Norske progband gjør seg ikke bare bemerket i inn- og utland. De selger også plater. Ballade har besøkt Swifan Eolh & The Mudra Choir i øvingslokalet i Porsgrunn, og Robin Mortensen som satser stort på sjangeren på Karisma og Apollon Records i Bergen.

Swifan Eolh, © Promo

Porsgrunn har såvidt våknet. Det er en kald søndag formiddag i januar, og byen er folketom. Vi møter Swifan Eolh & The Mudra Choir utenfor det gamle politihuset, der bandet har øvingslokale i kjelleren.

En uke senere skal de spille plateslippkonsert på Ælvespeilet, bare et kvartal unna, og lokalavisene har laget store oppslag om bandets kommende show og debutplate, The Key.

Swifan Eolh & The Mudra Choir har tidligere varmet opp for Gong og Motorpsycho. Med debutalbumet The Key er de klare for å selv være headlinere. Fra venstre: Rune Seip Bjørnflaten, Ståle Langhelle, Synøve Jacobsen, Tom Inge Andersen og Jarle Alfsen, © Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret

Bandets kjerne består av Jarle Alfsen, Tom Inge Andersen, Rune Seip Bjørnflaten og Synøve Jacobsen i tillegg til flere gjestemusikere.

– Det sies at ting kommer tilbake igjen etter 30-40 år. Min første progskive ga jeg ut i 1989, men det var ikke rette tiden. Men nå ser man at sjangeren har fått en renessanse, selv om det kanskje har tatt femti år, forteller Tom Inge Andersen, som spiller bass.

– Men det har skjedd mye siden 70-tallet. Det å være progressiv betyr å være åpen for alt, vi føler at vi er moderne og ikke tilbakeskuende i den forstand, vi har for eksempel elektronika-elementer, men vi liker soundet som var på 70-tallet, legger han til.

Swifan Eolh, som betyr «rask elg» på gammelengelsk, er et av de siste bandene Apollon Records har signert. Plateselskapet i Bergen satser stort på sjangeren, og har etablert underlabelen Apollon Records Prog som har gitt ut plater med over 20 band de siste årene.

Tar over for metal
Noen uker senere møter vi Robin Mortensen i Bergen. Han er labelmanager for både Apollon og Karisma Records.

Han mener progen har hatt medvind de siste ti årene, men at det virkelig gjorde et byks for tre-fire år siden. Men selv om sjangeren ikke er stor sammenlignet med kommersiell pop, har den til gjengjeld et trofast platekjøpende publikum.

– Det er nisje, men artistene selger plater. Og det er veldig mye fokus på den norske scenen internasjonalt, og det er gøy, forteller Mortensen.

– Utenlands er det fortsatt mye progmetall, men i Norge er det mer «ekte prog», som jeg vil kalle det. Her er det mye mer variert, og mange unge folk som driver med det. Flere som har spilt metal før spiller prog i dag, ifølge Mortensen.

– Hva kommer dette skiftet av?

– Det er vanskelig å si. Jeg har jobbet en del med black metal tidligere, men det er ikke like mange som bryr seg om det lenger. Det er stort blant «kidsa» i Sør-Amerika, men har blitt gubbemusikk her hjemme. Nå er det flere og flere unge som hører på prog her.

Penger av prog
Da han gjennopplivet Apollon Records-labelen sammen med blant andre Tor Olav Dale Tessem, Jan Aase og Roger Olsen etter 30 års dvale var det først og fremst en indielabel, men det er progen som er mest lønnsom.

– Det er den vi tjener penger på. De andre sjangerne går i beste fall rundt, konstaterer han.

Sør-Amerika, Benelux, England, Tyskland, Polen, Frankrike og Canada er land der progen er stor. Og norske band selger overalt, ifølge Mortensen.

Søker ro og dybde
I øvingslokalet i Porsgrunn er det også stor tro på at det skal gå an å få til noe utenfor landets grenser.

– Tenker man internasjonalt er sjangeren relativt stor, og det er mulig for et progband å turnere rundt i verden. Det er også et veldig dedikert publikum, så man kan få fans om man drar ut og spiller. Mitt inntrykk når vi skal skaffe jobber nå er at vi er en het potet. Folk vil ha oss. Konsertarrangører ser at her er det noe som brenner og at det er genuint. Dette er ikke en dinosaurgreie fra 70-tallet, forteller Rune Seip Bjørnflaten.

Swifan Eolh & The Mudra Choir har øvingslokale i kjelleren til det gamle politihuset i Porsgrunn, © Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret

Swifan Eolh & The Mudra Choir-gitaristen og -vokalisten mener også at de treffer godt i tiden med sin musikk.

– Vi lever i en tid med veldig strømlinjet musikk hvor enkeltlåter dominerer og alt skal gå så fort. Mange vil søke litt mer ro og dybde igjen. Jeg tror det at progen er tilbake er en reaksjon på det. Et annet eksempel er at folk vil spille vinyl igjen. Man vil ha ritualet med å åpne et kunstverk av et cover, lese tekstene og ha et helt album der rekkefølgen på låtene er en komposisjon i seg selv.

Norge det nye Sverige
Norsk prog har et godt rykte utenlands. Det mener Mortensen i Bergen.

– Ja, norsk prog blir ansett som bra, og litt annerledes og eksotisk. Norge har blitt det som Sverige var på 90-tallet. Grunnen til at det er så mange progband akkurat nå kan kanskje ha noe med at Apollon kan hjelpe dem å få ut platene, og at vi har en distribusjonskanal og promoapparat, sier han.

Les også: Norsk progrock på kartet

Mortensen står blant annet bak festivalen Close To The Rain, som arrangeres for tredje gang i Bergen til sommeren, men som også har fått avleggere i både Oslo og Trondheim. I tillegg har man festivaler som Haugaland Prog & Rock Festival i Haugesund og We Låve Rock på Hurum.

Robin Mortensen er labelmanager for både Karisma og Apollon Records. Totalt har de to selskapene gitt ut plater med rundt 40 norske progband, © Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret

Dette har gjort at progband har fått en helt ny scene. Mortensen mener band nesten automatisk kan få innpass på festivalene, om de har gitt ut en bra plate.

Selger 80 % til utlandet
Samtidig som nye band stadig dukker opp, har man også etablerte band som fortsatt er aktive.

– Gazpacho fra Oslo har holdt på i over 20 år, og er mye mer kjent utenlands enn her hjemme. De var et av progbandene jeg var i dialog med for ti år siden. I dag gir de ut plater på Kscope, som er kjempesvært. Leprous fra Oslo er et annet band som gjør det kjempebra utenlands. Det er to av de jeg kommer på i farten som ikke er på norsk label, og som gjør det veldig bra. Men hjemme har også rune grammofon vært med hele veien, med jazzprog.

– Man kan altså selge plater i Sør-Amerika og Korea. Hvor mange plater er det snakk om?

– Vi selger 80 % av prog-platene våre utenfor Norge gjennom vår distributør Plastic Head, nettbutikk og wholesale. Det har blitt et globalt fenomen. Vi kan ta Airbag (som Mortensen gir ut på Karisma Records, journ. anm) som eksempel, et Oslo-band nesten ingen har hørt om. De selger mellom 5000 og 10.000 av hver plate de gir ut. Jeg tror det er mer enn hva Motorpsycho selger i dag. Vi ga også ut Wobbler fra Hønefoss på Karisma for et par år siden, og de har solgt 6000-7000 plater. De var nummer én på den amerikanske Prog Archive-lista, en brukerstyrt side som anses å være «prog-bibelen» på nettet, forteller Mortensen.

Les også: Intim fantasmagori da Motorpsycho og Maja Ratkje jubilerte for Rune Grammofon

Savner prog-støtte
– Hvordan ser fremtiden for norsk prog ut?

– Det går bare oppover. Prog Magazine i England er veldig gira på det vi holder på med. På Karisma gir vi ut mer og mer prog, hvor vi hadde mye mer metal tidligere.

– Hva skjedde med metallen?

– Den har vel gått i undergrunnen igjen. Den kan godt komme tilbake. Metal er mye nyere i forhold til progen som «alltid» har vært der. Progen er i utgangspunktet også mye mer tilgjengelig. Norsk black metal er fortsatt stort, men det er først og fremst de gamle bandene som Mayham, Taake og Immortal, som har holdt på i evigheter. Men det er veldig få nye band, og de nye er ofte mer tekniske, og nærmere progen.

Gir ikke nok klikk
– Hvorfor er det så mange prog-band i lille Norge?

– Det er helt unikt, for det er ganske mange akkurat nå. Og nivået er bra. I Norge har man god økonomi, og har råd til gode instrumenter og øvingslokaler. Men i forhold til andre sjangere får ikke prog støtte, man forstår ikke progen på sentralt hold, mener Mortensen, og legger til at for de fleste er bandet en hobby man gjør ved siden av en «vanlig» jobb.

Han mener også pressen kunne fulgt opp bedre.

– VG, Dagbladet, Aftenposten og Bergens Tidende vil ikke ta i det. De har ikke folk som kan skrive om prog. Et unntak er Klassekampen. Og Dagens Næringsliv, hvor Audun Vinger har skrevet noe. Det er litt morsomt, for Natt&Dag (der Vinger var redaktør i ti år, journ. anm.) var en avis som hatet prog!

– Er det endringer på gang?

– Dagspressen kommer vi aldri til å få med oss. De vil heller skrive om Astrid S. Prog gir ikke nok klikk. Men det funker som en kule i undergrunnen, og vi trives greit der, så det er ikke noe vi stresser med. Men jeg syns det er rart at det blir ignorert på den måten, avslutter Mortensen.

Swifan Eolh & The Mudra Choir spiller på John Dee i Oslo 28. mars. De skal også spille på Robin Mortensens festival Close To The rain til sommeren,

Publisert:

Del: