– Platekompaniet står for et helt annet musikalsk grunnsyn enn den tradisjonelle platebutikken og dagens spesialistbutikker, hevder eier av platebutikken, distributør og postordre-firmaet Tiger i Oslo, Tor André Knudsen. – Først og fremst handler dette om en butikkjede som vil skumme fløten av andres arbeid, og verken stimulerer den lokale eller globale musikkscenen, hevder Knudsen i et skarpt, kritisk og advarende innspill omkring ensrettingen som han mener foregår blant norske musikkforselgere. Han ser Platekompaniet som en aktør som i størst mulig grad allierer seg med de store aktørene i bransjen, og fronter de allerede etablerte musikkartistene.

Tor Andre Knudsen, Tiger (Foto: Marianne Kvaale Jenssen, Uio/Media)

— På et mainstream-nivå er Platekompaniet uhyre viktig, innrømmer Knudsen. – Uten dem ville mange store, norske artister hatt betydelig lavere salgstall. Platekompaniets støtte eller manglende støtte har ingenting å si fra eller til for et band som Motorpsycho. Bandet har 10 0000 genuine fans som er veldig musikkinteresserte. De ville uansett kjøpt skiva deres, om de så var boikottet av Platekompaniet. En annen sak hadde vært om Motorpsycho hadde fått en sjanse til å etablere seg på den måten som de har gjort her i Norge, om de hadde kommet som et nytt band i dag. Det tviler jeg på. Et band som Jr Ewing holder høy kvalitet internasjonalt sett, men selges knapt gjennom Platekompaniet.

Tiger har selv også vært inne i norsk platebransje som plateselskap med album-utgivelser fra band som Gluecifer og The Poppets. Denne delen av virksomheten ligger nå på is.

— Platekompaniet opererer etter helt andre prinsipper enn de mindre platebutikkene, som i større grad er med å støtte det lokale og internasjonale musikklivet. Platekompaniet krevde en mindre norsk distributør for 10 000 norske kroner for at de i det hele tatt skulle satse på en av deres titler. Jeg tar riktignok forbehold om at opplysningene som jeg sitter inne med er korrekte, men har ingen grunn til å tro at så ikke er tilfelle, sier Knudsen.

Den uavhengige platebutikken og distributøren Tiger har gjort seg kjent som et av landets landets ledende formidler av alternativmusikk, og skilter med alt fra punk og hardcore til alternativ rock, garasje, metall og elektronisk musikk. Tiger gjør også et poeng av å gjøre et musikalsk mangfold tilgjengelig for musikkonsumenter over det ganske land, og satser derfor sterkt på postordre. I løpet av året starter de også egen nettbutikk. Stedet har også stått ansvarlig for innhentingen av et større antall kjente og ukjente utenlandske band til Norge, og har engasjert seg sterkt i konsertvirksomhet, samt for å få frem nyere norske band.

— Forbrukerne burde vært mer bevisste med hensyn til hvor de kjøper skiver – og fra hvem. Folk bør ha et forhold til hvor og hva det er de kjøper. Det er ikke om å gjøre å bruke mest penger og å ha flest mulig ting. Slik er det også med plater. Det er ikke om å gjøre å ha flest mulig, men kanskje heller flest mulig bra. Hva som er bra er selvsagt helt individuelt, og vil variere fra person til person. Resultatet om man baserer sine platekjøp på Platekompaniets utvalg, blir at man ikke kommer i kontakt med nye ting. Det er nå mange i Oslo som ikke får med seg at vi har mange spennende småbutikker som Sound Of Noise lengre opp i gata her, Big Dipper og oss selv. Resultatet blir at de bestiller fra internett når de kan kjøpe platene her i Norge, påstår platebutikkeieren, som heller hadde sett at disse pengene ble brukt i Norge, og at norske platebutikker og distributører fikk være et mellomledd mellom forbrukere og plateselskap.

Platebutikkene har som kjent ofte hatt en viktig funksjon som sosial formidler av musikkkultur og inspirator både i større og i mindre norske byer. Her har man fått kaffe, kaker og tid til en musikkprat. Dette er verdier som sikrer etterveksten og musikkinteressen hos den oppvoksende generasjonen.

— Jeg anser meg selv for å tilhøre den uavhengige delen av platebransjen. I den sammenheng ser jeg musikk som del av et globalt marked, og synes det er langt bedre om folk bestiller fra et lite uavhengig plateselskap eller en nettbutikk i England enn at de kjøper skiver fra Platekompaniet. Grunnen til at jeg ser det slik er at jeg ikke synes Platekompaniet er med og stimulerer lokale og internasjonale musikkmiljøer. De tar ikke fatt i mindre ting, og er ikke spesielt flinke til å presentere litt smalere ting for folk som er interessert i det. De vil bare profilere de mest profilerte artistene ennå mer.

Flere og flere artister gir i dag ut plater, fordi det har blitt billigere og enklere å spille inn og å gi ut plater enn før. Denne demokratiseringsprosessen fører likevel ikke at vi som forbrukere automatisk får mer musikk å velge blant hos våre største leverandører.

— Om denne tendensen fortsetter, vil vi til slutt kanskje bare ha 50 artister som kan gjøre musikk til sitt levebrød, sier Knudsen. – Man kan snakke om et klasseskille mellom artister tilsvarende ressursforskjellene mellom den nordlige og den sørlige halvkule, hvor de etablerte artistene kan sammenlignes med førstnevnte. Jeg hadde helst sett at folk hadde kjøpt sin musikk i Norge så fremt de finner det her. Norge er et såpass lite marked at man ikke kan vente seg å finne alt, men utvalget kan bli bredere og bedre enn i dag.

Knudsen mener også at det totale musikkutvalget i Norge har blitt dårligere i og med Platekompaniets inntreden på det norske markedet og kjedens stadig sterkere posisjon – en tendens han hevder blir mer og mer gjeldende. Platekompaniet skviser i følge Knudsen de mindre distributørene og plateselskapene ved å kreve betalt for å satse på deres skiver. Han er langt på vei enige med Larry Bringsjord og Audun Tylden når de hevder at Platekompaniet styrer det norske musikkutvalget, og hvilke artister som norske plateselskap satser på i dag. Særlig er monopoliseringen og ensrettingen ille for rekrutteringen av fremtidens musikkstjerner, om man skal tro Knudsen.

— En butikk er tjent med i butikksammenheng å ikke gi kundene for mange valg. Gir man en kunde for mange valg, ender man i verste fall med at de ikke kjøper noe. Platekompaniet er i veldig stor grad med å definere hva folk hører på. Jeg snakker da selvsagt om folk som ikke følger eget hode, men musikalske trender. Platekompaniet henvender seg til et litt annet publikum enn de virkelig musikkinteresserte. Kjeden er i veldig stor grad med og dikterer hva som skal selge eller ikke. Et eksempel på kjedens makt er det fremadstormende popbandet Lukestar som nå kommer med sin EP via EMIs Rec90 distribusjon. Bandet prøvde tidligere å selge inn denne platen til Platekompaniet. De ville ikke ta inn skiva på grunn av at den ikke har strekkode. Dette er lite spenstig fra en platebutikkkjede som påstås å støtte norsk musikk. Lukestar er et oppegående, up and coming Oslo-pop/rock band som i utgangspunktet er veldig punk, og kunne passet vel så bra utenfor det multinasjonale apparatet. Om bandet hadde fått mindre betalt fordi de selv måtte lage og sette på strekkoder, er en annen sak.

— Platekompaniet er ikke med og støtter norsk musikk på grunnnivå, men sitter på toppen og skummer fløten, gjentar Knudsen. – En god platebutikk skal etter min mening musikk både reflektere det folk faktisk vil høre og virke oppdragende. En skal presentere nye artister for folk som kan være av interesse. Først når artister og band befinner seg på et stort nok nivå, kommer Platekompaniet inn.

Platekompaniets politikk og rolle som smaksdommere har også fått innvirkning på det totale musikktilbudet.

– Musikkutvalget er veldig dårlig i Norge i sin helhet. Jeg kan nevne et par eksempler for vår del som illustrerer poenget. Rival School, som nettopp ble sluppet her i Norge, kom egentlig ut i juli i fjor. Vi har solgt 200 skiver på import til veldig høy pris, før skiven kom til Norge i vanlig distribusjon, bare i vår ene lille butikk. Norge er preget av å være en sidrumpet bransje som ikke tør å ta sjanser, men venter til bandet har blitt populære i resten av Europa. Det er for eksempel ikke veldig interessant for norsk platebransje om noe topper hitlistene i Tyskland slik Jimmy Eat World gjorde i desember ifjor. Først når Storbritannia kom med, ble det interessant. Mindre aktører og distributører og plateselskap gir ikke ut bra musikk som de selv synes er bra , men ting de tror de kan tjene penger på. Dette forbauser meg, da det er mye mer penger i andre ting enn musikk. Hvorfor holde på med musikk da om man ikke gjør det på grunn av en personlig glød for musikk?

Småbutikken sitter igjen med det inntrykk at Platekompaniet nærmest ønsker å være eneleverandør for musikk i Norge.

— Mitt inntrykk er at Platekompaniet å være den eneste forhandler av musikk i Norge. De er besatt av en stormannsgalskap og ønsker å utkonkurrere alle andre. De glemmer at det alltid vil være konkurrenter, fordi det alltid vil komme inn nye aktører.

Makten Platekompaniet har opparbeidet seg har en rekke baksider, i følge den kritiske representanten for den norske undergrunnen.

— De har en enorm påvirkning på musikkutvalget her i landet. Det som de ikke vil satse på – det selges ikke her i landet. Det er veldig skremmende. Jeg vet at det er flere mindre distributører som klager over at det blir verre og verre å nå frem til Platekompaniet, og få dem til å satse på musikken deres. De store plateselskapene styrer i stadig økende grad over Platekompaniet. Eventuelt er det slik at Platekompaniet i økende grad prioriterer de store plateselskapene, og minsker utvalget sitt. Det spørs om ikke det hele kommer til et punkt hvor Platekompaniet spenner ben på seg selv, antyder Knudsen.

En annen – og ganske oppsiktsvekkende påstand for en plateindustri som har gjort hva den kan for å unngå parallelimport – kommer fra den lille norske distributøren.

– Det er verd å merke seg er det at Platekompaniet ikke kjøper alle platene sine i Norge fra norske leverandører. De tar platene der hvor de kan få det billigst. Det har vi også selv erfart når vi har prøvd å tilby dem plater de ikke har vært interesserte i å ta inn, påstår distributøren og Tiger-talsmannen.

En god artikkel om Tiger finner du på disse sidene fra Media-seksjonen ved Universitetet i Oslo, der Knudsen berører en del av de samme problemstillingene som i dette intervjuet. Nettadressen til Tiger er ellers tigernet.no, der de markedsfører seg selv som “Norges eneste platebutikk”.

Publisert:

Del: