Midt oppi spillejobber og innspilling av ny plate må Trond Svendsen sitte ringside tre uker i strekk for å rapportere fra en av historiens mest omfattende straffesaker i innlandet.

Trond Svendsen Foto: Frank Morgan Bakken

43-åringen, som er vokst opp i Moelv, men nå bor i Furnes like ved Hamar var på ingen måte noe ukjent navn i distriktet før utgivelsen av kritikerroste «Palomino Motel» som han i fjor ga ut sammen med Tuxedo. Han har nemlig jobbet som krimjournalist i Hamar Arbeiderblad i en årrekke og satt sin signatur på rapportene fra regionens tyngste rettssaker. Denne høsten blir ikke noe unntak sånn sett.

Tidlig i oktober forelå nemlig siktelsen i den såkalte Jemtland-saken, en sak Svendsen har fulgt fra første dag. Ikke før den saken var publisert var det en notorisk voldtektsmann som var premissleverandør for Svendsens arbeidsdager. Da var det få dager til hans skulle spille akustisk konsert sammen meg Hege Øversveen i Brumunddal og det å forbedre seg skikkelig til spillejobber kan være utfordrende.

Skriver ikke for å glemme
Men om hodet er fullt av paragrafer og domfellelser har han ikke noen problemer med å fokusere på musikken. Ei heller tenker han at jobben kommer i veien for musikerdrømmen.

–Jeg har aldri følt det som noe problem, egentlig. En av mine bedre egenskaper er at jeg stort sett ikke tar med meg saker jeg jobber med hjem oppi hodet, men det er klart at noen saker er så tragiske og spesielle at de blir der litt enten man vil eller ikke. Man ser i grunn en del av samfunnets mer triste sider, og balansen ligger vel i å ha respekt for det samtidig som man ikke kan slippe det for tett innpå seg, sier Svendsen.

Han legger ikke skjul på at han gjerne skulle hatt mer tid til å jobbe med musikken, men så lenge det ikke lar seg gjøre å ha det som levebrød trives han på den hylla han er på.

–Foreløpig er det ikke slik at det er noe jeg kan leve av, så da må man ha en jobb. Og jeg har alltid likt å gjøre det jeg gjør, sier Svendsen som ikke, slik man kanskje skulle tro, bruker låtskriving som noen form for terapi.

– Det har jeg ikke følt særlig behov for, men jeg har funnet inspirasjon blant noen av skjebnene jeg har sett. Teksten til «Blessing» på «Palomino Motel» er et direkte resultat av noe jeg opplevde, sier han og legger til:

– Høsten 2018 er temmelig fullbooket, det er i alle fall sikkert. Jeg rekker ikke å kjede meg.

Brå start på karrieren
At Svendsen endte opp som journalist var lite overraskende, all den tid han ble forelsket i yrket allerede under jobbuke på ungdomsskolen. Etter videregående fikk han jobb i lokalavisa og har siden vært i yrket. At han plutselig ble musiker oppsto noe mer abrupt, i hvert fall tilsynelatende.

–Sommeren 2012 var jeg på ferie i Toscana da det tikket inn ei tekstmelding fra en som het Lars. Jeg kjente ikke til fyren. Han ville snakke med meg så fort jeg var hjemme igjen. Han hadde hørt et opptak på Youtube. Jeg stusset litt over det, for jeg hadde ikke lagt ut noe opptak på tuben så vidt jeg visste. Det jeg derimot hadde gjort, var å spille inn noen låter hjemme.

De ble faktisk spilt inn på badet, fordi det, som han sier; hadde en egen klang. Han mener å huske det var tre låter, og ingen av dem var skrevet av ham.

– En felles bekjent av meg og Lars, Roy Botten som nå er mest er kjent for bandet Grenseland, fikk høre de tre låtene. Og det han hadde gjort, uten at jeg visste det, var å legge ut en av dem på Youtube og dele det på Facebook med budskapet «noen må snarest plukke opp denne mannen og spille med ham». Veldig smigrende for meg da. Det var sånn Lars (Linkas, gitarist i Tuxedo) og jeg ble kjent.

De spilte sammen en liten stund før han så smått kom frem med et par sanger han hadde skrevet selv.

– Det var da Lars fant ut at vi rett og slett bare må få skrudd sammen et band, sier Svendsen som oppbevarte egne låter trygt i rugekassa i flere år.

–Jeg hadde skrevet på noen sanger i noen år, men jeg syntes ikke jeg fikk det til. Det var både noen norske og engelske. Så jeg satt i grunn ganske godt på dem. Men en av de aller første som jeg syntes funka var faktisk førsteutgaven av «Love like this». Jeg brukte lang tid, mange år, før jeg syntes det var såpass at jeg kunne stå for det og spelle det for noen, beretter Svendsen og mimrer litt om hvordan den ovennevnte låta, som har surret jevnt på radio, ble til.

Trond Svendsen

Ideen til låta ble født den sommeren han og hans daværende samboer skulle kjøre Route 66 hele vegen fra Chicago til LA.

– Vi holdt på med det i flere uker, og så smått fikk jeg vel følelsen av at hun hadde sett nok rustne biler og hørt nok Hank Williams for ei god stund. Så da vi kom hjem så skrev jeg den sangen, om «that big grey car» og om ørkenen og blått hav på andre sida. Den datt ned på papiret på et kvarter, og første gang jeg spilte den for folk var en akustisk versjon sammen med Lars på den aller første Tømmerstock (musikkfestival i Brumunddal) i 2014.

Singelen ble gitt ut som uten selskap før bandet havnet hos Rootsy. Den fikk også æren av å havne som åpningsspor på «Palomino Motel».

Holder seg til engelsk
Med nærmere 25 år som journalist under vesten, først i Ringsaker Blad, så i Hamar Arbeiderblad har Svendsen utviklet en god penn. Den viser han stadig fram når han på Facebook legger ut sine små historier i skjæringspunktet mellom Alf Prøysens velkjente Lørdagsstubber og Lars Saabye Christensens noveller. Men å konvertere til å lage norsk musikk sitter langt inne.

–Et par av låtene på «Palomino Motel» har faktisk en norskspråklig halvbror, men jeg fikk det aldri helt til å låte og synes norsk er et litt kantete språk å synge på. Engelsk har så runde hjørner og flyter så fint bortover. Jeg utelukker ikke at jeg kan prøve noe på norsk en eller annen gang, men det finnes ingen slike planer. Jeg har heller ingen soloplaner, og Trond Svendsen & Tuxedo er et engelskspråklig band, sier Svendsen og understreker at nedslagsfeltet likevel er innenfor landegrensene.

–Plata ble jo gitt ut på Rootsy Music, som er et svensk selskap, og den distribueres utenfor landets grenser. Men vi har fokus på Norge, markedet som er utenfor døra er det viktigste. Men det er klart det er stas at den blir hørt og spilt i andre land. Vi har opplevd en del interesse fra Nederland, flere nederlandske radiostasjoner
spiller plata og sammen med bassist Vidar Tyriberget spilte jeg på en akustisk americanascene i Nederland i fjor sommer, sier Svendsen.

Overveldet av anmeldelsene
Og nettopp den nederlandske musikkpressen var blant de som hyllet debutskiva. Lust for Life, landets største musikkblad, brukte store ord om utgivelsen. Men også her til lands landet terningen på de høyeste verdiene blant anmelderkorpset. Sindige Svendsen ble overrasket av de gode tilbakemeldingene.

–Jeg var temmelig satt ut av at folk som Øyvind Rønning og Tom Skjeklesæther trillet femmere og helt nydelige anmeldelser. Vi hadde ikke forestilt oss det. Det er utrolig vanskelig å danne seg et bilde av hvor bra det du har er når du har levd pustet og sovet med det i lang tid. Vi brukte to år på å lage den plata og på nyåret kommer oppfølgeren, sier Svendsen som har et avslappet forhold til det å gjenskape suksessen.

–Hva folk vil synes er alltid spennende det, vi får ikke gjort annet enn å gjøre det beste vi kan ut av de låtene som er født. Vi har et knippe sanger som vi synes er bra til neste plate. Trond Svendsen & Tuxedo har gått fra å være en mann og et band til å bli mer og mer et band, sjøl om det er jeg som skriver låtene. Vi er et band, ikke et soloprosjekt. Og det er veldig kult, sier han.

43-åringen legger ikke skjul på at han håper at musikken på sikt skal bli et levebrød.

– Det er veldig vanskelig å komme dit at man kan leve av musikken, men det er klart jeg har et ønske om det. Det er vel det alle som skriver sanger vil; komme i en slik posisjon at man kan leve av det. Akkurat nå er vi et godt stykke unna det, så vi har størst fokus på å spille mest mulig, komme ut dit folk er, spiller på scener og festivaler, så får vi se hvor langt det er mulig å ta dette prosjektet, avslutter han.

Publisert:

Del: