Våren 2003 dro POING på tur til Japan. Med seg i bagasjen hadde de nyskrevne verk av komponistene Sachiyo Tsurumi, Takumi Ikeda, Hiroyuki Yamamoto og Hideki Kozukara. POINGs kontrabassist Håkon Thelin bringer her et reisebrev og en samtale med komponisten Sachiyo Tsurumi. I kveld presenterer Poing-saxofonist Rolf-Erik Nystrøm hennes musikk på Parkteatret i Oslo, som et ledd i Ultima 2005.

Sumobrytere

Av Håkon Thelin, Poing

Organisering av turer til asiatiske land medfører en enorm mengde mailskriving. Likevel følte POING at vi visste ganske lite om hva som kom til å skje da vi reiste til Japan. Dette har blitt typisk for POINGs turer. Det er vanskelig for arrangører eller kontaktpersoner å forestille seg hva vi spiller og hvordan vi opptrer, men etter å ha møtt oss, oppstår det nesten alltid spennende hendelser, musikalske og sosiale, spontant under turen. Jeg skal her ta utgangspunkt i to av våre morsomste opplevelser i Tokyo.

Del 1: Småå-folk

Etter å ha blitt guidet rundt i Tokyo en stund av Sachiyo Tsurumi kom det for en dag at hun var veldig interessert i sumo-bryting (sumo uttales småå, og utøverene er mange japanske kvinners våte drøm). Dette var mot slutten av den store maiturneringen i sumo som strekker seg over nesten en måned, og utrolig nok klarte Sachiyo å skaffe billetter til finaledagen. Så der satt vi da, en hel dag, og helte i oss øl og spiste teriyaki, mens kampene langsomt bygde seg opp mot stadig nye høydepunkt og Sachiyo entusiastisk prøvde å forklare alle de intrikate reglene. Selve slåssingen blir unnagjort på noen få minutter. Resten av tiden brukes på utrolig strenge og langsomme ritualer.

Håkon: – Sumo reminds me of traditional theatre or dancing. Is sumo related to, or did it originate from this?

Sachiyo: – Sumo has come from shrine rituals since ancient times. The sumo wrestlers are stamping their feet to rid ground of demons. They pray for bumper crops and peacefulness. At the present, Yokozuna (the highest sumo wrestler, like Asashoryu) takes the central role in the ritual on beginning of the year at Meijijingu (which is a shrine worshipping Emperor Meiji and Empress as deities). There are also many performances before each sumo wrestler fighting. They all have means before a shrine, like gargling to purify themselves, throwing salt to purify the ring. Lately, in Edo period, sumo has become to have more competitive and commercial, entertaining performing art. Then sumo has been taken with other performing arts such as Nô, on special festival at shrine and temple.

Ritualene gjør at publikum bruker dagen på sosialt samvær. Hvis man trenger å gå på do eller kjøpe suvenirer, så har man all verdens tid til det. Høydepunktet kom ganske overraskende på oss – plutselig fikk vi vite at turneringen kunne bli avgjort i neste kamp. Og jammen vant han ikke, den populære mongoleren Asashoryu. Men dagen er langt fra over etter at slåssingen er slutt. For da, etter mye venting, følger prisutdelingen som tar mange timer.

Jeg synes å huske at Asashoryu måtte stå rakrygget i to timer mens han kontinuerlig tok imot enorme pokaler, gratis ris og cola i et helt år og andre rare premier fra alle verdens hjørner. Til og med Sverige, USA og FN (!) ga generøse premier til vinneren.

Håkon: – How do you think sumo reflects Japanese culture and can you think of similarities between sumo and the Japanese society?

Sachiyo: – There are some basic, important social decorum (like to bow before, to bow after), and three materials for Japanese, mind-technique-body, which are embodied in the sports. Originally “SU” means nakedness, “MO” means dancing. Naked relationship for each other is also important spirit for Japanese. It might seem that the social decorum and the naked relationship are opposite things. But we can make free or naked relationship with the social decorum. Sumo is sports. The strongest sumo wrestler becomes the Yokozuna. More than 10 years ago, most of companies did pay and promote workers based on seniority. But today, workers can promote by their talents and abilities, especially in technology companies. This is one similarity between wrestlers and workers, I think.

— On the other hand, sumo referees and summoners are still seniority-based. This promotion of seniority is very Japanese conservative style. Fundamentally, because sumo is the national sports, sumo must have a strong relationship with Japanese society. But it is difficult to say that. At first, sumo is under the Emperor, and on the last day of a Grand Sumo Tournament, audience and winner sing the national song for celebrating the winner. But actually, to sing the national song becomes a difficult problem in Japan today. Emperor’s war responsibility is great matter in Japan. Regional characteristics are also important. We always root for the home sumo wrestlers except favourite ones. I can say same for every sports in Japan. There are many stables (schools) in sumo. Each sumo wrestler belongs to one stable. There is no free wrestler. Today most of stables are located in Tokyo, but originally they have own home. The names of the stables and wrestlers are relative to their home. I can find the names are also relative to old Japanese literatures. Basically the stables are successive by hereditary transfer. Of course there are sometime exceptional cases. We can say same for other Japanese traditional arts and conservative companies.

Det er mange trekk ved sumo som kan symbolisere det japanske samfunnet: Aggressivitet og styrke blandet med nesten religiøse ritualer, interessen for og opprettholdelsen av strenge tradisjonelle verdier som høflighet, respekt og pliktoppfyllelse samt en økende interesse for landets gamle kultur.

Sumo-bryterne nyter stor respekt som bærere av en tradisjon samtidig som de lever et liv som popstjerner. Sportens popularitet minsker ikke nå som japanerne retter blikket bakover.

Håkon: – Is it correct that the traditional culture is getting more and more popular in Japan? Is sumo also popular because it has so many traditional elements?

Sachiyo: – Yes, Japanese culture is getting more popular these days. In modern times, we Japanese have bad stories, especially the Meiji Restoration in 1868 and after WWII. Western systems and culture were adopted, and Japanese traditional culture, such as style of haircut, clothes, and the performing arts were totally denied. But sumo was especially not. One reason was that sumo wrestlers were against changing their hairstyle because they thought western type of haircut would not suit them. The other reason was important, I think. This is my regarding. Sumo has become the national sports of Japan since the end of Meiji period. This might be a political strategy for national unification under the Emperor. Meiji Emperor was trying to unify all shrines. And as I explained before, sumo had been having deep relationship with shrines, and emperors as well since ancient times. After the period of modernization with western systems and culture, there is now a tendency to regard and keep Japanese culture again. In the last few years, there has also been compulsory to educate students playing Japanese traditional instrument at elementary schools and junior high schools.

Den voldsomme moderniseringsprosessen etter andre verdenskrig har gått over i ønsker om å forene det gamle og det nye. Dette er også tydelig i det musikalske landskapet som jo blir godt presentert under Ultimafestivalen.

Håkon: How is the environment for contemporary composers in Japan now? What kind of music do they write?

Sachiyo: – There are two societies called “JSCM” (Japan society for contemporary music) and “JCF” (The Japan Federation Of Composers Inc). I suppose most of contemporary composers belong to either of them. Composers being a member get their pieces played in concerts or festivals, their CDs and scores published, access to international exchanges, relationships with other organizations, etc. But actually there are not so many concerts supported by the societies, so many of the composers do not get benefits and just pay their membership fee. I belong to neither of the societies, but I do many activities by myself and I can get commissions nevertheless.

— I always have economic trouble in every independent concert or event, though. It is so difficult to get grant for concerts. I think concerts supported by the societies have meaningful contents, but I can also see more interesting content in independent ones. Some of more famous Japanese composers having success internationally do not belong to any of the societies. I have heard that a problem for the societies that there are few younger composers. I have been invited into the societies, but I always refuse. Other environments for composers exist. I have belonged to a management company since this spring since they can help me with advertisement.

— By the way, I remember I was very surprised about one thing. When I attended a summer course in Germany, all of participants come from Europe and US were supported by their university. There is no system like that in Japanese like a music university. Every time I have participated in an international course or festival, it has been by my own expenses.

— It is not easy to say what kinds of music composers write. There are many composers in Japan, especially in Tokyo. Contemporary music in Japan is based on European contemporary music. Of course, few composers who write former avantgarde style today. But basically, compositions in Japan refer to Europe, I guess. We try to find our identity and roots of music or sound. For example, in recent days, many composers are trying to write something melodic or song-like. This is a very interesting point for me as well. I think many of works are amazing as contemporary music. But the same time, I can say these have only a few differences between them. If I was one who did not know what contemporary music is, unfortunately I could not say many of these works have something strong.

— Contemporary music has come from Europe, this is too far from Japanese tradition. It is very difficult to find our identity. I am interested in writing new music which combines with tradition. Other concerns for me are creating our own identity by myself, and describing present global situation through compositions. That is, comprehensive work which needs various materials except music, such as original stories or texts. My piece “Striped Stripe (for mixed chorus)” expresses dynamic variability of the earth and global situation through texts described by foreign currency exchange (the text is written by Shigeru Matsui). Some other composers create their own traditional background story for their pieces as if it can be called the myth. The composers program notes do not explain how they composed, only the background story. Of course it is very important that we must study sound or music very much. The other hand, I want to maintain that conveying social messages through our works is one of the most meaningful attitudes one can have as a composer and as human beings. Because we are living in very serious world, various troubles and loss of identity happens in world scale.

Håkon: Can you explain how you feel about the Japanese being a very modern people, but still you have a strong feeling about the traditional culture. Is it correct that the modern society can exist because it is held together by strict traditional rules?

Sachiyo: – I guess there are few really modern people in Japan at present. Japanese society is based on after Meiji-era which refused most of Japanese culture, therefore, it is difficult to say what is the real modernism in Japan. At the height of Japan’s economic boom, we Japanese made huge steps through much working, at the same time destroying nature and tradition, in order to get something new and frontier. Perhaps this situation can be called one of a modern society, but I do not want to call this progress real modernity, because this was going on without any basis in the real tradition. After the 70’s to 80’s, we had been having what we call a postmodern era in which everything, including our tradition and something new, was put in parallel. These were treated as superficial, but it was a chance to reconsider our tradition and history. This “postmodern” has passed, today we must try to make deep combination with our tradition, nature and new culture, high technique. Therefore, I agree with your opinion, the modern society needs tradition. This is the real modernism, and also, this is one of reasons I am interested in tradition. But still I just treat tradition as postmodern- like. It is not easy to touch and feel tradition in real sense for younger Japanese. I try to understand tradition deeply.

Del 2: på fest

En av konsertene våre i Tokyo markerte åpningen av Asahi-konsernets kulturfestival. Asahi er blant annet en av Japans største ølprodusenter. Konserten var i Asahi-hovedkvarterets enorme lobby, i Philippe Starcks berømte skyskraper som kan assosieres til et skummende ølglass med en stor glinsende bæsj på toppen (derav kallenavnet ”the big turd”).

Da konserten var ferdig kom en søt, fnisende jente og en gutt med samurai-sveis luskende bort til meg. Etter alle høflighetsfrasene får de stotret frem på dårlig engelsk at de likte konserten veldig godt og at jenta som kaller seg for Kiri spiller akkordeon og samurai-gutten spiller kontrabass. Det hele ender med at Kiri inviterer oss på middag.

Noen dager senere tar Frode og jeg toget et stykke ut fra det sentrale Tokyo (Rolf-Erik kommer seinere fordi han skal være med på en kung-fu- trening). Til det som skal vise seg å bli et absurd musikalsk møte, og en vanvittig bra fest.

Turen inn i ukjent territorium tar omtrent tre kvarter. Jeg er usikker men positiv til møtet. Frode derimot har ikke truffet Kiri tidligere og er skeptisk og irritert over alt styret. Etter å ha fomlet oss av toget virrer vi rådville rundt på det vi håper er riktig stasjon før vi endelig blir møtt av vertskapet. Kiri er slående vakker, og en litt barnlig oppførsel gjør at hun sjarmerer Frode umiddelbart. Faktisk må jeg innrømme at der og da synes jeg Kiri er den vakreste dama jeg har møtt. Uansett, fra stasjonen går vi til innkjøp av mat og øl og endelig hjem til Kiri.

I et samfunn preget av strenge kollektive regler blir den personlige klesstilen og hårsveis, det ytre image, den enkleste måten å markere sin personlige identitet på. Derfor sprader mange unge japanere rundt i hippe klær og fancy hårkreasjoner, ofte med ekstreme utslag. Og slik er det også med subkulturene. For å overleve hverdagslivet går man til uforutsigbare og ekstreme uttrykk, som gir den nødvendige motvekten til et ellers rutinepreget samfunn.

De fleste kreative aktiviteter skjer på fritiden, mens den obligatoriske 9-17-jobben (offisiell arbeidstid) er helt nødvendig for å betale regningene. Det er nesten umulig å leve som ung, fri kunstner i Japan. Til og med Sachiyo, som regnes som en ganske suksessfull komponist, jobbet lange dager i kjøttavdelingen på et supermarked da vi besøkte landet.

Kiri har også et svært aktivt liv utenom jobben i et telefirma, og hun viser seg å være en kreativ dame. Klesvalget hennes er veldig bevisst, gjerne i tradisjonelt inspirerte klær med cowboyhatt på hodet. Hun er selvlært på akkordeon, spiller egne låter i en rekke band og tegner fargesprakende illustrasjoner inspirert av en barnlig japansk fantasiverden (se for øvrig i platecoveret på CDen min som har en tegning av Kiri).

Men nå må vi tilbake til festen! God mat, alkohol og kanskje litt spilling eller karaoke er en uslåelig kombinasjon i Asia. Og det er den beste måten å overvinne kommunikasjonsproblemer på. Kiri er veldig dårlig i engelsk og samurai-gutten snakker ikke engelsk i det hele tatt. Men Kiri lager fantastisk mat og serverer sake fra en enorm flaske. Og etter maten spiller de en minikonsert for oss mens vi jammer med på det vi finner av rare instrumenter.

Etter x antall timer ringer Rolf-Erik og sier at han er på vei. Det er en lettelse fordi språkproblemene løser seg litt når han er til stede. I POING er vi nemlig så heldige å ha med oss en saxofonist som er opptatt av å lære seg litt flere gloser enn oss andre før vi reiser. Kiri og jeg går for å møte ham, mens Frode og samurai-gutten setter igang med en halvtimes lang bluesimpro på harmonium og kontrabass. Samurai-gutten har en særegen spillestil. Han høres ut som en aggressiv jazz-bassist med en forkjærlighet for perkussive effekter. Det låter litt rølpete, men veldig tøft.

Da Rolf-Erik ankommer er han faktisk edru mens vi andre er ganske på druen. Dette er en veldig uvanlig situasjon i POING. Men Rolf-Erik prøver så godt han kan å følge opp, og festen fortsetter ut i morgentimene med spill og dans inntil sakeflaska til slutt er tømt. Kong alkohol slår kanskje litt kraftigere fra seg i kroppen til spedbygde japanere enn hos oss nordmenn. Av ren høflighet så vil de jo ikke drikke mindre enn oss heller. Etter hvert gjør Kiri oss oppmerksom på at samuraigutten har forsvunnet. Etter lang leting i en knøttliten leilighet så skjønner vi at han har låst seg inn på do og vært der en god stund. Resten av morgenen bruker vi så på å få han ut derfra, og da vi endelig lykkes er det på tide å bryte opp. Dermed karrer vi oss mot toget og slutten av denne historien, mens Kiri høflig tørker opp spyet på do. Halvt bærende på en dritings japaner suser vi inn i soloppgangen, men nå med en litt annen følelse inni oss.

Poing har også sin egen konsert under Ultima 2005. Denne finner sted på Parkteatret klokken 22, fredag 7. oktober. På programmet står da verker av Sachiyo Tsurumi, Hiroyuki Yamamoto og Takumi Ikeda, samt musikk til en kortfilm av Yoshihiro Ito. Poing vil dessuten gi til gode sine bearbeidelser av tradisjonell japansk musikk.

Publisert:

Del: