Mens forbrukerne raser mot den nye åndsverkloven, forsikrer plateselskapene at de er positive til MP3-lytting. – Vi vil stoppe de som distribuerer ulovlig musikk, ikke private MP3-lyttere, sa plateselskapene unisont i forrige uke. Og det er kanskje like greit. Med 16 500 illsinte underskrivere på nettsiden Opprop.no og flertall mot loven i Stortinget, er det klokt av bransjen å ta innover seg det musikkelskende platekonsumenter har forstått lenge: Kopisperrer er bortkastede penger og MP3-formatet kan ikke drepes av juss.

Mp3-illustrasjon

Av Knut Steen

Først kom folkeaksjonen mot kopisperrer med sine 8000 underskrifter, nå har 16 000 mennesker på opprop.no sagt fra om at de kommer til å boikotte alt kjøp av musikk om stortingets lovforslag går igjennom.

Derfor er det gledelig at plateselskapene – som sitter på rettighetene til mye av musikken – klargjør hva de ønsker å gjøre med loven.

Dagbladet.no snakket torsdag 17 februar med Warner Music Norge, Universal Music, Sony BMG, Bonnier Amigo, Playground Music, TUBA, og EMI om denne saken, og fikk unison tilbakemelding: Ingen av disse selskapene er ute etter å hindre musikkjøpere fra å legge platene deres over på MP3-spilleren.

Nå skal det være sagt at lovforslaget aldri har brakt forbud mot MP3-konvertering på banen, slik det har vært lett å få inntykk at i den siste ukens presseoppslag. Man har imidlertid foreslått å forby knekking av kopisperrer, noe som må til for å få dataene fra musikkutgivelsen over i MP3-format. Men loven stiller også et viktig kriterium for at et slikt forbud skal gjelde: Kopisperrene må være ”effektive”.

Til nå har platebransjen stått mutt alene i å hevde at sperrer som kun krever en strek med tusjen, eller at man holder shift-tasten på PC-en nede – er effektive på noen som helst måte.

Derfor er det svært overraskende at IFPI-sjef Sæmund Fiskvik nå innrømmer at kopisperrene platebransjen har brukt millioner på å utvikle – ikke er effektive.

Falitterklæring fra IFPI

Forrige uke sendte Ballade ut en rekke spørsmål til IFPI, blant annet dette:

Hva synes IFPI om at det nå vil bli ulovlig å laste sin egen musikk fra kopisperrede plater over til MP3-spilleren?

Svaret vi fikk lød: ”Spørsmålet inneholder en bløff. Det foreslås ikke noe slikt. Loven innfører ingen innsnevring av adgangen til å foreta private kopier (fra legale kilder). Det er knekking av effektive “kopisperrer” som forbys. IFPI støtter denne lovgivningen, men det er vår (og departementets) oppfatning at de aller fleste av de allerede gammeldagse kopisperrene er så lite effektive at de ikke omfattes av den nye loven. Vi er langt mer opptatt av lovforbudet mot å knekke systemer basert på tilgangskontroll i forbindelse med kommende nettsalg.”

Dette kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en falitterklæring fra bransjeorganisasjonen som eier rettighetene til Copy Control-merket. Samtidig gjør nok bransjen klokt i å ikke gå inn for å hindre folk i å privatkopiere plater de selv har kjøpt. Med et flertall i stortinget mot å vedta loven, gjør de klokt i å signalisere en så mild og forbrukervennlig implementering som mulig. Så kan man jo heller stramme inn tolkningene senere.

Om loven blir vedtatt slik den står i dag, er det vel ikke helt usannsynlig at bransjen om en stund vil markedsføre nye CD-kopibeskyttelser, som de selv kaller ”effektive”. Disse kopibeskyttelsene vil dermed lett kunne tolkes som beskyttede mot tukling under den nye lovens bokstav.

I dag er det bare EMI som bruker ineffektive kopisperrer på sine norske utgivelser. Hvorvidt Bonnier Amigo, Sony BMG og Warner kommer til å kaste seg på ballen etter hvert, er umulig å forutse. Men loven kommer altså ikke til å sørge for en ”freding” av kopisperrer på prinsipielt grunnlag – det må ligge effektive tekniske løsninger i bunn for at kopisperre-brudd skal kunne kriminaliseres.

Dermed virker det fornuftig av bransjen å konsentrere seg om å begrense innbrudd i filsalgstjenester, slik nå IFPI signaliserer.

I henhold til en ny undersøkelse fra IKT-Norge, utgjør film og MP3-filer nemlig 70% av trafikken på norske bredbåndslinjer. Selv om nettsalg av musikk blir stadig mer relevant, er det allikevel grunn til å tro at en stor del av disse filene er ulovlig lastet opp på nettet. Og her kommer den nye loven til å gjøre stor forskjell. De som med vitende og vilje laster ned ulovlig opplastet musikk fra nettet, vil etter den nye loven kunne straffeforfølges.

Ta bransje og opphavsmenn på alvor

Man kan si mye om reklameeffekten av slik utveksling. Mye tyder på at den fungerer som et lytterom for dagens musikkjøpere, og at den genererer mersalg i stedet for tap i plateselskapenes bøker. Det er heller ikke vanskelig å argumentere for at platebransjen har vært bakstreversk i sine nokså mislykkede forsøk på å kvele denne utvekslingen.

Samtidig er det umulig å komme unna at de som eier et åndsverk, selv må få bestemme hvordan de velger å markedsføre det. Selv om mange musikkinteresserte føler at de har ”rett til” å dele gode musikkopplevelser med andre igjennom filutveksling, er det artistene og produsentene som eier rettighetene til å distribuere sin egen musikk utenfor den private sfæren.

Og i motsetning til hva mange forbrukere tror, kjøper man ikke musikken når man kjøper en CD-plate – kopibeskyttet eller ikke. Det man kjøper, er en begrenset rett til å nyte musikken privat – ikke noe mer.

Professor i rettsinformatikk, Jon Bing, sammenlikner indignasjonen rundt disse begrensningene med kinobesøket: – Skulle man bli sint fordi man ikke fikk ta med seg filmen hjem etter å ha kjøpt en kinobillett?, spør han retorisk.

Svaret er selvsagt nei. Det beste er kanskje å ta både bransje og opphavsmenn på alvor i denne saken. Om de ønsker å beskytte sine åndsverk mot ukontrollert distribusjon over nettet, er dette noe som bør respekteres. Uansett hva man måtte synes om tankegangen bak avgjørelsen. Så får artistene heller ta følgene av at musikken kanskje ikke blir så kjent, fordi færre vil ha mulighet til å lytte til den. Resultatet kan være færre solgte konsertbilletter, eller at ”undergrunnsbuzzet” som plateselskapene ellers bruker massevis av penger på å oppnå – uteblir. Det er faktisk deres rett å gjøre denne vurderingen, på samme måte som det er den enkelte forbrukerens rett å si ”nei takk” til noe som oppfattes som en dårlig deal.

Publisert:

Del: