. Med seg på sofaen i Oslo kongressenter hadde han Pål ”DJ Strangefruit” Nyhus, artist Carmen Villain og Rob Chapman, forfatter av Syd Barrett-biografien ”A Very Irregular Head”.

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Sistnevnte fjernet raskt diskusjonen fra gamledager.

”Jeg er lei av å snakke om 60-tallet,” sukket den tidligere MOJO-skribenten, som snart er aktuell med en ny bok om psykedeliaens historie. Ifølge Chapman er psykedelia en flytende og fleksibel idé som går langt utover sine oppleste foregangsmenn – beveger man seg bakover i tid finner man spor av psykedelia allerede i etterkrigstiden hvor følelsen av frarøvelse og melankoli rådet, særlig i England.


Audun Vinger (t.v.) og Rob Chapman diskuterer psykedelia-begrepet. Foto: Linn Carin Dirdal

Todd Rundgren, Prince – og Ylvis
Like interessant er det å trekke begrepet fremover. Panelet var samstemt om at mer enn å være knyttet til en bestemt lyd av en bestemt tid er psykedelia en samlebetegnelse for noe annet – noe grensesprengende, noe nytt. Et knippe av deres personlige favoritteksempler på de mest psykedeliske øyeblikkene i musikkhistorien illustrerer poenget:

Den tegneserieaktige stupebrettlyden i Todd Rundgrens ”Zen Archer” fra platen ”A Wizard, A True Star” (1973); Coils meditative droneplate ”Time Machines” (1998) hvor hver låt er oppkalt etter et hallusinogent stoff; Prince sin fantastiske ”Around the World in a Day” (1985); de siste 10 sekundene av tittelsporet på The Beatles’ ”Magical Mystery Tour”; Donna Summers ”State of Independence”; Ylvis, ”The Fox”…

Les også: Popmusikk på utstilling

Det siste eksempelet kommer fra Nyhus. Han kaller fjorårets landeplage ”uberpsykedelisk”, og mener menn i revekostymer som kauker og danser i skogen er en tripp man ikke finner maken til andre steder i dagens musikalske univers.

Uten å påberope empiri, illustrerer kanskje også den internasjonale megahiten – opprinnelig laget som en sketsj til Ylvis-brødrenes TV-show – at man ikke behøver å være innlullet i kjemikalier for å lage noe som er langt ute. Tvert imot, ifølge paneldeltaker Carmen Villain er det ofte streitingene som koker opp de sprøeste ideene.


Pål ”DJ Strangefruit” Nyhus mener The Fox er “uberpsykedelisk”. T.h. Carmen Villain. Foto: Linn Carin Dirdal

Litt gammelt, litt nytt
I fjor slapp Villain platen ”Sleeper” på Smalltown Supersound. Badet i gitarer og drømmende sekvenser har musikken hennes ofte blitt beskrevet som psykedelisk, ”et av de mest overbrukte ordene akkurat nå” ifølge forhåndsomtalen til by:Larm-debatten.

Les også: Om NRKs sensur og litt om annen barnekultur

Så hva betyr psykedelia i dag? På den ene siden, mye av det samme som det representerte på 60-tallet. Sjangeren har en oppsving – en behøver ikke gå lenger enn til by:Larms eget festivalprogram før man finner finske Death Hawks, som i frynsevest og mønstrete skjorter spiller en blanding av ”70-talls krautrock og psykedelia”. I fjor ristet Oslo Psych Fest bra liv i sjangeren da de arrangerte sin første psykedeliske festival i hovedstaden i desember 2013. Sjangeren fikk et ekstra dytt ut til allmennheten da festivalen i kjølvann av suksessen ble nominert til Årets lokale arrangør 2013 i Natt & Dags Oslo-kåring.

Men Oslo Psych Fest er kanskje først og fremst, som Nyhus uttrykket det, ”en nykter og akademisk” retro scene. Man finner ikke Ylvis der.

For på andre siden av historien er psykedelia en betegnelse på noe grensesprengende, noe som sparker musikk i nye retninger og sørger for progresjon. Man hører det hos Joe Byrd, man hører det i psykedelias mange forgreininger, og man kjenner det igjen når det dukker opp ny musikk fra et kosmos man ikke visste fantes – noe som ikke skjer for ofte i dag. I den forstand er psykedelia et begrep man kan håpe å høre mer til i fremtiden – fortrinnsvis om annet enn bare voksne menn i revedrakt…

Publisert:

Del: