Digitale lydkonstruktører går i klinsj med en global armé av elektriske gitarister. Kan kampen mot lydkonservatismen vinnes?

© Tellef Øgrim

Siste runde i kampen mellom datateknologien og rørforsterkeren er i gang. Siden rockens barndom har rørforsterkeren, med teknologi arvet fra radioen, vært sett på som en like nødvendig del av en seriøs el-gitarists oppsett, (eller, som klassiskfolket sier, “instrumentarium”) som selve gitaren.

Når rørforsterker blir utsatt for litt for kraftig input, også kalt “rørvreng” eller forvrengning, produserer den en dynamisk, eller gradvis, overgang fra ikke-forvrengt til forvrengt lyd, avhengig av innstillingene og eventuelle effekter som plasseres mellom gitaren og forsterkeren. Be en gitarist beskrive lyden i hans eller hennes favorittforsterker, og svaret vil som regel inneholde adjektivet “varmt.

Til gjengjeld er rørforsterkeren tung, plasskrevende og ikke så lite sårbar. Derfor har de også blitt utsatt for konkurranse, først fra transistorforsterkeren, som er godt etablert, men aldri har truet rørhegemoniet. Nå står kampen mellom rør og algoritmer, eller dataprosedyrer for etterligning av behandlingen gitarsignalet utsettes for på sin ferd fra strengen til høyttaleren.

Nå står kampen mellom rør og algoritmer, eller dataprosedyrer for etterligning av behandlingen gitarsignalet utsettes for på sin ferd fra strengen til høyttaleren.

Siden år 2000 har musikkbransjens datautviklere jaktet på akkurat de komponentene og algoritmene som kan behandle gitarsignalet så likt rørforsterkeren som mulig, aller helst uten at det går an å høre forskjell på den datasimulerte prosessen og lyden fra en rørforsterker.

Det er ikke få musikere som har blitt fristet til å erstatte tunge forsterkere med en liten boks som får plass i bagen, bare for å oppdaget at digital lyd er alt for blass til å kunne konkurrere med yndlingsforsterkeren, eller amp-en (obs! uttalt med norsk a), som det like ofte heter.

De siste to-tre årene representerer et teknologisk gjennombrudd som minner, og kanskje er beslektet med, om den eksplosive tekniske utviklingen vi har sett i våre mobiltelefoner, lesebrett, biler og nesten alle andre moderne dingser.

Skjermdump Andertons
Skjermdump Andertons

For undertegnede var en tur innom Youtube for noen måneder siden selve øyeåpneren. Videotjenestens anbefalingsrobot mente jeg burde se den siste videoen fra Andertons Music, en engelsk musikkbutikk som lager halvseriøse videoomtaler av nytt utstyr på nesten daglig basis. Denne gangen ble det litt annerledes. Ikke enda en fuzzpedal som de to videovertene, en gitarist og en gitarist/butikkeier, syns var god, men en forsterker som truer med å devaluere de hundrevis av dyre rørforsterkere som finnes på Andertons lager.

Videoen var en blindtest der signalet fra de to videovertenes gitarer vekselvis ble avspilt gjennom den opprinnelige rørforsterkeren og den digitale Kemper-forsterkeren. Ingen av de to hørte forskjell, og de ble begge ble dypt rystet. Alvoret, som nok hadde både personlige og kommersielle sider, førte til enda en video noen dager etter, der de to selv klikker seg fram og tilbake mellom rør og digitalt ved hjelp av fotpedaler. Resultatet var det samme. De gjettet riktig én gang i løpet av testen, som omfattet lydkopiering fra i alt fire forskjellige rørforsterkere.

– Dette er dagen rørforsterkeren døde, sier Lee Anderton på opptaket gjort 15. august i år.

Norsk konvertitt
Det er langt fra det opphetede gitar-showet fra Andertons Music til Trond Tuftes studio, som ligger i vakre og fredelige omgivelser en mils kjøring fra Oslo sentrum. Gitar- og forsterkerforhandleren, instrumentbyggeren og musikeren Tufte la nylig noen helt utmerkede gitarforsterkere ut for salg på nettet. Hensikten var å finansiere kjøp av en Kemper. Tufte tar imot Ballade etter å ha fått god tid til å sette seg grundig inn i hvordan en moderne “profilerings-forsterker” som Kemper virker.

Snart står jeg med en utmerket Fender Telecaster rundt halsen. I andre enden av gitarkabelen, et klassisk Marshall-anlegg. Selv for en som ikke har spilt gjennom et Marshall-anlegg siden 1980-tallet låt det utmerket (jeg ble umiddelbart mentalt forflyttet tilbake til et studio i Mysen på 80, tallet hvor jeg pådro meg brummingen i mitt høyre øre).

Trond Tufte Foto: Tellef Øgrim
Trond Tufte Foto: Tellef Øgrim

Etter å ha satt lyden i forsterkeren, gjorde Tufte noen raske omkoblinger, slik at det gikk en kabel fra Kemper-en og inn i Marshall-en, mens det samtidig gikk signal tilbake fra Marshall-en inn i Kemper-en. Jeg ble koblet fra. I stedet for mine løsrevne akkorder ble rommet fylt av kraftig, pulserende støy i forskjellige frekvenser generert av Kemper-en og sendt til Marshall-en for å måle forsterkerens ”reflekser”. Signalene Kemper-en fikk tilbake fra Marshall-en ble så satt sammen til en digital kopi av lyden vi hadde stilt på Marshallen.

Denne kopien skulle selvsagt ikke spilles av i seg selv, men bli til en digital profil, som ned til minste detalj skulle inneholde alle sider ved forsterkeren behandling av signalet fra gitaren. Når gitaren så blir koblet til Kemper-en og utgangen derfra når frem til ørene via et høyttalerkabinett, skal Kemper-en i realiteten oppføre seg som om den var Marshall-forsterkeren.

Jeg hverken hørte eller følte noen forskjell mellom Marshall og Kemper. Som mange andre blir jeg selv ikke fornøyd med lyden før alt som skal til for å få litt mer “spark” er å gjøre plekterets anslag mot strengene sterkere. Hadde ikke Kemper levert også denne siden ved en rørforsterker, ville hele prosjektet vært forgjeves. Det er et tegn på hvor god digital forsterkersimulering har blitt at denne dynamiske forvrengningen verken oppleves som kunstig eller digital.

Under testen hadde Tufte koblet meg til både Marshall-en og Kemper-en, slik at han vekselvis kunne la lyden fra gitaren komme fra originalen og etterligningen mens jeg spilte. Jeg lukket øynene, og spilte et lite minutt.

Må sitte
De to engelskmennene i videoen fra Andertons Music Co hadde ikke jukset. Jeg måtte sitte. Dette er ekte vare. Det vil si, det låter så til de grader som originalen at jeg ikke tror mange ville hørt forskjell.

Trond Tufte Foto: Tellef Øgrim
Trond Tufte Foto: Tellef Øgrim

Opprinnelig hadde Tufte ikke mindre enn tre rørforsterkere i sitt favorittoppsett.

– Jeg er ikke fremmed for å fortsette å bruke tradisjonelle forsterkere, men det jeg kan få til med Kemper er både like bra og mye lettere å flytte på, sier han.

Det viktigste er kanskje likevel at han ikke lenger behøver å spille så høyt for å få den effekten han ønsker ut av forsterkeren.

– Det er jo en kjent sak at mange forsterkere spiller best med mye lyd i rommet. Kemper kompenserer så bra for dette at jeg ikke lenger behøver å blåse ørene av medmusikanter.

En videre raffinering av lyden kan medføre timer med knotting på Kemper-ens mange innstillinger. For eksempel kan forsinkelsen, eller “saggingen”, som oppstår i en rørforsterker som overbelastes for å skape den gode, litt skitne lyden mange er ute etter, justeres.

Skog av lyd
Dessuten vil finjusteringen typisk innebære å bruke noen av Kemper-ens mange innbygde effekter. Hver effekt kan selvsagt justeres på like mange måter som den fysiske boksen den i utgangspunktet ble modulert etter.

Det er kort sagt så mye å skru på inne i dette digitale uhyret at noen og en hver kan gå seg vill.

Tufte har et råd:

– Mitt råd er å enten lage profiler av dine yndlingsforsterkere. Enten selv, eller ved å skaffe dem fra andre. Så gjelder det å prøve å glemme at det finnes 7000 andre profiler der ute, sier han.

Både Kemper-en og flere av dens konkurrenter kan selvsagt “lades” med innstillinger og profiler andre har laget. Det finnes mye gratis der ute. Dessuten er et profesjonelt marked i ferd med å vokse frem. Noe av grunnen er at en gjennomarbeidet profil typisk vil innebære at forsterkeren tas opp i et velegnet studio-rom, med kvalitetsmikrofoner, før signalet føres inn i den digitale forsterkeren for profilering og lagring.

– Mange vil jo mene at det er gøy å raskt lage en profil selv, men jeg tror at proffe brukere raskt vil be om hjelp av profesjonelle.

– Hva sier du til de som syns alt dette digitale dreper den organiske gitarlyden som vi har blitt så vant til?

– Jeg vil oppfordre dem til å prøve selv, og dessuten vurdere om de ikke allerede fører lyden av gitaren gjennom mye smått og stort av digitalt utstyr både før og etter forsterkerne.

– Jeg vil oppfordre dem til å prøve selv, og dessuten vurdere om de ikke allerede fører lyden av gitaren gjennom mye smått og stort av digitalt utstyr både før og etter forsterkerne.

– Er det etisk forsvarlig av Kemper å stjele lyden av en forsterker, som det er nedlagt en halvt århundres utvikling i, og så å gi lydprofilen videre til kundene, eller sette dem i stand til å lage profilen selv?

– Jeg ser at noen hevder at dette er tyveri, og gjerne legger til at forsterkerprodusentene kommer til å dø, men jeg tror ikke det kommer til å skje. Tvert imot tror jeg denne teknologien kommer til å øke interessen for de virkelig gode forsterkerne. Man trenger det beste også for å lage en perfekt profil i digitalt utstyr som Kemper-en.

Flere om ballen
Kemper er langt fra alene. Nylig dukket det opp en noe billigere variant av lignende teknologi, i form av forsterkeren Bias Head. Den bygger på velprøvd gitar-lyd-software, som er bygget inn i en forsterker, ikke helt ulikt Kemper. Det er forskjeller i måten eksisterende forsterkere kopieres, men forskjellen er ikke stor.

Blant andre løsninger, som baserer seg på at musikeren skrur seg fram til lyden i stedet for å kopiere, finnes både Fractal Audio AX og Line 6 Helix.

Listen over kjente gitarister som “går digitalt” vokser. For noen uker siden var jeg på King Crimson-konsert i Oslo. Det var ikke et rør å se. Til og med sterkt image-fokuserte svartrockere kan observeres med forsterkere som ser mer ut som en science-fiction-rekvisitt enn en gitarforsterker.

Lunefull lydglede
Det kan være gode grunner til at mange likevel holder stand. Noen vil kanskje oppleve at faren for å skru seg fullstendig bort er mye større når en stakkars musiker, som bare er ute etter litt fet lyd, blir oppfordret til virtuelt å skifte komponentene inne i forsterkere, slik Bias gjør. For andre er følelsen viktigere enn muligheten til å kunne laste ned et utall forsterkekopier.

Gitarist Hedvig Mollestad sier det slik:

– Jeg er tilnærmet totalt uinteressert i digital gitarforsterkning. Jeg må arbeide med den fysiske lyden, forsterkerens lunefulle dynamikk og bevege meg for å jobbe med feedback. Det må vel en drapstrussel til for at jeg skal bytte ut forsterkerne mine, men da skulle jeg vurdert det.

Publisert:

Del: