Fra og med i går la Norges største avis om musikkstoffet sitt til tirsdager, slik Dagbladet, Dagsavisen og andre har gjort det lenge. Publiseringen av VG-listen er dermed skjøvet frem en dag, og det har bl.a. kommet signaler om en ny satsning på norsk musikk. Lever første forsøket opp til forventningene? Ballade er ikke så sikker på det.

I det lange fraværet av engasjerende musikkaviser med bred appell, har tabloid-avisene blitt de viktigste kildene til informasjon om nye plateutgivelser for musikksultne i alle aldre. Boulevard- avisene har kunnet vise til store lesertall, og har gjennom dette blitt en viktig faktor i norsk musikkliv. Avtroppende musikkjournalist i Dagbladet, Håkon Moslet, fortalte for kort tid siden til Ballade om økende interesse for å satse på musikk i de store norske løssalgsavisene. I går fikk vi den første konkretiseringen av den kommende kampen om leserene.

VG lanserte tirsdag sine nye Musikksider med en fire sider lang fotoserie av noen av landets mest fremterdende artister under vignetten “Generasjon 02”. Selve artistutvalget kan virke noe tilfeldig, men dette er likefullt en artig vri og et fint visuelt blikkfang og en bra introduksjon av noe nytt.

Ideen er åpenbart hentet fra den britiske musikkavisen New Musical Express sine C86- og C96-satsninger, hvor det ikke bare var en poster man kunne skrive inn etter, men en plate med utvalgte smakebiter. “Generasjon 02” er som nevnt et prisverdig tiltak, og en fin måte å lansere en ny musikksatsning på. Synd bare at fotosesjonen ikke følges opp med gode velskrevne artikler om disse artistene – og en CD-plate slik orginalen kom med.

Om VG skal speile norsk musikkliv i 2002, savner jeg nok en del ferskere og kunstnerisk interessante artister som Kim Hiorthøi, Jaga Jazzist, Bjørn Torske, Annie, Dipsomaniacs, Bobby Hughes Experience, Ralph Meyers & The Jack Herren Band, Ai Phoenix og Xploding Plastix i en slik oversikt – eller hvorfor ikke virkelig trø til å hente frem unge spennende artister som The Mormones, Surferosa, Jr. Ewing, Amulet, Paperboyz eller The Jessica Fletchers?

Men nok om det – la oss konsentrere oss om den resterende delen av VGs nye musikksatsning fra i går.

Her er det rent ut sagt lite nytt, og ingenting som tilsier noen omlegging av strategien eller tilnærmingen til stoffet.

En merkelig prioritering er at avisen bruker den ellers svært oppegående Sverre Ole Drønen til å gjøre et håndverksmessig bra, men ellers ganske poengløst intervju med Sophie Ellis Bextor, mens London-korrespondenten Truls Dæhli får det ærefulle oppdraget å treffe Marianne Faithfull. “Ikke Sex med noen yngre enn min sønn”, lyder overskriften. Her ville et jobbbytte vært naturlig. Den også London-baserte Drønen kunne nok gitt oss en fin introduksjon til rockeveteranens nye album, som tross alt er laget i samarbeid med en rekke av samtidens fremste popkunstnere. VG burde kort og godt hatt en personlig vinklet artikkel som hadde gjort leserene klokere på artisten Faithfull i 2002, hennes nye skive, og/eller gitt perspektiver på hennes posisjon i musikken i dag.

Konkurrenten Dagbladet velger samme strategi, men presenterer intervjuet med Marianne Faithfull på en noe annen måte. Her er det London-korrespondent Tom Stalsberg som nok en gang får gjenta mytene om Faithfull vi har lest om og om igjen de siste femten – tyve årene. Overskriften “Rockens Dronningmor” er i hvert fall noe helt annet enn VGs sedvanlige, spekulative sexoverskrift, men er det ikke også en journalistisk oppgave å søke nyheter og forsøke å feste blikket på en ny virkelighet, verden i dag, og gjerne sette dette i relieff til fortiden?

VG har utover det stort oppslåtte bildet kun to større musikksaker – de nevnte tabloid-intervjuene med Ellis Bextor og Faithfull. Og heller ikke antall anmeldelser imponerer noe videre: Dagbladet har denne dagen hele 25 anmeldelser, noe som faktisk utgjør opp imot femti prosent av det totale antall omtaler det nye musikkmagasinet Mute kommer med i sin første utgave. VG har bare gjort plass til åtte kritikker i sin førsteutgave, men seks av dem er gledelig nok norske.

Det blir ellers litt paradoksalt å se at den eneste virkelige grundige musikksaken i det relanserte VG er plassert utenfor Rampelys-avdelingen, og er en anmeldelse av Truls Mørk. Her viser anmelder Astrid Kvalbein større evne til å åpne opp musikken for lytterene. I tillegg finner vi nesten en helside om Risør Kammermusikkfestival.

Helhetsinntrykket av VGs nye musikkprofil er med andre ord ganske slett. Er her i det hele tatt noe nytt, bortsatt fra små forandringer i lay out og et par nye skribenter i VG-sammenheng?

Savnet av personligheter i dagens musikkpresse er etter mitt syn prekært. Få eller ingen skribenter lykkes med å sette sin egen signatur på artiklene, eller å komme med interessante og annerledes vinklinger. Mitt håp var at VG nå skulle være beredt til å fylle dette vakuumet. Med avisens ressurser og muligheter til å gi oppegående ferske artister en oppbacking, bør det skje på musikkens, og ikke poster-potensialets premisser.

Østbøs famling etter relevante referenser for moderne musikk i Kåre Joao-anmeldelsen føles bare irrelevant. Der Dagbladets Sven Ove Bakke og flertallet av de andre norske skribentene lykkes med å se de opplagte referansene til Spiritualized og britisk drømmepop, hoster Østbø … hm… opp Beatles, Cast, Verve og Oasis, slik han tidligere sammenlignet Monopot med Tindersticks og Spain. Ellers er anmelderseksjonen i gårsdagens VG preget av et lite spenstig artistutvalg.

En ny spalte er “Ukas Retro” ved musikkskribent-veteranen Tor Milde. I en anmeldelse av Barbra Streisands samleplate “The Essential” bruker han ikke et eneste adjektiv som kan beskrive musikken, eller forsøke å forklare oss lesere hvem denne Streisand er. Antagelig vil Streisand allerede være kjent for en stor del av leserene som vil lese anmeldelsen, men likevel: Milde fremhever “The Essential” som den første bra samlingen med artisten, men kommer aldri med noen forklaring på hvorfor, bortsett fra oppramsing av låttitler, og at det på “forbilledlig vis” er en kronologisk gjennomgang av damens karriere.

Vanlige smånyheter om Jennifer Lopez, Britney Spears og Madonna finner vi også på musikksidene til VG. Ikke spesielt nyskapende, det heller.

Selvsagt er dette bare førsteutgaven, og poster-stuntet vil neppe gjentas med det første. Derfor er det å håpe at VG fremover vil fylle disse sidene med godt, informativt, dyptpløyende og folkelig musikkstoff preget av skribentenes formidlertrang, formidlingsevne og ærgjerrighet.

Publisert:

Del: