Skribent Sindre Andersen har vært på Riddu Riddu-festivalen i Nordtroms, der han opplevde den samiske urbebolkningens musikk på nært hold under den seks dager lange festivalen. I denne første av to omfattende festivalrapporter forteller Andersen om sitt møte med “joike-Johan og jazzbanden hans”, strupesang, homofilidebatt, DJer som ikke DJer og andre verdensmusikalske godbiter. – Hvis vi går med på å kalle Riddu´en for “folkefest”, kan vi godt stoppe der, og bite i oss at den øvrige musikalske profilplattformen virket like ustø som hva som helst annet, skriver Andersen.

Origami Arktika og Tanya

Av Sindre Andersen

Det var sami-folket som befolket Norge før oss nordmenn – og de som ikke vet dét nå er vel oppreiste fiender av folkeopplysningen. Allikevel har samene fortsatt behov for å markere sitt kulturbeite og kollektive for-seg-væren, og tusje frem båndene som er knyttet til andre utbefolkninger på vår nordlige halvklode. “Riddu Riddu” er et samisk ordspill, hvor ord nr. to har slike knøtte-d´er som vi kjenner fra norrønt språk. Selve betydningen synes de informasjonshungrige å strides om, men det har noe med vind å gjøre.

Vinden skarpt karakteristisk for Nord-Troms, og har for all tid formet de sørlige sjøsamenes syn på verden. Men på Riddu-sletta, i Aja i Manndalen i Samuelsberg i Kåfjord, er det ikke mye plass til blæsten; bare poetisk åndenød, fordi det er så skjønt så skjønt og fjellene rundt kranser, beskytter og er Norge (og Sápmi).

Men av og til er musikken kraftigst. Dette var trettende gang på rad at festivalsesongen fikk sitt manndalske bumerke, og det blir naturlig nok større (i kapital forstand) hvert år, uten å gi slipp på sitt kontrollerte mangfold. Seks dager, hvorav tre av dem til ende, med de fleste typer av passiv- og aktiviteter for hele slektshierarkiet. Og totalt alkoholforbud så nær som i en perifer øl-lavvo – men allikevel til djup forargelse for den puritanske læstadianer-kirken, som bokstavelig talt befinner seg et steinkast fra selve Riddu-sletta. Manndalen er et problematisk område. Ikke engang samene der er “ordentlig samer”, i øynene på mange østlige finnmarkinger.

Men en (halvveis) etnokulturell basar får de allikevel til å sette opp, i år igjen, med lykke som energi. Hvis vi går med på å kalle Riddu´en for “folkefest”, kan vi godt stoppe der, og bite i oss at den øvrige musikalske profilplattformen virket like ustø som hva som helst annet. Urfolksmusikk kan hovedsakelig plukkes opp i tre områder i verden; i den avhengige republikken Tuva (Sibir) og i Nunavik i Nord-Canada. Og i Sápmi, Nordens sameland. Skal man fylle en relativt stor scene med slik musikk, i tre dager, er man nødt til å befinne seg på den siden som synes blandinger, moderniseringer og festligheter er helt topp.

Så hvilken side er jeg på? Jeg burde vel uansett finlest feiringen av “vilje til eksperimentering, nyutvikling og omskaping av urfolksmusikk”. I gymsalen på Manndalen Skole, som ellers ble viet det utmerkede filmprogrammet, kom åpningskonserten i form av et “bestillingsverk” signert bandet til samiske Johan Sara jr. og maori-gruppen Wai.

Noe som kunne låte svalt og frivolt, men som i virkeligheten sank fra startgropa i en svett forbrødrings-fanfare mellom de to tradisjonene. Og som kjekt fikk slentre videre, med joike-Johan og jazzbanden hans. Et sirkus i mørket som jeg bare måtte reise meg og gå fra – for her var alle fordommene (mine) mot misforstått world music nedskrevet, pugget og levendegjort med morbid fingerfølelse, til hån og skjendsel for opprinnelsen til joikene som Sara lirte av seg, nesten uanfektet av den square friksjonen hos flinkisene.

Et klangteppe som ble liggende til skrekk og varsel, en sammenlikningsflate for det Riddu ellers (delvis) representerer; tomme møter mellom tradisjonell joiking (som er skapt utav hverdagens samkvem og respekt, og knapt er “musikk” i noen definibel forstand) og alskens ungdommelig danseskvæl; som får alt til å høres ut som versjoner av Kim Larsens “U Lu La Lu” (den fikk jeg for øvrig overhørt på en lokalradio her oppe; og høyt på storscenen mellom hver konsert – ja hva er hva egentlig?, spø´kke meg).

I virkeligheten skulle visst alt på Riddu Riddu klinge “tradisjonelt”, “spennende” og “elektronisk” (og i Origami Arktikas tilfelle “akustisk”) på én gang, ifølge programomtalene, som etter hvert fremstod som intetsigende. Og som muntert ble repetert på norsk, samisk og engelsk (og russisk ved en anledning) før hver konsert, noe som igjen økte forsinkelsene i forhold til annonsert spilletid. Ja, det ble etter hvert mye knoting med manglende info og uvitende halvfunksjonærer rundt på denne naturgrønne sletta. Men det kan ha mest av alt å gjøre med min egen mistenksomhet overfor ivrige festgeneratorer. I selve sin egen festivalrus skal man naturligvis ikke legge vekt på slikt.

På storscenen – som vi kan kalle den, ja den var enorm, og lå med trynet mot en stor fotballøkke av kiosker og kratt – ble første kvelden en grei smakebit på hva Riddu er og mener. Etter en dryg åpning, med verdens mest halvpatetiske “nå skal vi (som tidligere nevnt) ta dere med på en musikalsk reise”, kom to små piker og skulle vise oss det som er urfolkenes virkelig soniske attributt: strupesang.

Evie Mark og Akinisie Sivuaraapik, fra Montréal og Puvirnituq (“landet hvor det lukter av råttent kjøtt”), praktiserer en uhøytidelig “sangkonkurranse”-form, hvor to festkledde står og holder hverandre, speiler seg i øynene og drar kanon på en låtmiks av halslyder og små melodier. Hvis man må gi seg – og det gjøres gjerne fordi man ikke klarer å holde på fnisingen – har man “tapt”. Men det glemmer man med en gang. Og energi-utputten er så stor at en slik konsert gjerne ikke varer lenger enn 20 minutter.

Lydopplevelsen gir således en sterkt hypnotisk og støyminimalistisk effekt – men enda weirdere blir det jo av at to små mennesker fremfører dette i dyp innadvendt konsentrasjon, midt på et podium fylt av bassgitarer og pompøse rør. Klarte man å suge seg inn i sin personlige konsentrasjon, som akkompagnement til de bratte kåfjordsskoger (jeg tror jeg gjorde det), ble Evie og Akinisie et høydepunkt på festivalen.

En annen duo, Olchey, dro strupevarianten fra sibirsk side, med mer autentiske folkedrakter, hestehaler og firkantede banjoer. Guttene prustet i gang mandig dronemusikk, inkorporert opprinnelsen til begrepet “hei og hå” – men dessverre introduserte de allerede på andre låt sin Moskva-baserte DJ, som tolket tuvinernes puls dithen at det må (bør) bli friskere av å doble med triphop og forrige tiårs technorytmer Resultatet låt billig som omvendt kulturimperialisme; men først og fremst så meditativt at man vanskelig fikk det vonde ut av hodet: Tilpasningen var kalkulert frem sørgelig profesjonelt, og så ble det så dumt.

Fullt så dum var ikke den lokale ungsprellemannen DJ Ande. Han bruker nemlig “DJ”-betegnelsen litt snedig – han DJer ikke, men bygger selv opp en Ande-identitet basert på den vestlige (fjerne) massetradisjonens popmusikk. Og; han verner seg mot kritikk ved å synge-med-stemmen-han-har, på samisk. Bandet som spilte det han sang oppå, kunne nok påkalle litt kulturmønstringssvette, men det naive og små-bissarre hektet meg lett på de Talk Talk/new wave-aktige låtene.

Hva som var joik og hva som var amerikanisert oddasat ble ikke så viktig; men det var kjærlighet inni bildet, og han gav virkelig publikum en pause, fra deres eventuelle urfolkshøytid. Han gliste som de gjør i Kirkenes, og debuterte sikkert seksuelt like tidlig som de gjør på Island (eller i selve Landsdelen, som det står å lese i dagbladets Magasin; tjo hei, man lærer visst mer av å ikke være der) – vips var han borte, pop-prinsen måtte ned blant koftene og feste. Og da sovna jeg rakst i gøret, og i regnet. Gjørme i lufta. Samerocka navn som Turdus Musicus, Sinuupa, Crowhexed og Mara Fahd greidde ikke å holde meg levende interessert.

Jeg beinet veien mot familie-campen (der fylleul byttes ut med spedbarnskrik; men hva er egentlig verst?) og hadde familiepakkens klamme ånd i bakøret.

Jeg hadde følt meg lurt, fant jeg ut dagen etter. Men da skulle jo det “intellektuelle” programmet begynne, med seminarer i søndre spisslavvo. Så da hadde vel omsider alle sanne hjerter våknet? Gårsdagen hadde jo liksom vært en middelmådig world music-fesjå – men her satt vel de som virkelig skjønte strupesang. Ja, hvor ellers?

Dagseminaret om landskap-og-kunst gav en påminner om hvor fjernt man ofte tenker fra sine ur-naturlige omgivelser, og hvor lobbyistisk og lur kunsten kan være nettopp i kinkige miljø-spørsmål. Men i forhold til resten av festivalen, var vel det påfølgende “homofil-bifil” et mer skinnrelevant tema.

Å være minoritet i minoriteten er ikke bare vanskelig, men også mer vanlig enn man tror. Og felleskampen for samiske rettigheter kan være syndig å svelge når man må inkludere kvasisamer og “slikkere” (som er det nærmeste samespråket kommer sivilisert homodiskusjon). Foredraget/debatten var tildels rystende; men tildels trivialiserende, ved en tendens til å ta offer-rollen for gitt og å ikke stikke dypt i kulturdypet og beveg-grunnene for slike intolerante naturlig-heter.

Samer er ikke som oss, er jeg redd.

Publisert:

Del: