av:

Publisert:

Del:

Emmerhoff & The Melancholy Babies er bergensbandet mot strømmen. De ligger langt syd for den lavmælte elektronika/pop-vibben som har vært toneangivende i vestlandsbyen, og har utviklet et egenartet lydbilde som låner fra de største uten å stjele. – Vi har holdt oss for oss selv musikalsk, vi er alt annet enn et åpent kollektiv som mottar bidrag fra alle kanter, sier vokalist og gitarist Gunnar Emmerhoff. På deres siste anstrengelse, “Electric Reverie”, er det mindre country-twæng og mer silkecroonersk mørke – med solide strimer lys piplende igjennom blyskodda.

Emmerhoff & The Melancholy Babies 1 2004
Emmerhoff & The Melancholy Babies 1 2004

Av Knut Steen

For det er Emmerhoff-oppskriften på å blande kulde og varme på en innbydende måte som har gitt det atypiske bergensbandet bred appell blant fans – og ikke minst anmeldere. Melankoli er som mest smektende når den samtidig er oppløftende, og her har Emmerhoff And The Melancholy Babies (EAMB) gjort leksene sine godt igjennom en rekke utgivelser, i alle fall om man skal stole på musikkpressen.

– Vi er glade i kompleksitet, sier Gunnar Emmerhoff.

– Eller så er vi bare fulle av kompleser, gliser Iver Sandøy, som trakterer trommene i bandet. Sandøy forteller at EAMB-oppskriften som regel blir skapt i øvingsrommet:

– Noen ideer trekker naturlig i sin egen retning, så legger vi på effekter og harmoniseringer for å trekke låta mot mørke eller lys. Grunnen til at “Electric Reverie” fikk det uttrykket den gjorde, var at vi ville lage noe annet enn “In This Darkness Lingers” (2003), som var veldig naken, akustisk og studiopreget. Denne gangen ville vi lage noe med litt mer kant, noe litt farligere, som ligger nærmere live-følelsen.

– Vi er veldig glade i kontraster, førstesporet på plata, “Meltdown”, begynner som en musikalsk tur i parken, men ender et helt annet, mørkere sted. Fordi vi alltid søker mot noe annet enn det vi har gjort før, har vi beveget oss bort fra country-twængen, mot en mer gotisk følelse. Gitarene er fremdeles styrende i lydbildet, men vi har også brukt synther og reverb aktivt. Vi har også hentet inspirasjon fra filmatiske stemninger á lá den mindre karikerte siden av Ennio Morriccone, den som ikke har cowboyhatt, drikker meskalin eller pisser piggtråd, sier Emmerhoff.

Bandet føler nå at de begynner å nærme seg uttrykket de vil stå for, og selv om de ofte har blitt sammenliknet med tidlig Nick Cave & The Bad Seeds, Sixteen Horsepower og Gun Club, føler bandet at de har klart å sette sin egen signatur på musikken. Et godt eksempel på dette er coverversjonen av Portisheads “Cowboys”, som har fått en ganske så ny innpakning.

– På “Electric Reverie” har vi trukket mot prog-rocken, som har vært utskjelt og utledd de siste 20 årene. Litt synd, for det var mye god musikk i den genren i tillegg til de mest overeksponerte broilerne. Stemningene til King Crimson, for eksempel, var farlige spennede og uforutsigbare, sier Emmerhoff.

– Men det var mye fælt der også, skyter Sandøy inn: – Tonerunkingen til YES og ikke minst Emerson Lake & Palmer ødela mye. ELP var jo så introverte og selvhøytidelige at de må ha spist kalkun til frokost hver dag. Led Zeppelin har vært en stor inspirasjon for oss alle, men ikke på “Kingdom Come”-måten – Led Zep var langt mer enn en hylende fyr med stort hår, Stairway to Heaven og Black Dog, heldigvis.

Men det som har satt tydeligst spor i nyere tid, har vært LA-bandet The Mars Volta, forteller de to.

– De er ekstremt inspirerende. Jeg fikk en skikkelig oppvåkning på en konsert vi så med dem – de klarer å lage prog-rock med en fandenivoldsk innstilling man bare må la seg imponere av, mener Emmerhoff, som forteller at det ellers så blomstrende Bergensmiljøet har hatt lite å tilby Emmerhoff & The Melancholy Babies musikalsk.

For til tross for at Emmerhoff-melankolikerene har tilhold i Bergen, har de på ingen måte blitt revet med av den mye omtalte Bergensbølgen.

– Vi har holdt oss for oss selv musikalsk, vi er alt annet enn et åpent kollektiv som mottar bidrag fra alle kanter. Alle kjenner hverandre i Bergen, så vi sier jo hei til hverandre, men når det gjelder å lage musikk, er det oss fem i bandet som teller. Bergen har blitt musikalsk fruktbar, men det har også blitt en sterk klikk-følelse siden omtrent 2000. Den lavmælte sentimentale og lett naivistiske linja har ikke så mye å tilføre oss, sier Sandøy.

– Så dere har ikke blitt fristet til å ta et steg mot den lune strikkegenser, sandaler og sterk morsbinding-popen?

– Æsj, nei…det der er vi fryktelig langt fra, heldigvis, sier Sandøy smilende mens Emmerhoff grøsser.

Men én bergenser har vært spesielt viktig for EAMB, nemlig Jørgen “Sir Duperman” Træen.

– Jørgen har produsert platene våre fra begynnelsen, og med den bakgrunnen han har i støykomposisjon, har han vært nyttig i arbeidet med å skape lydmessige kontraster, han er veldig flink til å forme uttrykk, og har lært oss mye om å arrangere låtene slik at det viktige kommer frem, sier Emmerhoff.

I likhet med mange andre bergensartister, forsto Emmerhoff & Co. Fort at byen Bergen og landet Norge ble for lite for et band som ville spille mye live. Siden den forrige utgivelsen i september 2003 har de derfor vært mye på reisefot, og gjort unna over 80 konserter, mange av dem i Tyskland, der de har bygget opp en trofast fanskare.

– Vi skal tilbake til Tyskland for å gjøre en rekke spillejobber etter at “Electric Reverie” kommer ut der i mai, men først er det norgesturne som kommer til å omfatte de største byene og litt til – mellom ti og 15 konserter, forteller de to.

Men aller først vil bandet, som ellers består av Inge Joakim Rypdal (gitar), Arild Vikane (gitar) og Einride Torvik (bass) feire plateutgivelsen på Mono i Oslo 26. februar, og på Garage i Bergen 28. februar.

– Vi er absolutt optimister, livespillingen har gjort oss til et mye bedre band på veldig kort tid. Plateinnspillingen gikk veldig mye glattere, og alt sitter mye bedre nå enn det gjorde for bare et år siden, så vi føler oss sikre på at vi kan tilby en god opplevelse til de som skulle finne veien til konsertene våre, sier Sandøy og Emmerhoff.