Etter 13 års drift legger Bennis musikk på Aker brygge ned. – Plateselskapene har i Platekompaniet bygget opp et monster de selv har blitt livredde for, og nå holder selskapene på å frata seg selv alle muligheter til å tjene penger, samtidig som de dreper sine gamle kunder med vill forskjellsbehandling. Derfor gidder jeg ikke mer, sier innehaver Christer Falck.

Christer Falck (Foto: TV3)

Avgjørelsen om å stenge butikken han åpnet i 1990, begynte å kverne i Falcks hode for omtrent et år siden:

— De store kjedebutikkene, som stort sett selger VG-lista på billigsalg, gjør at musikkfaghandler som min er i ferd med å gå ut på dato. Mange av disse butikkene har ingen eldre titler, og driver derfor mye billigere enn jeg kan. Jeg nekter konsekvent å gi noe for å fremme popmusikk jeg ikke liker selv, så allerede da begynte jeg å føle at det nærmet seg slutten for meg.

Men dat var først da Platekompaniet åpnet sin kjempebutikk på Oslo City at Falck for alvor så slaget som tapt:

— Den dagen den butikken, som har en like stor back-katalog som min, åpnet, mistet jeg 40% av omsetningen. Det har jevnet seg ut siden, så nå ligger jeg omtrent 10-15% under fjoråret på daglig basis, mot 20% over før nevnte butikk åpnet. Jeg skjønte fort at dette ikke kom til å gå – i alle fall når plateselskapene gir blaffen i faghandler og fortjeneste, og i stedet satser alt på å pumpe ut høyt volum av hitplater til dumpingpriser.

High Fidelity i Drøbak
Christer Falck er av de fleste mest kjent som Robinsonvinner og ”riksklyse” – få vet at han har jobbet med og åndet for musikk siden han var 14 år gammel, da han begynte å jobbe på musikkbutikken Foxx på Drøbak City, der han skulle holde på i fem år.

Den store inspirasjonen het Ken, og kunne godt ha vært en av musikkfascistene i High Fidelity, forteller Falck:

— Han var interessert i å lære bort alt han kunne om musikk til kundene sine. Til ham kunne man komme med en LP tatt fra hyllene, og få beskjed om at det man hadde valgt, var feil plate. ”Denne skal du ha, liker du den ikke, kan du komme tilbake om to dager å bytte den”, var en vanlig melding.

— Det var sånn jeg fikk tak i min første John Abercrombie-LP. Jeg syntes ikke skiva var spesielt kul, men jeg turte ikke å si noe. Etter en stund rådigga jeg det.

Diktatoren og klysa
— Da tenkte jeg at dette var fantastisk kult: Jeg kunne faktisk påvirke andres musikksmak, være diktator og bosse mennesker rundt til å like den samme musikken som meg. Det er jo dette både politikere og næringslivssjefer har som utgangspunkt – å forme mennesker etter sitt eget idealbilde!

Sikker på at du ikke legger på litt tjukt for å beholde klyseryktet ditt?

— Hehe…kanskje litt. Har vel blitt litt for vant til at tabloidpressen skriver hva som helst…klin til, og du får en førsteside. Også kalt gratisreklame. Jeg vet at enkelte mennesker synes jeg er forferdelig, men etter å ha blitt kalt “han derre Bennis” i tretten år, biter ingenting på meg lenger. I begynnelsen var det så flaut å si navnet på butikken at jeg kremtet det ut mens jeg snudde meg vekk, men nå er det greit. Det som er viktig er at noen sørger for at den gode musikken kommer ut, det mener jeg fullt og helt!

Idéen til å starte sin egen Bennis-butikk kom flytende på en fjel:

— Jeg jobbet på Notabene i Moss fra 1988-89, og ble etter hver lei av å være flink og dårlig betalt – mesteparten av de pengene jeg tjente inn gikk rett i sjefens lomme. Jeg ba om bedre lønn, fikk nei, og sluttet. I mellomtiden hadde noen av gutta fra Bennis-kjeden vært innom, jeg tror de syntes jeg var en hyggelig fyr, for de tilbød seg å betale for all innredning i butikken min om jeg startet en Bennis-butikk.

— For meg var det et drømmetilbud, så etter militæret gikk jeg i gang på Aker Brygge. Men nå er det nok. Plateselskapene satser alle kort på Platekompaniet, så det er ikke liv laga for meg lenger. Jeg må betale så mye mer, og får varene så mye senere at den reelle konkurransen er borte.

Plater til under femtilappen
Har du forståelse for at du ikke får de samme betingelsene som de store kjedene, som kjøper mye mer enn deg?

— Ja, men det må gå en grense et sted. En stund var maksimumsrabatten på en plate 20%, nå har dette blitt en inngangsverdi. I tillegg vet jeg at Platekompaniet får en annonsestøtte, noen ganger opp til 12 kroner per plate for kampanjene de kjører. Genialt, fordi plateselskapene slipper å kjøre egne reklamekampanjer i like stor grad, samtidig som de får noen andre til å anbefale platene deres. Platekompaniet får gratis reklame, så da er alle lykkelige – i alle fall på kort sikt. Problemet er at resultatet på lang sikt, blir en regelmessig prisdumping.

Hvor store summer snakker vi om per plate?

— Hvis vi regner ut i fra veiledende til platebutikker, som er ca 110 kr, så havner en plate fort ned på mellom 60 og 80 kroner. Det verste eksempelet på pruting jeg har hørt om , dreier seg om en plate som ble tilbudt til 110 kroner, og prutet til langt under femtilappen.

Verdens beste
Falck beskriver Platekompaniets forretningsstrategi som verdens beste, og innrømmer villig at han gjerne hadde gjort akkurat det samme om han hadde hatt muligheten:

— Platekompaniet betaler lite for mye. De er verdens beste på å deale seg frem til avtaler, og har generelt innmari dyktige og hyggelige folk på alle nivåer. Jeg klandrer dem på ingen måte, for de har gjort alt riktig.

Taperne på lang sikt er plateselskapene og det musikkinteresserte publikumet, mener Falck:

“Dustehuer”
— Plateselskapene har gjort alt feil. De er fulle av dustehuer som først nå forstår at de har skapt et monster. Praten i gangene går på at Platekompaniet har blitt ”alt for store” og fått ”alt for mye makt”. Selv utad er det få som nekter å innrømme at situasjonen ”kanskje er litt usunn”.

— Og mens selskapene tenker, dør nisjebutikkene, som har vært deres trofaste kunder i mange år. Ta for eksempel lille Kristiansand, som i årevis har hatt en platebutikk med godt over 10.000 titler. Plutselig åpner Platekompaniet nesten vegg i vegg, og med en liten butikk som selger billige, nye plater. Folk drar dit for å kjøpe det siste, og til den gamle butikken for det gamle. Det er ikke umulig at de snart bare har en butikk igjen, frykter Falck.

En gammel påstand om plateselskaper, litt vridd og satt på spissen: ”De små musikkforreningene har bedre service, og eksisterer i kjærlighet til musikken, mens de store kjedene bare tenker penger, og betaler skoleungdommer for å trekke på skuldrene”. Kommentar?

— Jeg er enig i at det kan bli litt unyansert. Litt oppe i hierarkiet i Platekompaniet sitter det folk som kan så vanvittig mye om musikk at du ikke ville tro det. Skal det 500 titler inn i en butikk, så kan du vedde på at det er de eksakt riktige titlene som havner der.

— Ellers tror jeg mange som jobber i musikkforretninger er velmenede i forhold til service, men kunnskapsnivået er ofte for lavt. Platekompaniet stiller visstnok harde krav til de som skal ekspedere, men mange av dem vet alt for lite til at de hadde fått jobb i min butikk. Men problemet her er vel det samme som i plateselskapene, nemlig at de flinkeste forsvinner fra de viktige jobbene, i butikker og på salgskontorer.

Men er det ikke sunt at de som utmerker seg får mer ansvar, og muligheter til å avansere?

Trangsyn=langsomt selvmord
— Sikkert, men problemet i selskapene er at man ender opp med nervøse papirflyttere på toppen, som hele tiden er redde for at utlandet skal gi dem fyken. Under dem har du salgssjefer som mangler alt som likner på is i magen – de har sluttet å tenke på fortjeneste, og dumper heller priser for å dytte ut så mange enheter som mulig, så sjefen og moderselskapet i utlandet skal synes de er flinke.

— Under dem har du selgerne, som er drittdårlig betalt, selv om de er menneskene som trekker inn pengene, og følgelig burde premieres. Det ingen av de feige, hodeløse kyllingene i sjefsstolene forstår, er at hvis de vil ha en faghandel som kan selge back-katalogene deres, så koster det. Det nytter ikke å grine etterpå, når man selv har hjulpet godt til med å ha tatt livet av alle butikker som ikke kan kjøpe i kjempekvanta.

Hva slags musikkverden vil vi ha?
Platekompaniet sørger for at folk får billige plater. I en tid hvor de fleste later til å vite hva de vil ha – hvor viktig er det med små butikker med belærende High Fidelity-betjening?

— Små butikker er ikke viktige, men små, gode butikker, er veldig viktige. 90% av musikk-kjøpere er kjøtthuer, på samme måte som 70% av alle bøker som selges, er krim og annen lettfattelig drit. Her må man spørre seg hva slags musikkverden man vil ha. Hva skal vi fokusere på? Musikken, eller salgstallene til utlandet? Det var en stund snakk om et musikketisk utvalg, det synes jeg hadde vært en god idé. Alle vi som driver med musikk – og spesielt plateselskapene – har en plikt til å se litt lengre enn nesetippene våre, og finne ut hva vi vil ha.

Major-selskapene svikter grasrota
— Ta et band som Motorpsycho, som for fem år siden var et undergrunnsband. Nå er de bestselgere. Hvis det ikke hadde eksistert independent-selskaper som brydde seg om musikken, ville ikke de store hatt en dritt å snappe opp etterpå– det tar nemlig tid å utvikle et band til noe stort musikalsk, og det er det på tide at plateselskapene forstår. Se bare på Spellemannsnominasjonene – her kommer 2/3 av bandene fra små independent-selskaper!

Og det ser du som et symptom på…

— At major-selskapene ikke tør eller gidder å bygge opp artister lenger. De leter etter unge artister som kan bli kjempepopulære på første plata, og gir blaffen i at mange av de største var totalt ukjente før andre, tredje, eller kanskje fjerde utgivelsen.

Betyr dette at du er enig med Dagsavisens Øyvind Holen, som skrev at nordmenn “gir opp” artister som ikke klarer å “slå igjennom” fort nok, og er raskt ute med “flopp”-stempelet?

— Jeg er enig med Øyvind Holen i veldig mye, jeg. Det jeg vet er at de store setter av tre-fire uker til å drive kampanje på en mindre utgivelse. Gir ikke de ukene med masing på platebutikker og musikkjournalister umiddelbar uttelling, har bandet liksom “floppa” – selv om de kanskje har verdens største potensiale.

— Det er synd, og viser med all nødvendig tydelighet at de som styrer de store selskapene er en gjeng jævla Toto-folk som egentlig ikke er spesielt interesserte i musikk. Ta en spørreundersøkelse om favorittband høyt oppe i plateselskapene, og jeg lover deg at Toto kommer til å rage på lista. Bare prøv!

Du har dystre spådommer for årene som kommer?

Revolusjon
— Ja. Nå må det nesten en revolusjon til for å snu utviklingen. Hvis den ikke kommer, vil ikke selskapene tjene penger på nye utgivelser, eller ha butikker igjen som klarer å ligge med de eldre platene deres på lager. Musikkinteresserte utenfor de aller største byene kommer til å få musikkvalget begrenset til VG-lister og årlige best-of samlinger, eller billigere shopping på internett, fra utlandet.

Første februar begynner opphørssalget på Bennis, og første April låser du dørene for siste gang. Hvordan blir livet etter Bennis?

— Jeg eier en charterbåt som heter Barodd sammen med fadern, den kommer jeg nok til å tilbringe mye tid på fra mai til august. Resten av tiden vil gå med til å drive C+C/Ironic Records, hvor vi skal fortsette å jobbe med Päronsoda, Snuten, Ola Staveteig, et par hip hop/rap-prosjekter, og Karen Jo Fields.

…som du brukte Robinson-pengene dine på?

Ja. For meg var det penger jeg aldri hadde hatt, som jeg hadde lekt meg til på en øde øy. De kom inn på konto, og jeg tok dem rett ut igjen, og gikk i studio med Karen, for å lage det som ble en skikkelig flott plate. At jeg hadde hatt en plan med Karen siden 1995, lot ikke pressen seg plage med, de tolket det til at jeg -“klysa”- nå hadde blitt en sånn slesk sugardaddy som brukte masse penger på en ung musiker. Det blir litt på samme måten som med folk som kom innom butikken etter Robinson, og lurte på om jeg hadde kjøpt meg butikk for penga. Det var bare å smile – jo mer prat, jo bedre.

Sier Christer Falck, som håper at en debatt kan føre til at plateselskapene begynner å tenke annerledes:

— Plateselskapene sitter nå fasklemt i det hjørnet de selv har malt seg inn i, og venter på at våtlakken skal tørke, sånn at de kan løpe og gjemme seg. Nå er det på tide å våkne!

Publisert:

Del: