Norsk kulturråd inviterte onsdag til presseseminar om rapporten “Populærmusikken i kulturpolitikken”. Utredningen er på hele 400 sider, og er blitt til i løpet av fem knappe måneder. Den er ført i pennen av ti forskere, under ledelse av professor Johan Gripsrud, og tar for seg et vidt spekter av betraktninger omkring de betingelser og utfordringer populærmusikken står overfor.

Jostein Gripsrud, BiO

Presseseminaret ble innledet av forskningsleder Svein Bjørkås i Norsk kulturråd, som snart ga ordet videre til professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, Johan Gripsrud. Han påpekte den ekstremt korte produksjonstiden for rapporten, som på bred basis oppsummerer en rekke utviklingstrekk i norsk populærmusikk.

— Vi valgte å ta utfordringen, fordi vi så det som en sjanse til å gjøre noe for en kulturform vi bryr oss om, og som etter vår mening fortjener en høyere anerkjennelse. Vårt hovedanliggende har vært å betrakte populærkulturens status i kulturpolitikken, samt se nærmere på rammeverket som produksjonsvilkår og organisasjonsforhold utgjør.

Før han gikk nærmere inn på selve utredningen, fokuserte Gripsrud litt på selve begrepet “populær”, som han mente hadde tre ofte parallelle betydninger: Det som er godt likt av mange; noe litt suspekt som prøver å selge seg inn med en mer eller mindre skjult agenda – og endelig “lav kvalitet”.

— Det var lenge skarpe skiller mellom kunstmusikk og populærmusikk, der den sistnevnte formen ble sett på som noe ikke-lødig. Først fra 60-tallet av endrer denne oppfatningen seg, inntil vi i dag ser at den rytmiske populærmusikken manifesterer seg i et mylder av uttrykk.

“Populærmusikken i kulturpolitikken” er konsentrert om tre hovedtema: Populærmusikk som kunstform, populærmusikkens betydning for identitetsdannelser – og populærmusikkens økonomiske, sosiale og politiske rammebetingelser. Rapporten behandler spørsmål knyttet til kvalitet og legitimitet – og virksomheten blant profesjonelle og amatører. Forsker og musiker Anne Lorentzen har skrevet et eget kapittel om kjønn i rock og pop, mens rundt 90 sider omhandler populærmusikkens estetikk, ført i pennen av Anne Danielsen, Leif Johan Larsen og danske Peter Larsen.

Gripsrud mente at utredningen ville vise at det ikke er slik at pop og rock alltid “klarer seg selv”. Han nevnte eksempler på kjente artister som satt igjen med personlig gjeld selv etter støttede turneer, og trakk frem to trekk i mediebildet som har en sementerende og innsnevrende virkning på musikkens mangfold: Den fordyrende TV-annonseringen og formateringen som i økende grad preger radiokanalene.

— Det er rundt 100 000 utøvere av populærmusikk på forskjellige nivåer her hjemme, fortalte Grimsrud. – Videre finnes det rundt 300 faste spillesteder og 30 festivaler med denne musikken som hovedfokus. Populærmusikken er rett og slett en sentral faktor i kulturlivet.

Gripsrud understreket at dette var en forskningsrapport, som ikke hadde som mandat å bringe ferdigsydde løsninger til torgs. Han tilot seg likevel å fokusere på enkelte tiltak som kunne være med på å støtte populærmusikkens posisjon, der (høyere) utdanning også for utøvere av pop og rock kunne være et virkemiddel. Han anbefalte også en utvidelse av innkjøpsordningen av fonogrammer, og mente at det foreslåtte instituttet for norsk populærmusikk var en god idé, så sant det ble tilført de nødvendige ressurser til å drive et aktivt formidlingsarbeid.

Utredningen ble deretter kommentert av Gunnar K. Madsen, som er daglig leder i ROSA – Dansk Rock Samråd. Han mente at “Populærmusikken i kulturpolitikken” dannet et godt utgangspunkt for å gå videre, og at det nå var viktig for de forskjellige aktørene å enes om sentrale spørsmål. – Resten er politikk og hardt arbeid, uttalte dansken, som ellers fremhevet det store kreative og økonomiske potensialet Norge hadde til å gjøre seg bemerket på den internasjonale populærmusikk-arenaen.

Ordet ble deretter gitt til salen, der styremedlem Bjørn Boge i GramArt uttrykte sin sterke misnøye med at sentrale organisasjoner som GramArt, NOPA, Norsk Artistforbund og Musikernes Fellesorganisasjon ikke var blitt mer involvert av forfatterne. Han viste bl.a. til symfoniorkesterutredningen, der rundt førti sentrale personer og organisasjoner var blitt dybdeintervjuet. Til dette svarte forskningsleder Bjørkås at utredningen ikke var ment å være noe talerør for spesielle interessegrupper, men en kunnskaps- og forskningsrapport man nå kunne bygge videre på, der de forskjellige organisasjonene ble oppfordret til å benytte høringsrunden til å flagge sine hjertesaker.

Ballade snakket i ettermiddag med Jostein Gripsrud, som mente at utredningen forhåpentlig vil nå ut til et bredt lag av adressater.

— Den bør være et nyttig verktøy for både byråkrater og politikere, samtidig som den nok også kan leses av folk med en mer alminnelig interesse for emnet. Jeg synes resultatet har blitt riktig bra ut i fra de betingelsene vi hadde. En del avsnitt er utarbeidet fra allerede eksisterende materiale, mens andre områder måtte jobbes frem helt fra scratch. Det har vært en hektisk tid, men nå håper jeg at populærmusikk-aktørene kan dra nytte av arbeidet vårt.

Jostein Gripsrud har for øvrig nylig lagt siste hånd på TV-serien “Kultur i uorden”, som over seks episoder vil rette søkelyset på utfordringer mot tradisjonelle kulturbegrep i vår tid. Serien vil vises på NRK 2 over nyåret, og kommer også til å komme inn på populærmusikken og dens rolle i dette bildet.

“Populærmusikken i kulturpolitikken” kan bestilles fra Norsk kulturråd.

Publisert:

Del: