– Det er ikke grenser for hvor mange rockeklubber rundt omkring i bygdenorge som Dum Dum Boys har klart å legge ned, sier Pål Henriksen, ansvarlig for konsertstedet Betong på studenthuset Chateau Neuf i Oslo og kursholder for frivillige rockeklubber. – Kravet om skyhøye honorarer og kortsiktig profitt, samt en stadig hardere kamp om noen få artister er spikeren i kista for mange idealistiske, norske konsertscener, mener han.

Dum Dum Boys

Henriksen har lang fartstid i konsertnorge og har blant annet jobbet som ansvarlig for den nå kriserammede Kroa i Bø. Han mener artistenes agenter har mye av skylden for at mange av de mindre norske konsertscenene har problemer med å holde hodet over vannet. Særlig peker han på dagens honorarmodell som brukes av de fleste store og mellomstore artister.

— Med denne modellen får artisten dekket alle utgifter i tillegg til et honorar. Deretter får artisten også store deler av overskuddet. Og siden det blir stadig sterkere kamp om noen artister, blir honorarene stadig høyere i tillegg til at artisten stikker avgårde med overskuddet. Samtidig har billettprisen stått stille de siste fem åra. Dette innebærer at konsertarrangørene må ta stadig større risikoer, og det blir vanskeligere å overleve.

Proffesjonalismen går ut over idealismen, mener Henriksen.

— Den økte proffesjonaliseringen i bransjen gjør at vi nå er blitt kvitt masse cowboyer, noe som er bra. Tidligere var jo artistene nærmest livredde for å ikke få honoraret sitt. Men samtidig er det blitt slik at agentleddet hele tiden rekrutterer de beste fra frivillige organisasjoner, noe som gjør at agentene alltid ligger et steg foran de idealistiske arrangørene. De tenker jo kun på kortsiktig profitt, og ser det ikke som sin oppgave å redde rockeklubbene. Derfor har store artister som Dum Dum Boys ødelagt mange konsertscener med sitt profesjonelle apparat.

En annen årsak til den mørke utviklingen hos mange konsertscener er ifølge Henriksen det økte tilfanget av entertainere i Norge.

— For noen år siden sa Willy B at vi til enhver tid hadde 4000 band i Norge. Nå er det nok godt over 5000. Det betyr at det skal mye til for å skille seg ut. Dessuten har stand up-bølgen tatt mye av konsertpublikummet rundt omkring i landet, for ikke å snakke om klubbkulturen som har stjålet en god bit av det tidligere så lukrative studentmarkedet. Bare i fjor hadde for eksempel enmannsforetaket Bjørn Torske 300 000 i årsinntekt.

At studentene nå velger temafester, diskotek og klubbkvelder med dj’s foran konserter med norske band tror Henriksen skyldes manglende musikalsk bevissthet.

— Jungelloven om studenter har hele tiden vært at de er tidligere ute enn alle andre, at de er opptatt av å følge med på nye musikalske trender, og at de snapper dette opp før alle andre. Dette stemmer ikke lenger. Det ser vi også her i Oslo på studenthuset Chateau Neuf. Når vi kjører temafester går de som hakka møkk, og når vi hadde deLillos her til semesterstart-festen var det smekka binge. Artister som bob hund og Haakan Hellström er garantert suksess, mens mindre artister på plakaten gjør at vi taper penger. Skal man ha band som “spiller for døra” er man her i Oslo avhengig å ha et innarbeidet sted, som for eksempel Mono. Det har ikke vi ennå, så derfor er dette umulig for oss. Derfor må vi gi studentene det de vil ha – store navn.

Pål Henriksen understreker at Oslos studenthus med Betong går så det suser, og peker i likhet med Jarle Savio i Artistpartner på en rekke vellykkede konsertsteder i de store byene. Henriksen mener i tillegg at den negative trenden slettes ikke er entydig så snart du kommer utenfor de tettest befolkede områdene i Norge. I sitt arbeid som kursholder for frivillige rockeklubber får han et godt innblikk i situasjonen til konsertscener i distriktene, og mener å spore mye optimisme.

— Jeg kommer nettopp hjem fra et foredrag i Narvik, og der var det glødende interesse, masse pågangsmot og et engasjert konsertpublikum, så det er ikke slik at alle konsertsteder utenfor Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø er dødsdømt. Trenden er ikke entydig, men er allikevel alvorlig. Dette er nok noe som vi i bransjen kommer til å diskutere mye i tiden som kommer.

Publisert:

Del: