Platekompaniet har den siste tiden vært i hardt vær i forhold til sine “Platekompaniet anbefaler”-annonser og “Topp 15”-liste. “Kan man med god samvittighet ta betalt for å anbefale musikk”, og “hvor redelig er en liste plateselskaper betaler for å være på” har vært hete tema som resulterte i en mediestorm og påfølgende gransking fra forbrukerombudet. I forrige uke ble Platekompaniet frikjent på alle punkter. I denne andre delen av Ballades store Platekompani-intervju forklarer Rolf Kristian Presthus Og Egil Dahl hvordan “anbefaler”-annonsene og “Topp 15”-listen fungerer, samtidig som de forteller åpenhjertig om hvordan pressens arbeidsmetoder har påvirket dem til å holde kjeft i stedet for å uttale seg – frem til nå.

Rolf Kristian Presthus 2004 (Foto: Platekompaniet)

Av Knut Steen

I riktig gamle dager, det vil si før Hysj! Hysj! kjøpte opp platebutikken Innova på Karl Johan i 1996, var det vanlig at platebutikkene dekket annonser i pressen selv. Hysj! Hysj! sine aggressive markedsstrategier skulle bli de første signalene på et maktskifte i norsk musikkbransje. Tidligere hadde plateselskapene sendt med postere og utstillingsmateriell som en slags “bonus”, til butikkene, men Hysj! Hysj! satte etter hvert prislapper på alt: Utstillingsvinduer, sjokkselgere, plakatplass, diskplass. Alt kostet penger, og alt var etter hvert til salgs – akkurat som i en rekke andre bransjer: Leverandøren betaler butikken for god eksponering. Og annonser i pressen skulle selvfølgelig dekkes av plateselskapene.

IFPI-Direktør Sæmund Fiskvik uttalte forrige uke til Ballade at han skulle ønske at distributørene kunne betale for sine egne kampanjer. Platekompaniets menn er av en litt annen oppfatning.

Jeg vil presisere at plateselskapene tar en del av kostnaden, ikke hele. Ellers er det er ikke slik at all markedsstøtte er penger til kampanjer. En del markedsstøtte er en form for rabatt som knytter seg til innkjøp. Denne markedsstøtten, som avtales fra utgivelse til utgivelse, varierer veldig, forteller Rolf Kristian Presthus.

— Noen ganger kommer selskapene med veldig sterke utgivelser, som de vet vi må ta inn. Da er det sjelden noe å hente i markedsstøtte, og vi må betale annonsene selv. Kommer de med en utgivelse som kanskje trenger litt mer drahjelp, kan vi komme frem til en avtale der markedsstøtten helt eller delvis finansierer en annonsekampanje. Noen selskaper foretrekker å gi en fast sum i markedsstøtte per år, for å kjøre for eksempel 10 annonser og 10 plater i kampanje. Hvilke utgivelser som skal annonseres, bestemmer alltid vi, sier Presthus, som samtidig understreker at Platekompaniet ikke mottar “ekstra pengesummer” utover markedsstøtten for å annonsere eller sette en plate på Topp 15-listen.

— Du kan sammenlikne Topp 15 med en fest, der 100 mennesker står i kø, men det bare er plass til 15. Noen betaler kanskje i det vi slipper dem inn, men vi bestemmer alltid hvem vi vil ha med, og slipper like gjerne inn noen uten mulighet til å betale – hvis vi føler at de bør være med, sier Presthus.

Egil Dahl mener markedsstøtten – og hva plateselskapene får for denne – bør sees i lys av hvilken vei pengestrømmene går.

— Hvis Platekompaniet kjøper plater for 50 millioner på år fra Universal, og får en liten del av dette tilbake i form av markedsstøtte, blir “hvem betaler hvem” et definisjonsspørsmål, slik jeg ser det.

Dahl mener at markedsstøtten også har en annen viktig funksjon – for plateselskapene:

— Vi har fem store plateselskaper på verdensbasis. Er det ikke litt rart at alle disse har like priser, selv om prisen på produksjon, artistutvikling, markedsføring, layout og så videre varierer noe voldsomt, spør Dahl, før han utdyper:

— En special marketing-plate, (utgivelse som ikke fordrer nye innspillinger, men heller samler flere enkeltlåter under en salgs tematisk paraply. Eksempler er McMusic, Absolute-seriene, og Hits for Kids, red. anm.) som ikke koster noe mer enn trykk og royalties å betale, koster like mye i ut-pris som en annen plate, som er laget fra bunnen av. Det er ikke fri konkurranse i musikkbransjen.

Dahl mener dette et resultat av oligopol-systemet som fungerer mellom de fem store internasjonale plateselskapene.

— Selv om regnskapene i forhold til hver enkelt utgivelse er veldig forskjellige, kommer plateselskapene seg unna differensiert prissetting ved å tilby mindre beløper tilbake i markedsstøtte. Da kan man i realiteten selge plater billigere, uten å sette ned prisen. Dette gjøres fordi selskapene ønsker å kontrollere markedet, ved å sette en stykkpris på en plate. Derfor har noen produkter mye markedsstøtte, mens andre har null.

Ser dere markedsstøtten som et middel til å beholde en standardpris som ikke er reell?

— Nei, det var ikke det jeg mente. Markedsstøtten er ofte et forhandlingskort som plateselskapene har, som brukes fordi de ikke ønsker å gå utover de fastsatte prisene de har i sine systemer. Det beste er å se på pengestrømmene: Store summer går fra Platekompaniet til plateselskapene, og noen små summer går tilbake i markedsstøtte. Jeg forstår utspillet til Fiskvik, han vil selvfølgelig at plateselskapene slapp å betale markedsstøtte, men vi vil gjerne at de gjør det, sier Dahl.

Etter forbrukerombudets gransking og flere sterke reaksjoner – Ser dere noen som helst fare for at kundene deres kan misforstå anbefaler-annonsene og Topp 15-listen?

— Vi har aldri hevdet at vi ikke mottar og forhandler på markedsstøtte. Vi driver butikk, og det har vi aldri lagt skjul på. Samtidig mener vi at dersom vi hadde latt selskapene bestemme hvilke titler vi skulle satse på ved å “bestikke oss”, hadde vi tapt hele det som er vårt grunnlag for å drive butikk – det hadde vært forretningsmessig veldig lite klokt av oss.

–Dette er et kroneksempel på en fallgruve – en annen platekjede som ikke finnes mer i dag, lot nok plateselskapene kjøpe seg i alt for stor grad. Når da for eksempel U2 kom med plate som var stor, står plutselig “Absolute Music” med all plassen i butikken – som de kanskje hadde betalt 50.000 kroner for.

— Det signalet du sender til kundene med dette, er at butikken ikke er interessant som medium lenger. Vi går overhodet ikke på kompromiss med prinsippene våre, verken i forhold til hvem vi vil annonsere for, eller hvordan vi setter sammen listene våre. Det hadde folk sett, og vi hadde fått lide for det, sier Dahl, før han fortsetter:

Vi anbefaler ingen plater vi ikke står inne for, og sier nei til en rekke henvendelser hver uke. Null til 100% av utgiftene til en annonse kan være dekket av markedsstøtten, men kundene kan være 100% sikre på at vi står inne for utgivelsen. Jeg tror ethvert normalt friskt menneske vil klare å skille våre anbefaler-annonser i Dagbladet og VG fra en plateanmeldelse – avsenderen er ikke til å misforstå. Det eneste “problemet” må være at våre anbefaler-annonser har troverdighet fordi vi ikke går på kompromiss med kvalitet, de aller fleste platene har på forhånd fått gode kritikker av flere uavhengige musikkjournalister i dagspressen, sier Dahl.

— De som påstår at platekompaniets anbefaler-annonser er “kjøpt og betalt” vil også ha problemer med å forklare hvorfor vi ikke annonserer for special marketing-produkter som “McMusic”, “Hits for Kids” og diverse “Absolute”-varianter, som kundene aldri vil finne blant våre anbefalinger. De som lager disse samlingene er de som har klart mest penger til markedsføring, men vi vil ikke anbefale dette, uansett hvor mye vi blir tilbudt, konkluderer Dahl.

Så kan man lure på hvorfor Platekompaniets menn ikke sa dette til pressen med en gang. I stedet sto uttalelser på trykk i NRK.no/musikk, der Dahl sa at det ikke gikk an å kjøpe seg inn på lista, og dermed basta. Senere kom en uttalelse til Dagbladet, der gründerne forteller at de fleste som er på lista, betaler for det. Hvorfor ikke fortelle hele historien ved første anledning?

— Det hadde vært mye gunstigere om dette hadde kommet fram hos NRK, men vi er lite vante med å orientere pressen om hva vi driver med. Når vi først sier noe, er det heller ikke lett å kontrollere hva pressen skriver. Jeg ble ikke gitt anledning til å utdype hva jeg mente overfor NRK, som tok med kanskje 10% av det jeg sa, forteller Dahl, som samtidig trekker frem Jan Eggums siste utgivelse, “Blåtur”, som et eksempel på hvordan ting foregår:

— Jan Eggum, som er inne på listen denne uken fordi vi forventet at platen hans skulle selge mye, kommer til å forsvinne ut neste uke fordi den ikke ser ut til å ha levd opp til forventningene. Vi har ikke hatt til hensikt å føre noen bak lyset. Vi har aldri lagt skjul på at vi mottar markedsstøtte, men disse pengene gjør vi hva vi vil med. Det er ingen sammenheng mellom Topp 15 og penger, vi setter den basert på salg og forventet salg.

Men forstår du at publikum og presse lurer på hva Topp 15-listen deres egentlig er?

— Jeg forstår at det kan oppstå ulne følelser rundt beskyldninger om at vi tar penger for å anbefale produkter. Vi håndterer kulturelle produkter, og ser også behovet for å verne kulturen mot kommersialisme. Det er forståelig og naturlig at det stilles spørsmål om dette, men vi synes det er trist at platekompaniet skulle bli en syndebukk i pressen. Vi er et helnorsk foretak som er opptatte av musikk, platekompaniet og våre medarbeidere har gjort mye for norsk musikk. Jeg tror bestemt at Platekompaniet er bra for Norge og norsk musikk – det hadde vært langt verre om bare utenlandske kjeder skulle forvalte dette markedet.

Hva føler Platekompaniet om den behandlingen dere har fått i pressen, og hvorfor har dere valgt å forholde dere til det meste av kritikken i stillhet – inntil nå?

Generelt sett har vi ikke ønsket å delta i debatter i pressen, vi har hatt vår fokus på driften. Det er til tider svært utfordrende å håndtere pressen, og vi har verken skolering til eller god erfaring med dette. Vi ser ofte folk som tråkker i salaten – en måte å unngå dette på for oss, har vært å ikke stille opp, forteller Presthus, som har erfart at journalister ofte henger seg fast som bastante pitbuller – selv om de kanskje har senket tennene i feil legg:

— Ofte er vinklingen så avgjort på forhånd at det ikke hjelper uansett hva vi sier. Etter at Kirkelig Kulturverksted fortalte at større kjeder har sluttet å ta in bredden av deres eldre utgivelser, regner VGs Stein Østbø naturligvis Platekompaniet inn i likningen, uten å spørre oss. Plutselig fremstår vi som haier og idioter i pressen, mens vi i virkeligheten er blant Kirkelig Kulturverksteds største kunder, med store deler av back-katalogen deres som jevnt selgende plater, sukker Presthus oppgitt.

— Generelt sett tror jeg det vi har vært igjennom er innefor rammene av hva vi bør tåle, mener Dahl:

— Man kan ikke kritisere pressen for å ta opp dette, men samtidig synes jeg NRKs kildekritikk og vinklinger i denne saken har vært under enhver kritikk. I programmet “Norge idag” handlet de på et brev fra en konkurrerende platebutikk i Bergen, og brukte denne mannen som et sannhetsvitne på at våre annonser og Topp-15 liste skulle være basert på bestikkelser.

Dahl er heller ikke imponert over NRK TV sin dekning av saken.

— Dagsrevyens oppfølging var også tendensiøst vinklet, og lot ikke Platekompaniet komme med et skikkelig svar – alt de gjorde var å storme inn i en av våre butikker uten avtale, og stikke en mikrofon i ansiktet på en totalt uforberedt butikksjef. Hvis de først skulle kjøre saken på Dagsrevyen, kunne saken godt ha vært belyst mer objektivt. Vi kom ikke til orde før etterpå. Ballade skal i alle fall ha kredit for at de ga oss mulighet til å komme med et fyldig motsvar, mener Dahl, som understreker at Platekompaniets taushet overfor pressen også har rot i tidligere hendelser:

— Men den drøyeste påstanden fra NRK før korrupsjonsanklagene, var at vi liksom prøvde å kapitalisere på 11. september-tragedien igjennom en reklamekampanje. Denne spesielle kampanjen med maskoten vår i klær av amerikanske flagg, og en Uncle Sam-sk “I Want You”-positur, ble laget for å promotere en god del amerikanske utgivelser. Kampanjen, som hadde vært planlagt i lang tid, kom på trykk den 10. september, og den 12. September skriver NRK.no at “Annonserer for USAs tragedie” på grunn av det forferdelig som skjedde dagen før. Artikkelteksten forklarer saken, men i overskriften er beskyldningen klar, sier Dahl, som legger til at kampanjen ble stoppet umiddelbart.

— Vi ble fullstendig slått ut av dette og orket ikke å forfølge saken noe videre, forteller Presthus.

— For oss var det nok et bevis på at man ikke kan vinne når man har med pressen å gjøre. Det vi har opplevd er ikke bare en mangelfull evne til å gjøre skikkelig arbeid, det virker også som det er en manglende vilje til kritisk kildekontroll – kanskje i frykt for at litt for mange fakta vil ødelegge saken?

I tredje og avsluttende del av dette portrettintervjuet med Egil Dahl og Rolf Kristian Presthus, vil de to forklare Platekompaniets tanker og arbeidsmetider i forhold til å breake og satse på nye, ukjente artister. Presthus og Dahl vil også fortelle hvilke retningslinjer de følger i forhold til sponsing av kulturtiltak, og hvordan de ser Platekompaniets fremtid i forhold til den stadig økende digitaliseringen av musikkmarkedet.

Publisert:

Del: