Glenn Erik Haugland mener at Odd Are Berkaak sliter med presisjonsnivået – både i rapporten om NMIs virksomhet og i innlegget han nylig skrev i Ballade. Samtidig ytrer han et ønske om at debatten nå må begynne å dreie seg om andre og viktigere sider av Berkaaks rapport, og foreslår at man bør diskutere hva slags informasjonsarbeid NMI faktisk skal bedrive – og om ikke noteproduksjonen og dokumentasjonsvirksomheten også er viktige deler av senterets informasjonsarbeid.

Selv om løsrivelsen av NMI fra Komponistforeningen er et av hovedpoengene i hans egen evaluering, mener tydligvis utreder Odd Are Berkaak at jeg geberder meg både høylytt og hyklerisk uten grunn når jeg protesterer mot hans overforenklinger. Jeg registrerer at Berkaak fortsatt sliter med presisjonsnivået når han i sitt svar på Ballade.no den 13.2 blander sammen enkeltstående komponister og organisasjonen NKF. For ikke å snakke om sammenblandingen av fortid og nåtid, NKF historiske rolle vis a vis NMI og dagens faktiske forhold. Det bidrar heller ikke til å gjøre debatten verken enklere eller mere konstruktiv at han nå i tillegg også skyver de ansatte i NMI foran seg for å begrunne sitt poeng.

I saklighetens navn setter Berkaak fingeren på det han mener er oppskriften på å optimalisere NMIs virksomhet. Nemlig å gjøre noe med NMI som organisatorisk hybrid ved å røyke ut føringene fra særinteressene (les:NKF) og rendyrke organisasjonen mer i retning offentlig tjensteyter. Dette kan se bra ut på papiret. I praksis derimot involverer formidling av musikk på verknivå nødvendigvis den som har skapt verket, komponisten. Han eller hun er uløselig knyttet til informasjonsarbeid innen kunstmusikk, enten man liker det eller ikke. Og da kan man gjøre som Berkaak og se på dette som private tjenesteytelser og føringer som de ansatte på NMI føler de må ta inn over seg. Eller man kan se det som naturlig at bruk av en komponists gode navn og kunstneriske profil er måten kunstmusikktradisjonen har valgt å presentere seg på. Og siden komponistene fortsatt er i live vil de også være der med sine forventninger, behov og krav som ingen norsk forlag pr dags dato er i stand til å tilfredsstille. Ja, det er ressurskrevende, men om kunstmusikken skal være en del av NMI’s informasjonsvirksomhet, er det det som må til. Om det å rydde opp i organisasjonen NMI faktisk betyr å fjerne de “private tjenesteytelser” formidling av kunstmusikk fremstår som i Berkaaks fremstilling, må jeg anstendighetens navn få bruke store bokstaver. Vern og formidling av kunstmusikken er selvfølgelig i Komponistforeningens interesse, men det er også en viktig del av den offentlige kulturpolitikken og den norske og internasjonale musikkfloraen. Det hele koker igjen ned til genre-problematikk, en ball fra mitt forrige innlegg som Berkaak av en eller annen grunn lot ligge i ro.

Jeg vil gjenta at jeg i utgangspunktet er positiv til endringer i NMIs vedtekter som kan føre til et mer fokusert informasjonsarbeid og som tar for seg en større genremessig spredning. Jeg ser også frem til å få inn en saklighetsnivå i debatten der vi kan diskutere andre viktige sider av Berkaak rapport og NMIs virksomhet: Hva slags informasjonsarbeid skal NMI faktisk bedrive? Er noteproduksjonen og dokumentasjonsvirksomheten en viktig del av også senterets informasjonsarbeid? Hva betyr ny teknologi for den fremtidige formidlingen av verk? Med mer.

Publisert:

Del: