Programendring hos Oslo-Filharmonien

Som en av Storbritannias ledende dirigenter har Justin Brown samarbeidet med alle de ledende orkestrene i hjemlandet. I senere år har han vunnet internasjonal berømmelse gjennom sine engasjementer med bl.a. Berliner Symphoniker, Dresdner Philharmoniker og spissorkestre i Israel, Australia og Øst-Asia.

Etter studier i Cambridge ble han elev av Seiji Ozawa og Leonard Bernstein, og han debuterte som dirigent med den britiske førstegangs fremførelsen av Bernsteins Messe. I de følgende årene vant han stor anseelse som operadirigent, og ble engasjert til en rekke produksjoner ved Englands Nasjonalopera og Den Skotske Opera. I Glasgow grunnla han også St. Bride’s Kammerorkester, som har presentert et vidtspennende program med bl.a. Evelyn Glennie og Jane Eaglen.

Justin Brown har også dirigert ved Den Norske Opera (Verdis Maskeballet). Med svenske orkestre har han opptrådt både som dirigent og klaversolist, og han er i svensk presse blitt sterkt fremhevet for sine kammer-musikalske evner. Fremtidige dirigentoppgaver omfatter bl.a. Tokyo Filharmoniske Orkester og Maylaysias nyetablerte symfoniorkester, samt konsertturné – som dirigent og solist – med Israel Sinfonietta.

Sjostakovitsj’ første symfoni ble komponert til avgangseksamen ved Leningrad-konservatoriet. Uroppførelsen i 1926 (Leningrad-Filharmonikerne/N. Malko) vakte stor oppsikt – den unge komponisten ble over natten en nasjonal berømthet. Han kunne nå frigjøre seg fra Volonsky – teater- og ballettsjefen han hittil hadde måttet føye seg etter for å kunne forsørge familien. Volonsky gikk for å være et korrupt maktmenneske, og Sjostakovitsj hadde følt seg sterkt misbrukt i hans tjeneste.

Samtidig viste Sjostakovitsj i denne situasjonen en frittalenhet som minner mer om kollegaen Prokofjev, enn det sky og innesluttede mennesket han selv etter hvert skulle bli. Og allerede i denne første symfonien merkes den blanding av lyriske og groteske elementer som skulle bli så typisk for hans produksjon.

Allerede i første sats kommer inntrykkene «rykkvis», men med økende preg av kontinuitet gjennom satsens andre tema, for så på nytt å forvirre oss med fragmenter. Andre sats åpner med den for Sjostakovitsj så typiske scherzo. Inntrykket av kontinuitet er sterkere enn i første sats; et langsomt, mer lyrisk, nesten orientalsk tema overtar, før en spennende overgang i klaveret fører oss tilbake til scherzoen. Senere følges de to melodiene ad, men nå i 4/4. Codaen innledes av tre massive klaverakkorder.

Når tredje sats viser seg å være langsom og lyrisk, forstår vi hvordan symfonien skrittvis har beveget seg bort fra det som til å begynne med kunne virke som mangel på sammenheng. Musikken stiger i intensivitet og alvor, med en lang fiolinsolo som emosjonelt sentrum.

Med sine stadig skiftende tempi henter finalen frem igjen noe av førstesatsens «lunefullhet», med stadig nye kontraster i musikken. Det bygges opp stor energi foran den marsjpregede slutten.

Like etter suksessen med første symfoni sluttet Sjostakovitsj seg til avantgardistene, med sin andre symfoni og operaen Nesen. Symfoni nr. 1 ble sist fremført i hos oss i 1990 under ledelse av Stanislaw Skrowaczewski, skriver Oslo Filharmoniske Orkester avslutningsvis.