INTERVJU: Advokatfirmaet Simonsen DA er en sentral aktør i arbeidet mot ulovlig fildeling. Advokat Rune Ljostad i Simonsen forteller i dette intervjuet med Ballade om deres arbeid med å overvåke og ta pirater på nettet. Ljostad mener at dagens lovverk ikke fungerer tilfredsstillende, og etterlyser et nytt og forenklet system som ivaretar rettighetshaverne på en mer effektiv måte enn i dag. – Vi mener det er slik at rettighetshaverne selv burde kunne vite om musikk er lagt ut på nettet med samtykke eller ikke, og at artisten – eller bransjen – selv kan følge opp når de ser det har foregått ulovligheter på den meste effektive måten, sier Ljostad.

Rune Ljostad_Simonsen DA

Av Bjørn Hammershaug

I 2006 fikk advokatfirmaet Simonsen DA en midlertidig konsesjon fra Datatilsynet til å behandle personopplysninger; for å ”bistå rettighetshavere i deres arbeid med å stanse ulovlig eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten, blant annet på Internett, av deres rettslig beskyttede verker og arbeider.”

Bransjen varslet i fjor massesøksmål mot fildelere, og advokat Rune Ljostad i advokatfirmaet uttalte til Dagens Næringsliv i 2006 at ”vi har flere tusen personer i kikkerten.”

Vanskelig å tallfeste

Rune Ljostad, hva er resultatet av dette arbeidet etter cirka et halvt års konsesjon?

— Vi har intensivert vårt arbeid med tilstedeværelse med at vi har folk som hjelper oss til å finne frem til ulovlige steder på nettet og til å sikre dokumentasjon av det som foregår, enten med tanke på politianmeldelse eller for å følge saker direkte opp selv.

Hvor mange tilfeller av ulovlig nedlastning av musikk har dere meldt til politiet?

— Der har vi et standardsvar, nemlig at det er vanskelig å tallfeste. Først og fremst på grunn av at vi har en rekke forskjellige saker som er på ulikt stadium til forskjellig tid. Den andre årsaken til at det er vanskelig å tallfeste er at når vi har gått til politi eller domstol har fokuset vært på tilretteleggerne, de som etablerer ulovlige fildelingsnettverk, ikke på den enkelte bruker.

Prioriterer de store fiskene

Så dere har ikke lagt dere på den såkalte ”shock and awe” strategien, ved å plukke ut og straffeforfølge tilfeldige ungdommer for å statuere et eksempel?

— Nei, det har ikke vært vårt fokus, sier Ljostad, og fortsetter:

— Vi har prioritert de som tilrettelegger når vi samler inn dokumentasjon som rettsapparatet trenger. Det er ikke alltid at disse selv er fildelere i sitt eget nettverk, men kun fasiliterer tjenesten for andre. Deres handling blir dermed en medvirkningshandling. For å bevise at noe er medvirkning må vi også bevise selve hovedgjerningen, som altså er fildelingen. Denne dokumentasjonen involverer nødvendigvis svært mange mennesker. Når vi så sier at dette foregår har politiet stor frihet til hvordan de vil ta den saken videre. For i dette store bildet er det også mange fildelere som driver stort, og det kan ikke politiet bare se gjennom fingrene med. De kan derfor også gå på disse.

Ljostad sier at deres mål er at enkeltbrukerne skal endre atferd ved at administratorene fjernes.

— Så er det et åpent spørsmål fra rettighetshavernes side om det er tilstrekkelig. Hvis brukerne bare flytter et annet sted så kan man selvsagt ikke bare la det passere.

Hvorfor har det ikke blitt noe massesøksmål mot fildelere slik det ble spådd i 2006?

— Vi har ikke rettet fokus mot enkeltpersoner som fildelere – foreløpig. Men det er store tall som inngår i det store helhetsbildet med tanke på at vi går et administratorene. Vi mener at det er godt sted å begynne med de som sitter bak og styrer. Forhåpentligvis vil det også ha stor effekt og det vil gjøre det vanskeligere å fildele. Når brukerne ser at et nettsted blir borte håper vi det skal være en vekker og at de deretter vil tenke seg om et par ganger før de fortsetter med virksomheten sin.

Hvor store ressurser bruker Simonsen DA på dette arbeidet?

— Vi er en del advokater som håndterer dette hos oss, samt at vi har eksterne folk som jobber for oss med å innhente informasjon. Det er med andre ord en ressurskrevende prosess. Derfor støtter vi også Økokrims Inger Marie Sunde som uttalte at det burde være unødvendig å enten gå til politiet eller domstol for å hente ut en identitet. Det går med mye ressurser til en tungrodd formalitet som munner ut i det samme resultatet.

Personvern og taushetsplikt

Ljostad forklarer at konsesjonen de er gitt av Datatilsynet går på det generelle personvernet. Dette gir advokatfirmaet det lovlige grunnlag til å hente inn opplysninger som må følges opp med henvendelse til politimyndighet/domstol eller Internettleverandør.

— Et annet moment kommer inn når de som begår disse ulovlighetene er ”anonyme” – eller avidentifisert som det heter. Det betyr at vi ikke kan fastslå direkte hvem det er som driver med ulovlig nedlastning. Det er et eget rettslig spørsmål der taushetsplikten til internettleverandørene kommer inn i bildet. Enkelte opptrer på nettet med fullt navn, og enkelte kan pågripes med relativt enkle virkemidler. Men det er et sterkere personvern enn det generelle som gjelder tilgang til informasjon om registrert aktivitet. Taushetsplikten kommer på toppen av det generelle personvernet.

Hvordan kommer man seg rundt denne taushetsplikten?

— Det er det bare politiet som kan, eller en domstol ved at departementet opphever taushetsplikten. Det er en krevende prosess – både for partene og for samfunnet – når en dommer må inn i bildet.

Et nytt system

Ljostad mener det naturlige vil være å innføre et system som snur hele dette systemet nærmest på hodet, med at rettighetshaverne gis tilgang til informasjon om lovbryterens identitet uten å måtte gå veien om politi eller domstol.

— Det finnes allerede et EU-direktiv som åpner for akkurat dette. Det betyr ikke at det blir fritt frem for alle. Hvis ordningen misbrukes blir den som melder fra selv stilt til ansvar. Noen mener dette er en mer effektiv måte å få tilfredsstilt sine krav, men noen vil nok også påstå at det er nødvendig med et tungrodd system for å sikre rettssikkerheten.

Ljostad gir et eksempel fra enkelte land der et sammenlignbart system er gjennomført med tollklarering, et felt som har hatt problemer med distribusjon av piratkopierte merkevarer. Han mener det er mulig å trekke visse paralleller mellom de to bransjene, men understreker også viktige nyanser.

— I forhold til ulovlig fildeling er det snakk om tilgang til identitet. I forbindelse med tollklarering har enkelte land gått et skritt lengre. Her kan nå rettighetshaverne kreve å holde tilbake det partiet som tollvesenet har beslaglagt og hevde det er ulovlig produsert. Rettighetshaverne antas å selv vite hva man har produsert eller ikke, og den som har sendt det, og som må antas som eier, må så bestride dette. Det er et system som skal ha fungert veldig bra. Vedkommende som forsøker å importere ulovligheter innser raskt at slaget er tapt og vil ikke klare å motbevise dette. I den sammenheng slipper man altså det motsatte; den lange prosessen med at rettighetshaveren selv må gå til en domstol for å hevde sin rett.

Rune Ljostad mener at noe av det samme kan gjelde for fildeling av musikk, og at dagens lovverk ikke fungerer på tilfredsstillende vis i Norge. Men han tenker ikke å gå så langt i forhold til ulovligheter på nettet.

— Vi mener det er slik at rettighetshaverne selv burde kunne vite om musikk er lagt ut på nettet med samtykke eller ikke, og at artisten – eller bransjen – selv effektivt følge opp når de ser det har foregått ulovligheter. Det vil forenkle det administrative leddet – og det vil være mindre belastende for rettssystemet.

Publisert:

Del: