KOMMENTAR: – Musikkjournalister mener det norske plateåret 2007 var nede i en bølgedal og sier at plateselskapene må ta skylda for at det mangler debutanter. Men det er mye som skjer mellom debutanten og gamlisen. Media derimot, synes å være konstant forutsigbare. Dette skriver Marit Karlsen i Trust Me Records i denne kommentaren om mangelen på norsk musikk i media.

Marit Karlsen 07

Av Marit Karlsen, Trust Me Records

Kvalitet og aktivitet

Turboneger, hvis liv i myter som Håkon Moslet har skrevet bok om, er formatert med tre låter på kanalen som den samme forfatteren er musikksjef for. Få, om ingen, opplever et playlist-hatrick fra ett og samme album. Men det er ikke linken mellom denim og P3 som skurrer mest, men forholdet mellom ny musikk, NRK og norsk presse.

Musikksjefen i P3 etterlyser flere debutanter – og mener alle norske selskaper må ta ansvaret for at 2007, i følge han, ble det dårligste norske plateåret i manns minne. Det er ikke plateselskaper som føder artister, det gjør deres mødre, og de kommer i rykk og napp. Dessuten har 625 plater kommet til Spellemann 2007. Kvaliteten er kanskje høyst varierende, men like fullt rekord. Aktiviteten i norsk musikk har så langt nådd et peak.

Krampaktig og konservativ

Musikalsk og som band er radiovinneren Turboneger verken de mest nyskapende eller nye av disse 625. De gjenoppstår bare i media som eks-vrak – med ny plate, ny bok og med ny innstilling til livet. Godt. Men hvis smartness rundt merkevarebygging, som Turboneger er kjent for, skal være avgjørende for å få radiospilling, da handler det ikke lenger om musikk, men om å være i lomma på markedsføringsteknikker og om markedsføringsbudsjetter. For ikke snakke om lanseringsjournalistikk.

P3s smakskonsensus oppfattes av mange som krampeaktig og konservativ. Det er blant annet mange prosjekter som utfordrer i sin sjangerblanding og i sine uttrykk, og hvis Moslet og hans mannlige med-formatører ikke hadde vært så låst i sin definisjon av populærmusikk, hadde vi hørt mye mer norsk musikk på dagtid hos den lisensfinansierte kanalen. For etter at Moslet ble musikksjef har nemlig norske indieselskaper merket en betydelig nedgang i radiospilling av sine utgivelser på rikskanalen.

Beinspenning

I Norge har vi flere ordninger som skal sørge for tilvekst av kultur. Blant annet må den lisensfinansierte kanalen, i likhet med andre kommersielle kanaler, betale en avgift når de spiller norsk musikk som er utgitt.

Gramo fordeler det innkomne videre til artist og selskap. Når disse radioinntektene mer enn halveres, svekkes også det økonomiske grunnlaget for de neste utgivelsene til mange uavhengige selskaper.

I likhet med de fire store, driver også små norske selskaper med kulturbasert næring, men til forskjell fra de fire store satser og risikerer de små fra egen lomme. På sikt har lite eller ingen radiospilling økonomiske konsekvenser for flere aktive uavhengige selskaper som gir ut ny norsk musikk.

Sagt på en annen måte; den samme Moslet som etterlyser flere debutanter er med på å spenne bein på norsk musikks fremtid.

Lyttertall og mangfold

Det er lett å si at jeg nå snakker for min egen syke mor, men i rettferdighetens navn er det NRK-representanter som i disse debattene alltid snakker lyttertall, mens flere norske plateselskaper snakker om norsk mangfold, om NRK sine retningslinjer og om fremtiden for norsk musikk. NRK misbruker begrepet om allmennkringkasting og bedyrer at de er pålagt å spille det som er mest mulig kjent og folkelig. Men kjent fra hvor da? VG og Dagbladet? Folkelig hvordan da? Selvtilliten blant journalister og redaktører om å dekke ny norsk musikk virker elendig og blottet for mot.

Av hensyn til det ”etablerte” velger media å kjøre spaltemeter om gråtkvalte Idoldeltagere og trivelige gamle musikere eller skandaleoppslag – for dernest å lage saker om at det bare skrives om Idol, trivelige gamle musikere og skandaleoppslag.

Det er ikke rart at folket er dertil hørende dårlig trent med ny norsk musikk i radio, TV og presse.

Marit Karlsen står bak plateselskapet Trust Me Records.

Publisert:

Del: